Oganesson

Teneso ←  Oganesson → Unennium
   
 
118		 og
  
               
               
                                   
                                   
                                                               
                                                               
Komplett tabell • Utvidet tabell
Generell informasjon
navn , symbol , nummer Oganesson, Og, 118
kjemisk serie Edelgasser
gruppe , punktum , blokk 18, 7, s
Atommasse (294)  eller
Elektronisk konfigurasjon [ Rn ] 5 f 14 6 d 10 7 s 2 7 p 6 (prediksjon) [ 1 ] ​[ 2 ]
elektroner per nivå (prediksjon) 2, 8, 18, 32, 32, 18, 8 [ 1 ]
Utseende ukjent
Atomiske egenskaper
middels radius 19e7x+  15:00
Atomradius (kalk) 1,8x10des=1,9 =e7,3\4 (prediksjon) 152  pm ( Bohr radius )
kovalent radius (ekstrapolering) 230 [ 3 ] ​pm 
Oksidasjonstilstand(er) 0, [ 4 ] ​+2 , [ 5 ] ​+4 [ 5 ]
1. ioniseringsenergi (beregning) 820–1130 [ 1 ] ​kJ  /mol
2. ioniseringsenergi (ekstrapolering) 1450 [ 3 ] ​kJ/mol
fysiske egenskaper
vanlig stat Ukjent
Tetthet (prediksjon) 13,65  kg/m 3
Kokepunkt (prediksjon) 320 K (47 °C) til 380 K (107 °C) [ 1 ]
fordampningsentalpi (ekstrapolering) 19,4 [ 6 ] ​kJ  /mol
fusjonsentalpi (ekstrapolering) 23,5 [ 6 ] ​kJ  /mol
Kritisk punkt (ekstrapolering) 439 [ 6 ] ​(
6,8 10 3 ) [ 6 ] ​Pa 
mer stabile isotoper
Hovedartikkel: Isotoper av oganesson
iso AN Periode MD Ed P.S.
MeV
294 [ 7 ] OgSyntetisk~ 0,89 msα11,65
± 0,06		290 Lv
Verdier i SI og normale forhold for trykk og temperatur , med mindre annet er angitt.

Oganesson [ 8 ] ​[ 9 ]​ er navnet på det syntetiske elementet i det periodiske system hvis symbol er Og og dets atomnummer er 118 . [ 10 ] Det er det tyngste grunnstoffet som er syntetisert så langt og det siste i den syvende perioden i det periodiske systemet . I det periodiske systemet er det et element i p-blokken og det siste i periode 7 . Det er for tiden det eneste syntetiske grunnstoffet i gruppe 18 og har det høyeste atomnummeret og massen av alle syntetiserte grunnstoffer. [ 11 ]

Den 30. desember 2015 kunngjorde IUPAC på sin nettside verifisering av oppdagelsen av fire periode 7-elementer, [ 12 ] inkludert oganesson. Det nye elementet ble dermed navngitt på spansk (med den toniske endelsen –ón) etter de ortografiske kriteriene for navnet på edelgassene ( neon , xenon …). [ 8 ] Den ble oppkalt etter den russiske fysikeren Yuri Oganesian . [ 13 ]

Oganesson - atomet er radioaktivt og svært ustabilt, så siden 2002 har bare tre eller muligens fire atomer av isotopen 294 Og blitt påvist. [ 14 ] Selv om dette faktum ikke tillater en adekvat eksperimentell studie som kan karakterisere dens egenskaper og dens mulige forbindelser , har flere teoretiske beregninger gjort det mulig å forutsi mange av dens kvaliteter, inkludert noen uventede. For eksempel, selv om oganesson formelt sett er et gruppe 18-element, er det sannsynligvis ikke en edelgass , som de andre elementene i gruppen. [ 1 ] Selv om det i utgangspunktet ble antatt å være en gass , antas det nå å være et fast stoff under normale trykk- og temperaturforhold . [ 1 ]

Oganesson er det tyngste kjemiske elementet som er observert i laboratoriet, og syntesen av det, sammen med den av livermorium , var ikke uten kontrovers. [ 15 ] Det amerikanske teamet som først annonserte syntesen i 1999 , måtte publisere en tilbaketrekning i 2002 og erkjente at de hadde rigget eksperimentelle data. [ 16 ] Dette faktum forårsaket en vitenskapelig skandale av store proporsjoner og revisjon av de etiske normene for etterforskningen i flere sentre i landet. [ 17 ] I 2006 publiserte et russisk team sin syntese, og dette resultatet har ikke blitt bestridt av andre forskere. Oppdagelsen av dette elementet ble bekreftet av spanjolen Miguel Antón i 2013 ved CERN i Genève. [ note 1 ]

Historikk

Synteseruter

På slutten av 1998 publiserte den polske fysikeren Robert Smolańczuk sine beregninger på kjernefysisk fusjon av forskjellige atomkjerner for å syntetisere transuranelementer , inkludert element 118. [ 18 ] Hans beregninger antydet at det var mulig å danne dette elementet ved å smelte sammen bly og krypton under nøye kontrollert forholdene kontrollert. [ 19 ]

I følge Smolańczuks spådommer viser følgende tabell mulighetene for kombinasjoner av atomer for syntese av oganesson som teoretisk gir et tverrsnitt (σ max ) som er egnet for utstøting av et nøytron og et betydelig kjemisk utbytte : [ 20 ]

Mål Prosjektil
ustabil isotop		 Sluttprodukt [
note 2 ]		 σmaks _ Resultat Ref.
208 Pb 86kr _ 294 Og 1n ( 293 Og ) 0,1 bp _ mislykket forsøk [ 21 ]
208 Pb 85kr _ 293 Og 1n ( 292 Og) 0,18 bp Reaksjonen er ennå ikke opplevd [ 21 ]
232. _ 64 Heller ikke 296 Og Ukjent Ukjent Reaksjonen er ennå ikke opplevd [ 18 ]
238u _ 58 Tro 296 Og Ukjent Ukjent Reaksjonen er ennå ikke opplevd [ 22 ]
244 Pu 54 kr 298 Og Ukjent Ukjent Reaksjonen er ennå ikke opplevd [ 21 ]
248 cm _ 50 deg 298 Og Ukjent Ukjent Reaksjonen er ennå ikke opplevd [ 21 ]
252 CF 48 Ca 300 g 3n ( 297 Og) 1,2 bp Reaksjonen er ennå ikke opplevd [ 22 ]
251 CF 48 Ca 299 Og 3n ( 296 Og) 1,2 bp Reaksjonen er ennå ikke opplevd [ 22 ]
249 CF 48 Ca 297 Og 3n ( 294 Og) 0,3 bp tilfredsstillende reaksjon [ 22 ]

Mislykkede forsøk

I 1999 benyttet en forskergruppe ved Berkeley National Laboratory i USA Smolańczuks spådommer og kunngjorde oppdagelsen av elementene 116 og 118 i en artikkel publisert i Physical Review Letters , [ 23 ] og kort tid etter i Science , [ 24 ] ved følgende reaksjon, som også frigjør et nøytron : [ 25 ]

I følge artikkelen ble en 88 -tommers syklotron brukt til å akselerere 86 Kr-strålen til en omtrentlig energi på 449 MeV og lansere den ved målet på 208 Pb. [ 26 ] Etter elleve dager skilte teamet og identifiserte tre oganesson-atomer, [ 27 ] med et omtrentlig utbytte på ett produktivt treff per 1012 interaksjoner. [ 19 ]

Året etter måtte de imidlertid publisere en tilbaketrekning, etter at forskere fra andre laboratorier ikke klarte å gjengi forsøket. [ 28 ] I juni 2002 kunngjorde direktøren for laboratoriet at påstanden om oppdagelsen av elementene 116 og 118 var basert på data fabrikkert av hovedforfatteren av eksperimentet, bulgareren Victor Ninov . [ 29 ]​ [ 30 ]

Discovery

Den første klyngen av oganesson-atomer ble riktig observert ved Central Institute for Nuclear Research (JINR) i Dubna , Russland , i 2002 . [ 31 ] Den 9. oktober 2006 kunngjorde et felles team fra JINR og det amerikanske Lawrence Livermore National Laboratory , som jobbet ved JINR-anlegget, [ 7 ] at de indirekte hadde oppdaget totalt tre eller kanskje fire oganesson-294, bare én eller to i 2002 [ 32 ] og to til i 2005 , ved kollisjonen av californium -249 og kalsium - 48 - ioner : [ 33 ] ​[ 34 ] ​[ 35 ] ​[ 36 ] ​[ 37 ]

Fordi sannsynligheten for at en fusjonsreaksjon oppstår er svært liten (den effektive delen av kjernen er ~0,3-0,6 pb = (3-6)×10 −41 m²), varte eksperimentet i fire måneder og krevde en stråle på 4×10 19 kalsiumioner kolliderer med californium for å produsere den første mulige syntesen av oganesson. [ 38 ] Forskere er imidlertid enige om at dette ikke er en falsk positiv , da sjansen for at deteksjonen skyldtes en tilfeldig hendelse ble estimert til å være mindre enn en del av 100 000. [ 39 ]

I disse eksperimentene ble alfa-forfallet (α n i grafen) av de tre oganeson-atomene observert, der 294 Og forfaller til livermorium -290, og frigjør et helium -4-atom. Direkte spontan fisjon ble også foreslått . En halveringstid (eller halveringstid) på 0,89 ms ble beregnet , men siden bare tre atomer ble observert, er det en dårlig nøyaktig verdi, estimert til 0,89 (+1,07|-0,31) ms. [ 7 ]​ Oppløsningen skjer som følger: [ 40 ] ​[ 41 ]



Identifikasjonen av 294 Og-kjernen ble verifisert ved separat å lage dets 290 Lv- forfallsprodukt ved å bombardere Curium -245 med 48 Ca-ioner og sjekke at 290 Lv følger forfallskjeden til 294 Og-kjernen: [ 7 ]

Nedbrytningsproduktet 290 Lv er svært ustabilt, med en halveringstid på 14 ms, hvoretter det henfaller til flerovium -286, som igjen fortsetter forfallet, som kan være spontant eller alfa-type, til copernicium -282, [ 42 ]​ [ 43 ]​ som også spontant går i oppløsning. [ 44 ]

I en kvantetunnelmodell , en prediktiv teknikk innen beregningskjemi , [ 45 ] ble alfa-forfallshalveringstiden til 294 Og beregnet til å være 0,66(+0,23,-0,18)ms, [ 46 ] publisert resultat, sammen med den kinetiske energien utgitt ved forfall, [ 47 ] kalt Q-verdien , [ 48 ] i 2004 . [ 49 ] Beregninger av Q-verdien i Muntian-Hofman-Patyk-Sobiczewski makroskopisk-mikroskopiske modell forutsier mindre, men sammenlignbare resultater. [ 41 ]

Etter suksessen med å skaffe oganesson, har teamet av oppdagere utført lignende eksperimenter med mål om å lage unbinilium fra jern -58 og plutonium -244. [ 50 ] Prediktive beregninger forutser at isotoper av element 120 vil ha en alfa-forfallshalveringstid i størrelsesorden mikrosekunder. [ 42 ] [ 43 ] I 2009 publiserte de de hittil mislykkede resultatene av eksperimentene deres. [ 51 ]

Navn

Fram til 1960 -tallet , på samme måte som resten av elementene forutsagt av Dmitri Mendeleev, var oganesson kjent under navnet eka-emanation , eka var sanskritordet for "en" [ 52 ] og emanation det gamle navnet for radon . [ 53 ]

I 1979 publiserte International Union of Pure and Applied Chemistry ( IUPAC ) en serie nomenklaturanbefalinger for grunnstoffer med et atomnummer større enn hundre, ifølge hvilke grunnstoff 118 skal kalles ununoctium eller, i latinamerikansk form , [ 54 ] ununocto . [ 55 ] Dette systematiske navnet fungerer som en markør for elementets posisjon i det periodiske systemet til dets oppdagelse er bekreftet og IUPAC bestemmer seg for et navn. [ 56 ]

Før tilbaketrekningen i 2002 ble navnet ghiorsium (Gh) foreslått av forskere fra Berkeley Lab , som en hyllest til Albert Ghiorso , en av teamets ledere. [ 57 ]

Etter oppdagelsen av russiske forskere uttalte direktøren for Central Institute for Nuclear Research (JINR) i 2007 at de vurderte to navn for det nye elementet: Flyorium til ære for Georgi Fliorov , grunnleggeren av instituttet, og Moskovium , i ære for Moskva oblast der Dubna ligger . [ 58 ] Han hevdet også at selv om elementet ble oppdaget takket være en felles undersøkelse med forskere fra USA , som ga det nødvendige californium , må elementet ha et russisk navn, siden Fliorov Laboratory for Nuclear Reactions ved JINR var eneste anlegget i hele verden hvor syntese kunne oppnås. [ 59 ]​ [ 60 ]

Ununoctium ble omdøpt til Oganesson [ 61 ] etter professor Yuri Oganesian . Dens kjemiske symbol er Og .

Se også: Kontrovers om elementnavn

Funksjoner

Se også: Øya med stabilitet

Ingen grunnstoffer med atomnummer større enn 83 har stabile isotoper eller har observerbare nedbrytningstider. Stabiliteten til atomkjernen avtar med økende atomnummer, så alle grunnstoffer med mer enn 101 protoner forfaller radioaktivt med en halveringstid på mindre enn én dag . [ 62 ] Men takket være " magiske tall ", hele tall [ 63 ] av nukleoner arrangert i et komplett skall som gir ekstra stabilitet til tunge kjerner, [ 64 ] øker kjernefysisk stabilitet i elementene 110 til 114 , noe som gir opphav til det som er kjent som en « stabilitetsøy ». [ 65 ] Konseptet, foreslått av amerikaneren Glenn Seaborg ved University of California i Berkeley , forklarer hvorfor transuranelementer har lengre levetid enn forventet i teoretiske termer. [ 66 ]

Oganesson er radioaktiv og har en tilsynelatende halveringstid på mindre enn et millisekund , men selv dette er lengre enn spådd før oppdagelsen, [ 46 ] [ 67 ] som ser ut til å støtte teorien om "stabilitetsøy". [ 68 ] Som vi har sett, forutsier beregninger ved bruk av en kvantetunnelmodell eksistensen av ganske mange nøytronrike isotoper av element 118, med halveringstider nær millisekund og alfa-forfall . [ 42 ] ​[ 43 ]

Teoretiske beregninger angående de foreslåtte synteserutene for oganesson viser at noen isotoper, slik som 293 Og, 295 Og, 296 Og, 297 Og, 298 Og, 300 Og og 302 Og, kan være litt mer stabile enn de syntetiserte 294 [ 46 ] [ 69 ] Blant disse er 297 Og den som kan gi en mer stabil kjerne. [ 46 ]​ [ 69 ]​ Andre isotoper med flere nøytroner, som 313 Og, kan også ha litt mer stabile kjerner. [ 70 ]

Beregnede fysiske og atomære egenskaper

Oganesson, som et gruppe 18- element , har null valens . Medlemmer av denne gruppen, klassisk kalt edelgassene , viser lav reaktivitet fordi elektronskallet deres er fylt med åtte elektroner i henhold til oktettregelen . [ 71 ] Dette komplette skallet produserer en konfigurasjon av minimumsenergi der valenselektronene er fast festet. [ 72 ] Oganesson, på samme måte, antas å ha en 7s 2 , 7p 6 elektronkonfigurasjon . [ 1 ]

Følgelig forventes oganesson å ha fysiske og kjemiske egenskaper som ligner på resten av grunnstoffene i gruppen, mer spesifikt lik de til det høyeste grunnstoffet i det periodiske systemet , radon . [ 73 ] Basert på periodiske egenskaper ville oganesson bare være litt mer reaktiv enn radon, men kvanteteoretiske beregninger forutsier at den kan vise en viss reaktivitet under normale forhold , så den kan ikke betraktes som en edelgass. [ 74 ] Videre kan oganesson være enda mer reaktiv enn copernicium og flerovium . [ 75 ] Årsaken til denne oppførselen kan være basert på den energetiske destabiliseringen av elektronskallet på grunn av dets store antall og den radielle ekspansjonen i henhold til spinalfeltet til 7p 3/2 -skallet . [ 1 ] Mer spesifikt resulterer spinn-bane-interaksjonen mellom 7p-elektronene med de inerte 7s 2 -elektronene i økt elektronskallstabilitet i flerovium og en betydelig økning i reaktivitet i oganesson. [ 1 ]

Det har også blitt beregnet at oganesson, i motsetning til resten av edelgassene, [ 76 ] viser positiv elektronaffinitet , det vil si at den er i stand til å fange opp et elektron og danne et mononegativt ion med en positiv energibalanse og øker derfor. dens stabilitet. [ 77 ] ​[ 78 ]​ Korreksjoner av kvanteelektrodynamikk har imidlertid redusert stabiliteten til Og - anionet med 9 %, så elektroaffiniteten til oganesson vil være lavere enn opprinnelig beregnet. [ 77 ]

Når det gjelder polariserbarhet , forventes det at oganesson langt overstiger verdien av alle grunnstoffene med lavest atomnummer i det periodiske systemet , og at det praktisk talt dobler polariserbarhetsverdien til radon. [ 1 ] Ved å ekstrapolere dataene til de andre edelgassene, vil kokepunktet til oganesson være mellom 320 og 380 K , [ 1 ] verdier som er veldig forskjellige fra de 263 K beregnet av Glenn Seaborg [ 79 ] eller 247 K. beregnet i år 2002 . [ 80 ] Selv med denne usikkerheten virker det svært usannsynlig at element 118 er en gass under normale forhold. [ 1 ] Fordi rekkevidden av flytende tilstander til de andre grunnstoffene i gruppen er svært begrenset (mellom 2 og 9 K), [ 81 ] bør dette grunnstoffet være fast under normale forhold. Hvis det skulle danne en gass, ville det være en av de tetteste gassformige stoffene , til og med være monoatomisk som de andre edelgassene. [ 1 ]

På grunn av denne høye polariserbarhetsverdien forventes oganesson å utvise en unormalt lav ioniseringsenergi , lik den for bly , som er 30 % lavere enn radon [ 82 ] og betydelig lavere enn flerovium, [ 83 ] i tillegg til en standardtilstand i kondensert fase . [ 1 ]

Forbindelser

Selv om ingen oganeson-forbindelse ennå er syntetisert, har teoretiske beregninger av reaktiviteten blitt gjort siden 1964 . [ 53 ] Den vanligste oksidasjonstilstanden vil være 0, som i resten av edelgassene , forutsatt at ioniseringsenergien , som som indikert alltid vil være lav, er høy nok. [ 84 ]

Beregningene utført med hensyn til det dimere molekylet Og 2 viser en bindingsenergi = praktisk talt ekvivalent med dikvikksølv (Hg 2 ) og en dissosiasjonsenergi på 6 kJ / mol , nesten fire ganger mer enn den til Rn 2 . [ 1 ] Enda mer bemerkelsesverdig er beregningen at dimeren vil ha en bindingslengde kortere med 0,16 Å enn Rn 2 , noe som vil være indikasjon på en sterk binding. [ 1 ] På den annen side viser forbindelsen OgH + teoretisk en dissosiasjonsenergi, det vil si en protonaffinitet , lavere enn RnH + . [ 1 ]

Bindingen mellom oganesson og hydrogen i OgH er veldig svak og kan betraktes mer som en van der Waals-interaksjon enn en kjemisk binding. [ 82 ] På den annen side, som et grunnstoff med høy elektronegativitet , danner det sannsynligvis mer stabile grunnstoffer enn copernicium og flerovium . [ 82 ] Eksistensen av stabile +2 og +4 oksidasjonstilstander i de fluorerte forbindelsene OgF 2 og OgF 4 har blitt forutsagt . [ 85 ] Disse tilstandene er resultatet av de samme spinn-bane-interaksjonene som gjør oganesson til et uvanlig reaktivt element. For eksempel indikerer beregninger at reaksjonen av Og med F 2 for å danne forbindelsen OgF 2 ville frigjøre en energi på 106 kcal /mol, hvorav 46 kcal/mol kommer fra disse interaksjonene. [ 82 ] Til sammenligning er spin-orbit-interaksjonen til RnF 2 , et a priori svært likt molekyl , omtrent 10 kcal/mol ved en total energifrigjøring på 49 kcal/mol. [ 82 ]

Den samme interaksjonen stabiliserer den tetraedriske Td-konfigurasjonen i OgF 4 , i motsetning til den kvadratiske plane D 4h til XeF 4 og RnF 4 . [ 85 ] Og-F-bindingen er sannsynligvis ionisk , ikke kovalent , noe som gjør OgFn- forbindelser ikke - flyktige . [ 5 ] ​[ 86 ]​ I motsetning til de andre elementene i gruppen, er oganesson teoretisk elektropositiv nok til å danne en Og-Cl-binding med klor . [ 5 ]

Siden bare tre eller fire atomer av oganesson har blitt syntetisert til dags dato, er anvendelsene av dets forbindelser utover vitenskapelig forskning ikke kjent. På grunn av egenskapene til elementet, vil eksponering for noen av dets forbindelser være et alvorlig tilfelle av strålingsforgiftning . [ 87 ]

Notater

  1. ↑ Elementet har blitt syntetisert i henhold til IUPAC - kriterier , selv om intet laboratorium har reprodusert syntesen av oganesson på grunn av de store tekniske vanskelighetene. Wapstra , AH (1991). "Kriterier som må oppfylles for at oppdagelsen av et nytt kjemisk grunnstoff skal bli anerkjent" . Ren appl. Chem. 63 (6): s. 879-886. doi : 10.1351/pac199163060879 . Hentet 28. september 2009 . og Kaesz, H. (mars 2002). "Syntesen og navngivningen av elementer 110 og utover" . Chemistry International 24 (2) . Hentet 28. september 2009 .    
  2. ↑ Alle forutsagte isotoper danner et dinukleært system. Audi , G.; Wapstra, A.H., Thibault, C., Blachot, J., & Bersillon, O. (2003). "Ame2003 Atomic Mass Evaluation" . Kjernefysikk . A729 . Hentet 28. september 2009 . 

Referanser

  1. ↑ a b c d e f g h i j k l m n ñ o p Nash, C (2005). "Atomiske og molekylære egenskaper til elementene 112, 114 og 118". Journal of Physical Chemistry A ( Washington DC: American Chemical Society) 109 (15): 3493-3500. Bibcode : 2005JPCA..109.3493N . ISSN  1089-5639 . OCLC  97966523 . PMID  16833687 . doi : 10.1021/jp050736o . 
  2. ↑ Hoffman, D; Lee, D; Pershina, V (2006). Transaktinider og fremtidige elementer. På Morss; Edelstein, N; Fuger, J, red. The Chemistry of the Actinide and Transactinide Elements ( Tredje utgave). Dordrecht: Springer Science+Business Media. ISBN  978-1-4020-3555-5 . OCLC  1113045368 . 
  3. ^ a b Glenn Theodore Seaborg (1994). Moderne alkymi . World Scientific. s. 172. ISBN  9810214405 . Hentet 27. september 2009 . 
  4. ^ "Ununoctium: Binære forbindelser" . WebElements periodiske system . Hentet 27. september 2009 . 
  5. ^ a b c d Uzi Kaldor, Stephen Wilson (2003). Teoretisk kjemi og fysikk av tunge og supertunge grunnstoffer . Springer. s. 105. ISBN  140201371X . Hentet 27. september 2009 . 
  6. ^ a b c d R. Eichler, B. Eichler, Thermochemical Properties of the Elements Rn, 112, 114 og 118 , Paul Scherrer Institut, arkivert fra originalen 2009-02-25 , hentet 2009-09-27  .
  7. ↑ abcd Oganessian , Yu . _ Thes.; Utyonkov, VK; Lobanov, Yu.V.; Abdullin, F.Sh.; Polyakov, AN; Sagaidak, R.N.; Shirokovsky, IV; Tsyganov, Yu.S.; Voinov, Yu.S.; Gulbekian, G.G.; Bogomolov, SL; BN Gikal, AN Mezentsev, S. Iliev; Subbotin, VG; Sukhov, AM; Subotic, K; Zagrebayev, VI; Vostokin, GK; Itkis, M.G.; Moody, KJ; Patin, JB; Shaughnessy, DA; Stoyer, MA; Stoyer, NJ; Wilk, PA; Kenneally, JM; Landrum, JH; Wild, JH; Lougheed, R.W. (10. september 2006). "Syntese av isotopene til elementene 118 og 116 i 249 Cf og 245 Cm + 48 Ca fusjonsreaksjonene" . Fysisk gjennomgang C 74 (4): 044602. doi : 10.1103/PhysRevC.74.044602 . Hentet 27. september 2009 . 
  8. ^ a b "Konsultasjon: kjemiske elementer" . Finansiert BBVA. 24. november 2016. 
  9. ^ "Fire nye kjemiske elementer i det periodiske systemet" . Diariomedico.com. 13. juli 2016. 
  10. ^ "Fire nye elementer i det periodiske systemet" . ABC. 9. juni 2016. 
  11. ^ Garritz, A.; Garritz Ruiz, A., Chamizo Guerrero, J.A. (2001). Du og kjemi . Madrid: Pearson Education. s. s. 341. ISBN  9789684444140 . 
  12. ^ "IUPAC kunngjør verifiseringen av funnene av fire nye kjemiske grunnstoffer: Den syvende perioden i det periodiske systemet er fullført " . Hentet 9. juni 2016 . 
  13. ^ "De fire navnene på de nye elementene i det periodiske systemet" . 2016 . Hentet 2016 . 
  14. ^ "De 6 beste fysikkhistoriene fra 2006" . Discover Magazine. 7. januar 2007. Arkivert fra originalen 12. oktober 2007 . Hentet 27. september 2009 . 
  15. ↑ Monastersky, Richard (16. august 2002). "Atomic Lies: Hvordan en fysiker kan ha jukset i kappløpet om å finne nye elementer" . The Chronicle of Higher Education . Arkivert fra originalen 8. juli 2010 . Hentet 27. september 2009 . 
  16. ^ Johnson, George (15. oktober 2002). "Hos Lawrence Berkeley sier fysikere at en kollega tok dem en tur" . New York Times . Hentet 27. september 2009 . 
  17. ↑ Farvel, Dennis (19. november 2002). "Etter to skandaler utvider Physics Group etiske retningslinjer" . New York Times . Hentet 27. september 2009 . 
  18. ^ a b Robert Smolańczuk (mai 1999). "Produksjonsmekanisme for supertunge kjerner i kalde fusjonsreaksjoner". Physical Review C 59 (5): 2634-2639. doi : 10.1103/PhysRevC.59.2634 . 
  19. ↑ a b Antonio Jiménez (1999). Autonome universitetet i Madrid, red. Ununoctium, ununoctium . Arkivert fra originalen 14. juni 2009 . Hentet 12. oktober 2009 . «tester utført av Lawrence Berkeley National Laboratory (LBNL), Berkeley, (California, USA), University of California og Oregon State University (Corvallis, USA) og basert på beregninger utført av Robert Smolanczuk (Soltan Institute for Nuclear Studier, Polen) om fusjon av atomkjerner, som antydet at det kan være mulig å oppnå element 118 ved å smelte sammen bly og krypton ved bruk av svært kontrollerte forhold. » 
  20. ↑ SB Duarte, OAP Tavares, M. Gonçalves, O. Rodríguez, F. Guzmán, TN Barbosa, F. García og A. Dimarco (2004). "Halveringsspådommer for forfallsmoduser for supertunge kjerner" . Journal of Physics G: Nuclear and Particle Physic 30 : 1487-1494. doi : 10.1088/0954-3899/10/30/014 . Hentet 27. september 2009 . 
  21. ^ abcd Feng , Zhao - Qing (2007). "Danning av supertunge kjerner i kalde fusjonsreaksjoner". Fysisk gjennomgang C76:044606 . doi : 10.1103/PhysRevC.76.044606 . 
  22. ↑ abcd Feng , Z ( 2009). "Produksjon av tunge og supertunge kjerner i massive fusjonsreaksjoner". Kjernefysikk A 816 :33. doi : 10.1016/j.nuclphysa.2008.11.003 . 
  23. ↑ Ninov, Viktor; KE Gregorich, W. Loveland, A. Ghiorso, DC Hoffman, DM Lee, H. Nitsche, WJ Swiatecki, UW Kirbach, CA Laue, JL Adams, JB Patin, DA Shaughnessy, DA Strellis og PA Wilk (1999). «Observasjon av supertunge kjerner produsert i reaksjonen på 86 Kr med 208 Pb». Physical Review Letters 83 : 1104-1107. doi : 10.1103/PhysRevLett.83.1104 . 
  24. ↑ Robert F. Service (1999). "Berkeley Crew Bags Element 118". Science 284 : 1751. doi : 10.1126/science.284.5421.1751 . 
  25. ↑ Antonio Jimenez (1999). Autonome universitetet i Madrid, red. "Mulig syntese av ununoctium" . Arkivert fra originalen 16. august 2011 . Hentet 12. oktober 2009 . 
  26. ↑ Antonio Jimenez (1999). Autonome universitetet i Madrid, red. "LBNLs 88-tommers syklotron i Uuo-syntesen" . Arkivert fra originalen 16. august 2011 . Hentet 12. oktober 2009 . 
  27. ↑ Antonio Jimenez (1999). Autonome universitetet i Madrid, red. "Skjema for separasjonsanordningen i syntesen av Uuo" . Arkivert fra originalen 16. august 2011 . Hentet 12. oktober 2009 . 
  28. ↑ Public Affairs Department (21. juli 2001). "Resultater av element 118-eksperiment trukket tilbake" . Berkeley Lab. Arkivert fra originalen 2008-01-29 . Hentet 27. september 2009 . 
  29. ^ Dalton, Rex (2002). "Misoppførsel: Stjernene som falt til jorden". Nature 420 : 728-729. doi : 10.1038/420728a . 
  30. ↑ Dalton, R (27. juli 2001). "Resultater av element 118-eksperiment trukket tilbake" (6917). Berkeley Lab News. PMID  12490902 . Arkivert fra originalen 29. januar 2008 . Hentet 27. september 2009 . 
  31. ↑ Yu. Thes. Oganessian et al. (2002). "Resultater fra det første 249 Cf+ 48 Ca-eksperimentet" . JINR Communication (på russisk) (JINR, Dubna). 
  32. ↑ Oganessian Yu.Ts. et al. (2002). "Element 118: resultater fra det første 294 Cf + 249 Ca-eksperimentet" . JINR forlagsavdeling. Arkivert fra originalen 3. juli 2011 . Hentet 27. september 2009 . 
  33. ^ "Livermore-forskere slår seg sammen med Russland for å oppdage element 118" . Pressemelding fra Livermore. 3. desember 2006. Arkivert fra originalen 27. mai 2010 . Hentet 27. september 2009 . 
  34. ↑ Yu. Thes. Oganessian (2006). "Syntese og forfallsegenskaper til supertunge elementer". Ren appl. Chem. 78 : 889-904. doi : 10.1351/pac200678050889 . 
  35. ^ Katharine Sanderson (2006). «Tyngste element laget - igjen». Naturnyheter ( Nature ). doi : 10.1038/news061016-4 . 
  36. ↑ Phil Schewe; Ben Stein (17. oktober 2006). "Elementer 116 og 118 blir oppdaget" . FysikkNewsUpdate . American Institute of Physics . Arkivert fra originalen 17. august 2009 . Hentet 27. september 2009 . 
  37. ↑ Rick Weiss (17. oktober 2006). "Forskere kunngjør etableringen av atomelementet, det tyngste ennå" . Washington Post . Hentet 27. september 2009 . 
  38. ^ "Ununoktium" . WebElements periodiske system . Hentet 27. september 2009 . 
  39. ^ "Element 118 oppdaget, med selvtillit" . Kjemi- og ingeniørnyheter. 17. oktober 2006 . Hentet 27. september 2009 . «Jeg vil si at vi er veldig selvsikre. » 
  40. ^ P. Roy Chowdhury, C. Samanta og DN Basu (2006). "α forfallshalveringstider for nye supertunge elementer". Fysiske vurderinger C73:014612 . doi : 10.1103/PhysRevC.73.014612 . 
  41. ↑ a b C. Samanta, P. Roy Chowdhury og DN Basu (2007). "Spådommer om halveringstider for alfa-forfall for tunge og supertunge elementer". Nucl. Phys. A 789 : 142-154. doi : 10.1016/j.nuclphysa.2007.04.001 . 
  42. ↑ a b c P. Roy Chowdhury, C. Samanta og DN Basu (2008). "Søk etter de tyngste kjernene som har levd lenge utenfor stabilitetens dal". Fysiske vurderinger C77:044603 . doi : 10.1103/PhysRevC.77.044603 . 
  43. ↑ a b c P. Roy Chowdhury, C. Samanta og DN Basu (2008). "Kernefysiske halveringstider for α-radioaktivitet av elementer med 100 ≤ Z ≤ 130". På. Data & Nukl. Datatabeller 94 : 781-806. doi : 10.1016/j.adt.2008.01.003 . 
  44. ↑ Oganessian, Yu. Thes.; Utyonkov, VK; Lobanov, Yu.V.; Abdullin, F.Sh.; Polyakov, AN; Sagaidak, R.N.; Shirokovsky, IV; Tsyganov, Yu.S.; Voinov, Yu.S.; Gulbekian, G.G.; Bogomolov, SL; BN Gikal, AN Mezentsev, S. Iliev; Subbotin, VG; Sukhov, AM; Subotic, K; Zagrebayev, VI; Vostokin, GK; Itkis, M.G.; Moody, KJ; Patin, JB; Shaughnessy, DA; Stoyer, MA; Stoyer, NJ; Wilk, PA; Kenneally, JM; Landrum, JH; Wild, JH; Lougheed, R.W. (2006). "Syntese av isotopene til elementene 118 og 116 i 249 Californium og 245 Curium + 48 kalsiumfusjonsreaksjoner". Fysisk gjennomgang C 74 (4): 044602. doi : 10.1103/PhysRevC.74.044602 . 
  45. ↑ Cramer, Christopher J. (2004). Essentials of computational chemistry: teorier og modeller (på engelsk) (2. utgave). John Wiley og sønner. ISBN  9780470091821 . 
  46. ↑ a b c d P. Roy Chowdhury, C. Samanta og DN Basu (26. januar 2006). "α forfallshalveringstider for nye supertunge elementer". Fysiske vurderinger C73:014612 . doi : 10.1103/PhysRevC.73.014612 . 
  47. ↑ B.R. Martin og G. Shaw (2007). Partikkelfysikk . John Wiley og sønner. s. 34 . ISBN  0-471-97285-1 . 
  48. ↑ K. S. Krane (1988). Innledende kjernefysikk . John Wiley og sønner. s. 381 . ISBN  047180553X . 
  49. ↑ Yu. Thes. Oganessian et al. (2004). "Målinger av tverrsnitt og forfallsegenskaper til isotopene til elementene 112, 114 og 116 produsert i fusjonsreaksjonene 233, 238U, 242Pu og 248Cm+48Ca". Fysiske vurderinger C70:064609 . doi : 10.1103/PhysRevC.70.064609 . 
  50. ^ "En ny blokk i det periodiske systemet" . Lawrence Livermore National Laboratory. april 2007. Arkivert fra originalen 28. mai 2008 . Hentet 27. september 2009 . 
  51. ↑ Oganessian et al. (2009). "Forsøk på å produsere element 120 i 244 Pu+ 58 Fe-reaksjonen". Fysiske vurderinger C79:024603 . doi : 10.1103/PhysRevC.73.014612 . 
  52. ^ Agafoshin, N.P. (2008). Periodisk lov og Mendeleevs periodiske system av elementene . Barcelona: Jeg snudde. s. s. 23. ISBN  9788429170214 . 
  53. ↑ a b A.V. Grosse (1965). "Noen fysiske og kjemiske egenskaper til element 118 (Eka-Em) og element 86 (Em)". Journal of Inorganic and Nuclear Chemistry (Elsevier Science Ltd.) 27 (3): 509-19. doi : 10.1016/0022-1902(65)80255-X . 
  54. ↑ Coast, JM (2005). Ordbok for fysisk kjemi . Madrid: Diaz de Santos Editions. ISBN  9788479786915 . 
  55. ↑ J. Chatt (1979). "Anbefalinger for navngivning av elementer av atomtall større enn 100" . Ren appl. Chem. 51 : 381-384. doi : 10.1351/pac197951020381 . 
  56. ↑ Koppenol, W. H. (2002). "Navngivning av nye elementer (IUPAC Recommendations 2002)" . Ren appl. Chem. 74 (5): s. 787-791. doi : 10.1351/pac200274050787 . Hentet 28. september 2009 . 
  57. ^ "Oppdagelse av nye elementer gir forsidenyheter" . Berkeley Lab Research Review Sommer 1999. 1999 . Hentet 27. september 2009 . 
  58. ^ "Nye kjemiske elementer oppdaget i Russlands vitenskapsby" . 12. februar 2007 . Hentet 27. september 2009 . 
  59. ^ NewsInfo (2006). "Periodisk tabell har utvidet seg" (på russisk) . Rambler . Hentet 27. september 2009 . 
  60. ^ Yemel'yanova, Asya (2006). "118. element vil bli navngitt på russisk" (på russisk) . vesti.ru . Hentet 27. september 2009 . 
  61. ^ "IUPAC navngir de fire nye elementene nihonium, moscovium, tennessine og oganesson " . Hentet 17. oktober 2020 . 
  62. ^ Cook, Norman D. (2006). Modeller av atomkjernen (på engelsk) . New York: Springer. ISBN  9783540285694 . 
  63. ↑ Ship, CR (2003). Hyperfysikk, red. "De mest tett bundne kjernene " . Hentet 3. oktober 2009 . 
  64. ↑ Mason Inman (14. desember 2006). "Et kjernefysisk magisk triks" . Fysisk vurderingsfokus . Hentet 3. oktober 2009 . 
  65. ^ "Shell Model of Nucleus" . Hyperfysikk . Institutt for fysikk og astronomi, Georgia State University . Hentet 28. september 2009 . 
  66. ↑ Glenn D. Considine; Peter H Kulik (2002). Van Nostrands vitenskapelige leksikon (9. utgave). Wiley-Interscience. ISBN  9780471332305 . OCLC  223349096 . 
  67. ↑ Yuri Oganessian (2007). "Tyngste kjerner fra 48Ca-induserte reaksjoner". Journal of Physics G: Nuclear and Particle Physics 34 : R165-R242. doi : 10.1088/0954-3899/34/4/R01 . 
  68. ^ "Nytt element isolert bare kort" . The Daily Californian . 2006. Arkivert fra originalen 2008-10-8 . Hentet 27. september 2009 . 
  69. ^ a b G. Royer, K. Zbiri, C. Bonilla (2004). «Inngangskanaler og alfa-forfallshalveringstider for de tyngste elementene». Kjernefysikk A730: 355-376 . doi : 10.1016/j.nuclphysa.2003.11.010 . 
  70. ^ SB Duarte, OAP Tavares, M Gonçalves, O Rodríguez, F Guzmán, TN Barbosa, F García og A Dimarco (2004). "Halveringsspådommer for forfallsmoduser for supertunge kjerner". Journal of Physics G: Nuclear and Particle Physics 30 : 1487-1494. doi : 10.1088/0954-3899/10/30/014 . 
  71. ↑ Greenwood, N.N.; Earnshaw, A. (1997). Chemistry of the Elements (2. utgave). Oxford: Butterworth-Heinemann. ISBN  0-7506-3365-4 . 
  72. ↑ Bader, Richard FW "En introduksjon til den elektroniske strukturen til atomer og molekyler" . McMaster University . Hentet 27. september 2009 . 
  73. ^ "Ununoctium (Uuo) - Kjemiske egenskaper, helse- og miljøeffekter" . Lenntech. Arkivert fra originalen 16. januar 2008 . Hentet 27. september 2009 . 
  74. ↑ Uzi Kaldor, Stephen Wilson (2003). Teoretisk kjemi og fysikk av tunge og supertunge grunnstoffer . Springer. s. 105. ISBN  140201371X . 
  75. ↑ Clinton S. Nash (2005). "Atomiske og molekylære egenskaper til elementene 112, 114 og 118". Journal of Physical Chemistry A 109 (15): 3493-3500. PMID  16833687 . doi : 10.1021/jp050736o . 
  76. ↑ Wheeler, John C. (1997). "Elektronaffiniteter til jordalkalimetallene og signeringskonvensjonen for elektronaffinitet" . Journal of Chemical Education 74 : 123-127. 
  77. ^ a b Igor Goidenko, Leonti Labzowsky, Ephraim Eliav, Uzi Kaldor og Pekka Pyykko (2003). "QED-korrigeringer til bindingsenergien til eka-radon (Z=118) negative ion". Fysisk gjennomgang A 67 : 020102(R). doi : 10.1103/PhysRevA.67.020102 . 
  78. ↑ Ephraim Eliav og Uzi Kaldor (1996). "Element 118: Den første sjeldne gassen med en elektronaffinitet". Physical Review Letters 77 (27): 5350. doi : 10.1103/PhysRevLett.77.5350 . 
  79. ↑ Glenn Theodore Seaborg (1994). Moderne alkymi . World Scientific. s. 172. ISBN  9810214405 . 
  80. ↑ N. Takahashi (2002). "Kokepunkter for de supertunge elementene 117 og 118". Journal of Radioanalytical and Nuclear Chemistry 251 (2): 299-301. doi : 10.1023/A:1014880730282 . 
  81. ↑ Kalcher, Joseph; Sax, Alexander F. (1994). "Gassfasestabilitet av små anioner: teori og eksperiment i samarbeid". Chemical Reviews 94 : 2291-2318. doi : 10.1021/cr00032a004 . 
  82. ↑ a b c d e Young-Kyu Han, Cheolbeom Bae, Sang-Kil Son og Yoon Sup Lee (2000). "Spin-bane-effekter på transaktinid-p-blokkelementet monohydrider MH (M = element 113-118)". Journal of Chemical Physics 112 (6): 2684. doi : 10.1063/1.480842 . 
  83. ↑ Clinton S. Nash (1999). «Spin-Orbit Effects, VSEPR Theory, and the Electronic Structures of Heavy and Superheavy Group IVA Hydrides and Group VIIIA Tetrafluorides. En delvis rollereversering for elementene 114 og 118". Journal of Physical Chemistry A 1999 (3): 402-410. doi : 10.1021/jp982735k . 
  84. ^ "Ununoctium: Binære forbindelser" . WebElements periodiske system . Hentet 27. september 2009 . 
  85. ^ a b Young-Kyu Han og Yoon Sup Lee (1999). «Strukturer av RgFn (Rg = Xe, Rn og Element 118. n = 2, 4.) Beregnet ved to-komponent spinn-bane metoder. En spin-bane-indusert isomer av (118)F 4 ». Journal of Physical Chemistry A 103 (8): 1104-1108. doi : 10.1021/jp983665k . 
  86. ↑ Kenneth S. Pitzer (1975). "Fluorer av radon og grunnstoff 118". =Journal of the Chemical Society, Chemical Communications : 760-761. doi : 10.1039/C3975000760b . 
  87. ^ "Ununoctium: Biologisk informasjon" . WebElements periodiske system . Hentet 27. september 2009 . 

Eksterne lenker