I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Forklaringstegnet, og utforske dens opprinnelse, innvirkning og relevans i dag. Opp gjennom historien har Forklaringstegnet spilt en avgjørende rolle i ulike samfunnssfærer, og påvirket både kulturell utvikling og teknologiske fremskritt. Gjennom en omfattende analyse vil vi undersøke hvordan Forklaringstegnet har formet vår oppfatning av verden og generert grunnleggende debatter rundt dens relevans i den aktuelle konteksten. Fra opprinnelsen til dens fremtidige projeksjon, har denne artikkelen som mål å tilby en omfattende visjon av Forklaringstegnet, og utforske dens mange fasetter og dens innvirkning på våre daglige liv.
ɔ: (forklaringstegnet) er et tegn som består av en c typesatt opp ned etterfulgt av et kolon. Betydningen av tegnet er «det er», og det er synonymt med forkortelsen «d.e.», eller den latinske forkortelsen «i.e.» («id est»). Vanligvis brukes tegnet innenfor parenteser, for eksempel i Ivar Høyems Norsk mållære, «korkje (ɔ: ingjen av tvo)».
Tegnet har blitt brukt i Norge, og Danmark og på Island (og i mindre grad i Sverige), siden middelalderen, men i løpet av slutten på 1900-tallet er det falt ut av bruk. En forklaring på dette er at mens man typesatte tekster manuelt, kunne man lett snu en c opp-ned (og dermed bak-fram); problemet oppstod derimot når typesetting skulle skje med forhåndsdefinerte typer i en digital verden. Ettersom operativsystemene får større støtte for tegnsett, som Unicode, er det mulig å bruke tegnet, også i en digital hverdag.
Eng siterer Kirstes yrkeslære for settere, og poengterer at denne sier at dette tegnet «blir ofte brukt i norsk sats istedenfor d. e. = det er». Det er spesifisert at dette tegnet brukes på norsk, og at det derfor er mer sjelden i bruk utenfor Norges grenser.[1]
Det er viktig å merke seg at dette tegnet ikke har noen sammenheng med det internasjonale fonetiske alfabetet, der man også benytter seg av en c typesatt bakvendt og to trekanter over hverandre (ː - som kan minne om et kolon). I lydskrift, indikerer tegnet ɔ en bakre, halv-åpen vokal, mens triangelkolonet viser at denne skal ha lang uttale.