Japansk språk

japansk
日本語 ( nihongō )
talt inn

De facto : Japan Palau Marshalløyene minoriteter i: Sør-Korea Guam USA ( Hawaii ) Mikronesiaforbundet Hong Kong (Kina) Russland ( Sakhalin oblast ) Singapore
 
 
 

 
 
 
 
 
 
 

 Taiwan
høyttalere 150 millioner
Stilling 13 ( Ethnologue , 2013)
Familie Japanske språk
dialekter Kanto
Kansai
Tokyo
Osaka
Hiroshima
-dialekter av japansk .
Skriving Kanji ( kinesiske tegn )
Hiragana og Katakana ( pensum )
offisiell status
offiser i  Japan ( de facto ) [ 1 ] Palau [ 2 ] ( medoffisiell med russisk språk i Sakhalin oblast )
 
Regulert av Departementet for utdanning, kultur, sport, vitenskap og teknologi i Japan
文部科学省
koder
ISO639-1 ha
ISO639-2 jpn
ISO639-3 jpn

Det japanske språket eller Nippon-språket (日本語Nihongo ( ? · i ) ? )   er et østasiatisk språk som snakkes av rundt 128 millioner mennesker, hovedsakelig i Japan , der det er nasjonalspråket . Japansk er hovedspråket til de japanske språkene som ikke er genetisk beslektet med andre språk, det vil si at de er språkisolater .

Lite er kjent om opprinnelsen til språket. Det finnes kinesiske tekster fra det 3. århundre  som dokumenterer noen japanske ord, men de første omfattende tekstene dukker ikke opp før på 800 -tallet  . I løpet av Heian-perioden (794–1185) utøvde kinesere en dyp innflytelse på vokabularet og fonologien til gammel og tidlig mellomjapansk . Sen mellomjapansk (1185-1600) er vesentlig nær moderne japansk. De første europeiske lånene er også inkludert i denne perioden . Etter slutten av isolasjonen i 1853, økte antallet lånord fra europeiske språk betraktelig, spesielt fra engelsk .

Selv om språket ikke er genetisk beslektet med kinesisk, bruker japansk skrift kinesiske tegn kalt kanji (漢字), og mye av vokabularet kommer fra kinesisk. Sammen med kanji bruker japansk to stavelser : hiragana (ひらがな) og katakana (カタカナ). Det latinske alfabetet (på japansk romaji ) brukes til å skrive akronymer , og språket bruker både arabiske og kinesiske tall .

Opprinnelse og klassifisering av japansk

Selv om det er hjemmehørende i nordøst-Asia, er dets fylogenetiske forhold usikkert. Det har ofte blitt klassifisert som et språkisolat , [ 3 ] siden det ikke har vært mulig å etablere slektskap med andre språk, det vil si et språk som ikke er relatert til noe annet. Imidlertid, ifølge noen lingvister, er moderne standard japansk ikke et språkisolat, men er en del av den japanske familien sammen med forskjellige språk på Ryūkyū-øyene (også betraktet som japanske dialekter ) som alle er avledet fra proto-japansk . Selv om bortsett fra dets moderne etterkommere, har det ikke blitt påvist noe utvetydig fylogenetisk forhold mellom proto-japansk (eller dets moderne etterkommere) og noe annet asiatisk språk. Men selv om ingen klar sammenheng er fastslått, er det ingen mangel på hypoteser som peker på noen sammentreff med koreansk og med de altaiske språkene eller de austronesiske språkene . Det bør også bemerkes at japansk verken er fylogenetisk eller typologisk relatert til kinesisk , selv om en viktig del av moderne japansk ordforråd er lånt fra klassisk kinesisk . Det ser heller ikke ut til å være noe forhold til Ainu -språket (som det deler typologiske trekk med, men ikke elementer som antyder en felles fylogenetisk opprinnelse).

Det er et bevist faktum at det er systematiske sammenhenger mellom fonemer fra tidlige koreanske språk og gammel japansk. [ 4 ] [ 5 ]​ [ 6 ]​ [ 7 ]​ Det er imidlertid ennå ikke klart om disse korrelasjonene skyldes et felles opphav eller massive leksikalske lån gjennom århundrene, som et resultat av kulturell utveksling. [ 8 ] En alternativ teori tilskriver dette språket til makrofamilien av austronesiske språk . I følge denne hypotesen danner det japanske språket den nordlige enden av en gruppe som inkluderer aboriginalspråkene Taiwan , Tagalog og andre språk på Filippinene , og malaysisk-indonesisk i alle dens varianter. Generelt svinger samtidsforskning mellom begge hypotesene: [ 8 ] anerkjenner en sterk kontinental innflytelse, muligens knyttet til koreansk , og vurderer samtidig muligheten for eksistensen av et austronesisk underlag.

Fra 2500 f.Kr. C. Mongolske folk som ankom fra fastlandet begynte å befolke øyene i den japanske skjærgården, hvor utviklingen av et arkaisk språk (Yamato kotoba - 倭言葉) med en flerstavelsesstruktur begynte, så vel som sin egen kultur. Det ville ikke være før det  tredje århundre  e.Kr. C. når koreanske intellektuelle introduserer kinesisk kultur på de japanske øyene. Denne kulturelle invasjonen varte i omtrent fire århundrer, der vitenskaper, kunst og religion ble introdusert, så vel som det kinesiske skriftsystemet.

Japanerne begynte å bruke kinesiske tegn (kanji -漢字betyr Han-tegn) mens de beholdt den originale kinesiske lyden, (selv om de tilpasset den til deres eget fonetiske system) og la også den opprinnelige uttalen til disse symbolene. [ 9 ]​ Derfor, i dag, når man studerer kanji-systemet, er det nødvendig å lære både lesing, kinesisk lesing (onyomi音読み) og japansk lesing (kunyomi訓読み), selv om disse adjektivene ikke bør være misvisende: Begge uttalene er typiske av japansk, og er forskjellige fra moderne kinesisk , selv så lyden av onyomi er den japanske tilnærmingen til den kinesiske lyden fra tiden og var også avhengig av den talte varianten som var ved makten. I tillegg til kanji, er det på japansk to stavelser for å representere alle lydene, laget fra forenklingen av visse kanji. Syllabarier kalles hiragana og katakana og er et skriftsystem som er unikt for japansk, fraværende på kinesisk og koreansk . Moderne japansk bruker alle tre skriftsystemene, kanji , hiragana og katakana, og beskriver bruken av hver for forskjellige funksjoner, selv om det er tider når to av dem kan brukes om hverandre.

På grunn av Japans spesielle historie inkluderer det japanske språket elementer fraværende i indoeuropeiske språk, en av de mest kjente er et rikt system av æresbevisninger (keigo敬語) som resulterer i spesifikke verbformer og grammatiske konstruksjoner for å indikere det relative hierarkiet mellom hvem som snakker og hvem som lytter, samt nivået av respekt overfor samtalepartneren.

Geografisk distribusjon

Japansk er mest utbredt, ikke overraskende, i Japan , hvor det snakkes av flertallet av befolkningen. Det er japanske innvandrermiljøer på Hawaii som også bruker språket (mer enn 250 000, 30 % av befolkningen), i California ( USA ) rundt 300 000; i Brasil rundt 400 000 og et betydelig antall i Argentina og på kysten av Peru , så vel som andre deler av verden. I tidligere japanske kolonier som Korea , Manchuria ( Kina ), Guam , Taiwan , Filippinene , Marshalløyene og Palau er det også kjent for eldre mennesker som mottok skoleundervisning på dette språket. Imidlertid foretrekker de fleste av disse menneskene å ikke bruke det.

Geografiske dialektvarianter

Dusinvis av dialekter snakkes i Japan. Overfloden skyldes mange faktorer, inkludert hvor lenge den japanske skjærgården har vært bebodd, det fjellrike terrenget på øya og Japans lange historie med ekstern og intern isolasjon. Dialekter er vanligvis forskjellige når det gjelder tonehøydespenning, bøyningsmorfologi, vokabular og bruk av partikler. Noen avviker til og med i vokal- og konsonantinventar, selv om dette er sjeldent.

Hovedforskjellen i japanske aksenter er mellom Tokyo -typer (東京式, Tōkyō-shiki) og Kyoto - Osaka -typer (京阪式, Keihan-shiki). Innenfor hver type er det flere underavdelinger. Kyoto-Osaka-type-dialekter finnes i den sentrale regionen, omtrent sammensatt av regionene Kansai , Shikoku og vestlige Hokuriku .

Dialekter fra avsidesliggende regioner, som Tōhoku eller Kagoshima , kan være uforståelige for høyttalere fra andre deler av landet. Det er noen språkøyer i fjelllandsbyer eller isolerte øyer, for eksempel Hachijō-jima Island, hvis dialekter stammer fra den østlige dialekten til gammeljapansk. Dialektene i Kansai-regionen snakkes eller er kjent av mange japanere, og spesielt Osaka-dialekten er assosiert med komedie. Tōhoku- og Northern Kantō-dialektene er assosiert med typiske regionale bønder.

Når det gjelder Ryukyu-språkene , som snakkes i Okinawa og Amami-øyene (politisk del av Kagoshima), opprettholder den japanske regjeringen en politikk om at alle Ryukyu-språkene bare er "japanske dialekter", selv om de er distinkte nok til å bli vurdert en egen gren av den japanske familien; ikke bare er hvert språk uforståelig for japansktalende, men de fleste er uforståelige for høyttalere av andre Ryukyu-språk. Imidlertid, i motsetning til lingvister, har mange vanlige japanere en tendens til å betrakte Ryukyu-språkene som dialekter av japansk. Den keiserlige domstolen ser også ut til å ha snakket en uvanlig variant av japansk på den tiden. [ 10 ] Dette er mest sannsynlig den muntlige formen for klassisk japansk , en skrivestil som var utbredt under Heian -perioden, men som begynte å avta ved slutten av Meiji-tiden . [ 11 ] Ryukyu-språkene snakkes av et synkende antall eldre mennesker, og det er grunnen til at UNESCO klassifiserte dem som truet, da de kan bli utryddet innen 2050. Unge mennesker bruker hovedsakelig japansk og kan ikke forstå japansk Ryukyu-språk. Okinawa-japansk (ikke å forveksle med Okinawa-språket ) er en variant av standardjapansk påvirket av Ryukyu-språkene. Det er den viktigste dialekten som snakkes blant unge mennesker på Ryūkyū-øyene. [ 12 ]

Moderne japansk har blitt utbredt over hele landet (inkludert Ryūkyū-øyene) på grunn av utdanning, media og økt mobilitet i Japan, samt økonomisk integrasjon.

Antall høyttalere etter land

land Befolkning høyttalere Prosentdel
Japan Japan 126 150 000 115 100 000 91,25 %
 USA 330 641 000 480 000 0,15 %
Brasil Brasil 210 688 000 400 000 0,19 %
Filippinene Filippinene 108 879 000 195 000 0,18 %
Kina Kina 1 404 959 000 120 300 0,08 %
Peru Peru 32 313 000 91.500 0,28 %
 Australia 25 578 000 57.300 0,22 %
Mikronesia -regionen 340 000 35 000 10,29 %
Canada Canada 37 802 000 31 800 0,08 %
 Argentina 45 167 000 23 000 0,05 %
New Zealand New Zealand 5 025 000 13.435 0,26 %
Mexico Mexico 127 187 000 12.300 0,09 %
Paraguay Paraguay 7 204 000 10 300 0,14 %
sveitsisk sveitsisk 8 608 000 8.570 0,1 %
Colombia Colombia 50 372 424 8.570 0,02 %
Ecuador Ecuador 17 475 570 3.570 0,02 %

Dialektenes historie

Varianter av språket har blitt bekreftet fra det gamle Japan , gjennom Man'yōshū . De tidligste kjente japanske skriftene som inkluderer østlige dialekter hvis funksjoner ikke ble arvet av moderne dialekter bortsett fra noen få deler som Hachijo Island. Med moderniseringen av japansk på slutten av 1800  - tallet , har regjeringen fremmet bruken av standard japansk som har gjort denne dialekten svært kjent ikke bare i Japan alene, men også over hele verden. Språket har vært i endring ved å slå sammen ulike dialekter og få innflytelse fra andre språk.

Historiske varianter

Historien til det japanske språket er vanligvis delt inn i fire forskjellige perioder. [ 13 ]

Påvirker

Noen av de leksikalske likhetene mellom de austronesiske språkene og japansk kan skyldes Adstratus-påvirkningen til noen språk, selv om bevisene for slik forhistorisk påvirkning ikke er avgjørende. Fra  700 -tallet av er innflytelsen fra kinesisk kultur i Japan og adopsjonen på dette språket av en rekke leksikale lån fra det kinesiske språket for å betegne tekniske og kulturelle konsepter knyttet til kinesisk innflytelse beryktet. Klassisk kinesisk er for japansk noe som ligner på røttene av gresk opprinnelse til europeiske språk : en kilde til leksikalske gjenstander for å danne neologismer . Det japanske skriftsystemet er i seg selv et tegn på kinesisk kulturell innflytelse på japansk.

Fra 1500  -tallet vil japansk ta i bruk noen termer fra portugisisk , spansk , nederlandsk og andre språk i europeisk kolonisering. Og fra og med 1900  -tallet er innflytelsen fra engelsk som kilde til nye lån til japansk hegemonisk.

Språklig beskrivelse

Fonologi

Den har fem vokaler og seksten konsonanter [ 3 ] og er svært restriktiv i stavelsesformasjonen . Aksenten er tonal , med to forskjellige tonehøyder: høy og lav.

Det japanske fonologiske systemet består av fem vokaler, som er skrevet med latinske tegn er: a, i, u, e, o , i henhold til den tradisjonelle rekkefølgen. De uttales på samme måte som på spansk /a, e, i, o/ bortsett fra u /ɯ/, som uttales med leppene utvidet, det vil si at det er en uavrundet vokal . Vokaler kan være normale eller lange, i så fall har de dobbelt så lang varighet og regnes som separate stavelser.

Det er seksten eller femten konsonantfonemer, avhengig av om sokuonen anses å tilsvare en geminate konsonant eller til arkifonem /Q/, representert skriftlig ved sokuon -symbolet som tar opp samme lyd som konsonanten som følger den eller det er noen ganger uttalt som en glottal stopp . Lydtellingen er mye høyere hvis konsekvent forekommende allofoner , representert i hakeparenteser i følgende tabell, telles. Det bør også tas i betraktning at lånord hentet fra andre språk fra 1900  -tallet og fremover , spesielt fra engelsk, kan bevare fonemer utenfor det tradisjonelle inventaret.

På japansk er det tidsenheter eller mora , hver av samme lengde, [ 14 ] som i standard japansk tilstand prosesser som stavelsesdannelse , orddannelse og stress. [ 14 ]​ En bjørnebær kan dannes av: Stavelser kan bare dannes med en eller to av disse moraene [ 14 ]​ og både N og Q kan bare vises stavelsesfinale, så monomoraiske stavelser som no , a eller myu og bimoraiske stavelser som ī (ii) er mulig, på ( oN), kyū (kyu.u), men en lengre sekvens er ikke mulig; dermed blir et ord som låneregnet en bisyllable (ra-iN) fordi fire moras ikke er tillatt i en enkelt stavelse (*ra.iN).

Grammatikk

Japansk er et språk med en agglutinativ struktur som kombinerer ulike språklige elementer til enkle ord. Hvert av disse elementene har en fast betydning og er i stand til å eksistere separat. Japansk er nesten utelukkende suffikser , med svært få prefikser, for eksempel honorifics o-(お), go- (ご) , så de eneste prosessene for orddannelse er sammensetning og suffiksavledning . Grammatikken til det japanske språket er veldig forskjellig fra det til spansk . Noen av funksjonene er:

今日は暑い日です. きょうはあついひです。 Kyō wa atsu i hi desu. 'I dag er en varm dag'. みさえさんはきれいな人です。 みさえさんはきれいなひとです。 Misae-san wa kirei na hito desu. "Mrs. Misae er en vakker person." Negativ この本はそんなに高くないです。 このほんはそんなにたかくないです。 Kono hon wa sonna ni taka kunai desu. "Denne boken er ikke så dyr." Merk: Hvis du vil høres uformell ut, børですdesu (verb å være) endres tilだ(da).

Skriver

Se også: Japansk skriftJapansk skrift er basert på to stavesystemer:

Se også

Referanser

  1. ↑ "法制執務コラム集「法律と国語・日本語」" (på japansk) . Tokyo: Legislative Bureau of Councilors House . Hentet 16. desember 2019 . 
  2. ↑ Lewis, Paul M. (red) (2009). "Språk i Palau" . SIL International. Arkivert fra originalen 17. februar 2010 . Hentet 17. februar 2010 . 
  3. ↑ abcd Shibatani , Masayoshi ( 1990). Språkene i Japan . Cambridge University Press . ISBN 0-521-36918-5 .  
  4. ↑ Whitman, John, Det fonologiske grunnlaget for sammenligningen av japansk og koreansk, Ph.D. diss., Harvard University, 1985
  5. ↑ Bjarke Frellesvig og John Whitman, "The Japanese / Korean Vowel Correspondences"
  6. ↑ Barbara E. Riley, Aspects of the Genetics Relationship of the Korean and Japanese Languages .
  7. ^ Frellesvig, Bjarke; Whitman, John (Red.) Proto-Japanese , John Benjamins, 2008
  8. ↑ a b Alexander Vovin, "Nordøstasiatisk historisk-komparativ lingvistikk på terskelen til det tredje årtusen", Diachronica, 2001
  9. ↑ * PDF-Forelesningsmateriale for Bjarke Frellesvigs gamle japanske fag (Oxford University) (engelsk)
  10. ↑ Se George Kizakis kommentarer om Stuky, Natalie-Kyoko. "Eksklusivt: Fra interneringsleir til MacArthurs assistent i gjenoppbyggingen av Japan." TheDailyBeast. Søkte 4. oktober 2015.
  11. ↑ Coulmas, Florian (1989). Språktilpasning. Pressesyndikat ved University of Cambridge. s. 106. ISBN 978-0-521-36255-9.
  12. ↑ Patrick Heinrich. "Bruk dem eller mist dem: Det er mer på spill enn språk i å gjenopplive Ryukyuan-tunger". Japan Times. Arkivert fra originalen 7. januar 2019, 2019. Hentet 24. oktober 2019.
  13. ↑ Martin, Samuel E. (1987). Det japanske språket gjennom tiden . Yale University. ISBN 0-300-03729-5 . 
  14. ↑ abc Kubozono , Haruo . Mora and Syllable , i The Handbook of Japanese Linguistics redigert av Natsuko Tsujimura. Blackwell. ISBN 0-631-20504-7
  15. ↑ Fukui, Naoki og Margaret Spears (1986): "Specifiers and projections" MIT-arbeidspapirer i Linguistics, 8, s. 128-172.

Eksterne lenker

Wikipedia-logo-v2.svg Dette språket har sin egen Wikipedia . Du kan besøke og bidra til den japanskspråklige Wikipedia .

Generell informasjon

Ordbøker

Programmer