Norges geografi

Norges geografi
62°N 10°Ø
Land		Norge
Grenser		Finland 736 km Sverige 1630 km Russland 196 km
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		385 180 km² 365 246 km² 19 940 km²
Høyder  – Høyeste  – Laveste		Galdhøpiggen 2 469 m Norskehavet 0 m
Landegrenser		2 562 km
Kystlinje		25 148 km (kontinentalt) 100 915 km (med øyer)[1]
Arealbruk  – Dyrket mark  – Skog  – Annet		3,5 % 37,4 % 59,1 %
Irrigert land		970 km² (1993 est.)
Norges geografi på Commons

Norges geografi er en beskrivelse av landet Norge, naturforhold og samfunn. Norges hovedland ligger på den Den skandinaviske halvøya der det grenser mot Sverige og Finland, og grenser helt i øst også mot Russland. Øyene Jan Mayen og Svalbard er en del av Norge.

Landet er langt og smalt og strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerrak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter,^[2] og inngår i Norges økonomiske sone til havs. Torsk er et viktig fiskeslag og andre fiskeslag oppdrettes i anlegg i fjorder og på kysten.

Fastlandets største utstrekning målt mellom ytterpunktene ved Lista og Vardø er 1 789,6 km.^[3] Norge har fast bosetning lenger nord enn noe annet land bortsett fra noen små bosetninger i Russland. Golfstrømmen, Atlanterhavets milde havstrøm, samt dominerende vinder fra sørvest, gir landet et langt mildere klima enn tilsvarende breddegrader andre steder på jorden. I Nord-Amerika og Sibir er det stort sett ødemark så langt nord. De sørlige deler av New Zealand og Chile har sammenlignbart klima.^[4] Norges klima er variert med mye nedbør og moderate temperaturer i kystnære områder og lite nedbør med kontinentalt klima i det indre. Kysten har et rikt fugleliv.

Befolkningen er konsentrert rundt Oslo og Oslofjorden og en stor del av den øvrige bosetningen finnes langs kysten og rundt Trondheimsfjorden. Over 84 % av befolkningen bor i tettbygde områder.

Norges landoverflate er dominert av fjellområder med vidder og avrundete fjell, heier og åser med vide daler; disse formene antas å være geologisk gamle. I overflaten er det nedskåret dype daler, innsjøer og fjorder med en del alpine topper; dette antas å være geologisk ungt og trolig dannet av isens og vannets erosjon.^[5] På grunn av fjorder og øyer er kysten blant verdens lengste.

Ifølge Kartverket ligger landets geografiske midtpunkt (arealtyngdepunkt) ved Skjækervatnet i Steinkjer kommune.^[6] Hovedlandets areal består for det meste av utmark som delvis er dekket av skog (furu, gran og bjørk er utbredt) og det er lite dyrket areal. Svalbard er for en stor del dekket av isbreer. Omkring 6 % hovedlandet er dekket av ferskvann.

Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser mot Russland. Norge, Sverige, Finland, Karelen og Kola-halvøya utgjør en blokk av jordskorpen kalt Fennoskandia. Den østlige delen av Fennoskandia kalles Det baltiske skjold (som omfatter Finnmarksvidda og deler av Østlandet) og den vestlige kanten inngår i Den kaledonske fjellkjeden.^[7]

Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland.

Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.

Øygruppen Svalbard ligger nord for fastlandet, omtrent midt mellom hovedlandet og Nordpolen. Jan Mayen ligger relativt isolert i Norskehavet mellom Norge og Grønland.

Riksgrensen mot Sverige er 1 630 km og den lengste i Europa. Da grensen ble fastsatt i 1751 omfattet den også grensen mot Finland på rundt 736 km. Hovedlandet, Svalbard og Jan Mayen har grenser i havet mot Sverige, Danmark, Storbritannia (England, Skottland, Shetland), Island og Russland. Det er også maritime grenser mot Færøyene og Grønland som er under dansk jurisdiksjon.^[8] Riksgrensen mot Sverige fra og med Trøndelag og nordover følger stort sett vannskillet mellom Norskehavet og Østersjøen.^[9] Grensen mot Det russiske keiserdømmet ble endelig fastsatt i 1826 og mot Sverige i 1751. Kjølen danner en naturlig grense og var før den tid akseptert som riksgrense sør for Ofoten eller Tysfjord.^[10]

Norges hovedland deles i dag vanligvis i fem landsdeler: Østlandet, Sørlandet (Agder), Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. I tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Administrativt deles landet i fylker og kommuner. Fylkene slik de var før regionreformen i 2020 er valgkretser ved stortingsvalg.^[11] Politidistriktene og rettskretsene følger delvis fylkesinndelingen.

Topografiske forhold er bestemmende for Østlandets grense mot Vestlandet og Trøndelag. Her er det store høyfjellsområder (blant annet Langfjella, Hardangervidda og Dovrefjell) som begrenset kontakt mellom folk i tidligere tid og som stadig er en stor hindring for samferdselen med bare noen få overganger. Høyfjellsområdene utgjør både vannskiller og værskiller.^{[12][13][14][15][16]}

Grensene mellom Østlandet og Sørlandet, mellom Sørlandet og Vestlandet og mellom Vestlandet og Trøndelag reflekterer historiske forhold, blant annet administrative inndelinger. Her er grensene til dels flytende og har endret seg over tid. Det er for eksempel ikke noe skarpt og naturlig skille mellom Agder og Telemark. Sørlandet ble før 1902 regnet som en del av Vestlandet.^[2] Sørlandet ble innført som betegnelse i 1902 og tidligere ble Agder og deler av Telemark regnet til Vestlandet. Landets inndeling reflekteres blant annet i dialektgrenser.^{[12][13][14][15][16]} For eksempel har dialekten i Romsdal preg av både vestlandsk og trøndersk, mens nordmørsk er en trøndersk dialekt. Langs kysten og i ytre strøk er det ikke noen skarp naturlig grense mellom Nordmøre og Trøndelag, og landskapet i indre deler av Nordmøre ligner mye på Trøndelag.^[17]

En eldgammel grense mellom Vestlandet og Trøndelag gikk tvers gjennom Møre og Romsdal fylke; her lå fram til 1983 bispedømmegrensen mellom Nidaros og Bjørgvin. Sunnmøre og Romsdal hørte til Bjørgvin, mens Nordmøre hørte til Nidaros.^{[18] [19]} Denne grensa reflekteres i dialekt, byggeskikk og andre kulturelle forhold.

Frem til omkring 1800 ble landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells.^[20][21] Idag regnes nordenfjells som alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge).^[22]

Kongeriket Norge består av hovedlandet (323 787 km² på fastlandet med nærliggende øyer), Svalbard (61 022 km²) og Jan Mayen (377 km²). Norges biland ved og i Antarktis er Dronning Maud Land (2 700 000 km²), Peter I Øy (156 km²) og Bouvetøya (49 km²). Norges riksgrense er; mot Sverige (1 630 km), Finland (736 km) og Russland (196 km), noe som totalt utgjør 2 562 km.Norge er utpreget fjell-land. Av fjellområdene er 5 500 km², hvorav to tredjedeler i Sogn og Fjordane og Oppland, over 1 500 meter over havet. Det er 37 000 registrerte øyer i ferskvann og disse utgjør til sammen 336 km². Innsjøene dekker et samlet areal på 17 000 km² og myrer utgjør 19 907 km².^[25][26] Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann hovedsakelig i Nord-Norge.^[23][27][28] Opptil 10 % av landet er dekket av myr^[29] og torvmyrer er særlig tykke på strandflaten.^[28]

Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av arealet som ligger under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1 000–1 200 meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).^[2][30]

Kommersielt utnyttbar barskog finnes særlig på Østlandet og Trøndelag samt i deler av Nordmøre, Agder og Helgeland. Vel 20 % av landets areal har produktiv skog og 3 % er jordbruksareal (rundt 2 dekar/innbygger). Viktige åkerbruksstrøk er i lavlandet rundt Oslofjorden-Mjøsa, deler av Sørlandet og Jæren, og rundt Trondheimsfjorden. Fruktdyrking foregår i særlig i fjordbygder på Vestlandet (fremst i Hardanger) og i lavlandet på Østlandet. ^[4]

Golfstrømmen gjør det mulig å drive jordbruk uvanlig langt mot nord. Likevel er det lite dyrket mark så langt nord som i Finnmark. Temperatur og egnet jordsmonn (løsmasser) er begrensende faktorer for jordbruk i Norge.^[4][31]

Veiene i Norge dekket i 2017 litt over 2 000 km² og dette utgjorde 38 % av bebygd areal, mens boliger utgjorde 23 % av bebygd areal. Oslo har størst andel bebygd areal med 27 %. Utenom Svalbard har Sogn og Fjordane mest isbre og varig snødekke med 4,8 % av fylkets areal.^[23][24]

17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.^[32]

Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store -elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer frem tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, – i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk.

Historia Norvegiae (oversatt av Halvdan Koht)^[33].

Norges landskap kjennetegnes av følgende hovedtyper:^[34][35][36]

1. Strandflaten ligger dels under vann som et bredt og grunt havområde, del over vann som et lett kuperte sletteland langs kysten fra Stavanger til Nordkapp, særlig fra Møre til Vesterålen. Bosetningen i dette området er særlig knyttet til strandflaten; for eksempel bor 80 % av befolkningen i Nord-Norge på strandflaten.
2. Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen, skapt av isbreer i tertiærtiden. Daler og mindre fjordarmer som munner ut i en fjord danner ofte hengende daler over den dype hovedfjorden.
3. Fjellvidder – store åpne og relativt flate arealer – som Hardangervidda og Finnmarksvidda.
4. Kontinentalsokkelen, der kontinentalskråningen er overgangen mellom selve kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.

De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:^[34]

• Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen (til dels store) og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland.
• Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet og småkupert høyfjell finnes over skoggrensen. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner i alpine fjell ofte finnes oft nær kysten (særlig Lyngsalpene, Lofoten og Sunnmørsalpene) samt i Jotunheimen inne i landet.

Berggrunnen i Norge er generell svært gammel, de eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten, mens landskapet for en stor del er preget av relativt nye geologiske prosesser.^[37] Landskapet er preget av at landet gjennom titusenvis av år har vært dekket av isbreer.^[38][39] Typisk for Norge er avsetninger av løsmasser som leire, sand og grus over bergrunnen i lavlandet og i bunnen av dalene. Bratte fjellsider er ofte dekket av urer, grus og steinblokker. Høyfjellet er ofte dekket av «blokkhav» som er store områder med steinblokker dannet ved frostsprenging.^[28]

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd.^[23][27] Omkring halvparten av landets areal er over skoggrensen. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann hovedsakelig i Nord-Norge.^[23][27][28] Fjellene i Norge danner den skandinaviske fjellkjeden som strekker seg langs det meste av den skandinaviske halvøy og som også inkluderer fjellområder i Sverige.^[38][39] Berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge.^[2][40]

Dype daler og fjorder er et karakteristisk trekk ved landskapet i Norge.^[41] Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Den nederste delen av dalene på Vestlandet og Sørlandet har ofte flat, fruktbar dalbunn omgitt av bratte fjellsider; flere steder er det innsjøer like innenfor munningen til fjorden og skilt fra denne ved et eid av grus og andre løsmasser. Bosetningen er ofte tettest på slike eid, for eksempel Nordfjordeid, eller på andre strandsteder ved munning mot fjorden. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.^[2][40] I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet.^[2]

Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell.^[42] Mellom Lindesnes og Vest-Finnmark er den såkalte fjordkysten preget av de typiske fjordene der fjellet ofte når helt ut til havet. På Sørlandet og rundt Oslofjorden skråner landoverflaten slakkere mot sjøen der det er lave øyer og skjær med sund og renner mellom; lignende landskap finnes i Sverige og Finland. Øst for Nordkapp har fjordene preg av stor havbukter og lange strekninger av kysten er stupbratte skrenter mot havet og uten skjærgård.^[43][44]

Beerenberg på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.^[45]

Gneis, granitt og amfibolitt er vanligste bergarter.^[46] Fjellviddene er den eldste landskapstypen i landet.^[47] I begynnelsen av tertiær var Norge et flatt, lavt land, en vidde. Den skandinaviske landblokken hevet seg etterhvert mest i vest og det flate landet ble skrånende nedover mot øst.^[47][48] Erosjonsprosessene ble forsterket når landet hevet seg og løsmassene ble lagret blant annet på bunnen av Nordsjøen og ble med tiden til leirskifer og sandstein.^[49]

Under isleggingen fra slutten av tertiær ble berggrunnen trolig skrapet nokså ren for løsmasser som ble avsatt blant annet i form av morener. Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen.^[50] Etter siste istid har landet hevet seg opp til 220 meter (Oslo-området), mens Jæren bare har hevet seg 10 meter fra isen forsvant til i dag.^[51]

En rekke landformer som er karakteristiske for Norge ble skapt i løpet av disse istidene: U-formede daler, fjorder, rundsva, morener, skuringsstriper.^[52] Ra er endemorene som går rundt hele Fenno-Scandinavia og viser isens utbredelse omkring 12 000 år siden.^[53] Enkelte fjell stakk opp gjennom isen og ble ytterligere formet som høye bratte fjell, noe som er kjent som nunatakker.

Den norske fjellkjeden strekker seg gjennom hele landet fra Ryfylke til Finnmark.^[54] De norsk fjellområdene utgjør størstedelen av Den skandinaviske fjellkjeden (også kalt Scandes) som strekker seg fra 58° til 71° nord.^[55][56][57] Norges høyeste fjell er konsentrert omkring Sognefjordens innerste del med Jostedalsbreen, Jotunheimen og Skarvheimen. I Nord-Norge har Okstindan og Lyngsalpene topper på 1 500–2 000 meter over havet.^[58]

På hovedlandet finnes det usammenhengende permafrost (vedvarende tele) over 1300–1600 m.o.h. i Sør-Norge (særlig i området Jotunheimen-Reinheimen-Dovrefjell) og over 900 meter i Nord-Norge; øst i Finnmark finnes det permafrost ned til 400 meters høyde. På Svalbard er det flere hundre meter dyp permafrost på det meste av øygruppen.^{[59][60][61][62]} I Jotunheimen er det registrert mer enn 100 meter dyp permafrost.^[63]

Tele (frost i jorden) er vanlig i Norge og skaper utfordringer for infrastruktur (for eksempel i form av telehiv) og bygninger.^[64][65]

Norges kyst er svært fragmentert. Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjorder og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB).^[66] Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer med kystlinje beregnet til 71 963 km, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang^[67][3], noe som er verdens nest lengste kyst etter Canada. Etter endring i beregningsmetode økte kystlinjen i 2011 fra omkring 85 000 km.^[68]

Mange steder er det høye fjellpartier og harde bergarter helt ut mot havet.^[69] Fjordene er ofte svært dype og ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen utenfor. Noen fjorder og sund går på tvers av kysten andre går parallelt slik at den ytre delen av Norge er oppdelt i et stort antall øyer som under ett kalles skjærgården. Farvannet innenfor skjærgården er skjermet mot storhavet til nytte for båttrafikken.^[70]

Fra Halden til Stavanger er fjordene (med unntak av Oslofjorden) små og det er færre og mindre øyer enn på Atlanterhavskysten. Nord for Stavanger er øyene og fjordene til dels av store dimensjoner. Helgeland har en særlig bred skjærgård som når langt ut i havet. Lofoten og Vesterålen danner en stor øygruppe med to av Norges største øyer Hinnøya og Langøya samt Andøya. I Troms og Vest-Finnmark er det mange store øyer. Øst for Nordkapp er det ikke øyer av betydning.^[70]

Utenfor kysten strekker en relativt grunn kontinentalsokkel seg til Norskehavet og Polhavet med store dyp på 4 000 og 3 000 meter. Barentshavet er relativt grunt og danner en kontinentalsokkel mellom hovedlandet og Svalbard. Ved Senja og utenfor Møre og Romsdal er sokkelen relativt smal og den er særlig bred ved Helgeland der områder på mindre enn 400 meters dyp strekker seg 150 km fra land. Hele Nordsjøen inngår i kontinentalsokkelen.^[70]

Det er 1 732 navngitte fjorder i Norge.^[71] Fjordene i Norge er svært varierende der noen er lange og svært dype. Sognefjorden (204 km) og Hardangerfjorden (180 km) er de lengste norske fjordene. Sognefjorden er dypest med 1302 meter, noe som også er det dypeste punktet ved hovedlandet. Mange fjorder har en grunn terskler ved munningen.^[69] Fjordene fra Stad til Nordland veksler mellom å gå omtrent øst-vest og nesten vinkelrett på hovedretningen.^[70] Fjordene i Finnmark er mindre preget av vekslingen mellom terskler og dypere fjordbekkener.^[36] Fjordlandskap finnes steder på jordkloden der det har vært istider^[72] i hovedsak Grønland, det sørlige Chile og den nordlige delen av Stillehavskysten i USA og Canada. Bare Grønland har lengre fjorder enn Norge.^[58]

Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lange i forhold til bredden og med en terskel som hemmer vannutskifting. Med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden er det til dels brakkvann på overflaten. Kystene er generelt rikere på liv enn fjordene; noen fjorder, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstområder for sild, torsk og hyse.^[73][74]

Rundt Norge er havområdene Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Norge råder over 1 979 179 km² med hav, fordelt på tre soner som avgrenses av internasjonale delelinjer:^[75]

• Hovedlandets økonomiske sone på 878 575 km² som grenser mot Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene og Russland
• Fiskerisonen rundt Jan Mayen på 293 049 km² som grenser mot Island og Grønland
• Fiskevernsonen ved Svalbard på 803 993 km² som grenser mot Grønland og Russlands Franz Josef Land

Norges indre farvann (sjøområder innenfor grunnlinjen) utgjør 125 313 km², av dette er 89 091 km² knyttet til fastlandet.^[76]

Langs kysten av Norge er det minst gjennomsnittlig tidevannsforskjell i Oslo, Mandal og Stavanger med under 0,4 meter. Størst forskjell mellom lavvann og høyvann er det fra Trondheim til Vardø med nær 2 meter gjennomsnittlig forskjell og største forskjell på opp mot 4 meter.^[69] I Nord-Norge har brygger og sjøhus vært oppført på høye stolper av hensyn til tidevannet og tidevann kan påvirke skipsfarten der det oppstår sterke strømmer i trange sund som Saltstraumen.^[70][77]

Ved Kråkenes er det gjennomsnittlig 130 dager årlig med bølgehøyder over 2,4 meter, og 130 dager med bølger mellom 1,3 og 2,4 meter. Ved Ferder er det vel 50 dager med bølger over 2,4 meter. I Norskehavet utenfor Nordland er det årlig rundt 200 dager årlig med bølger over 2,4 meter og om lag 50 dager med bølger under 1,2 meter.^[69]

Golfstrømmen dominerer det meste av Norges kyst og gir et mildt kystklima. Skagerak og ytre Oslofjord får tilførsel av strømmer fra Nordsjøen og Kattegat/Østersjøen. Kyststrømmen har liten betydning for strømforholdene i fjordene og andre skjermede farvann der tidevannsstrømmene dominerer.^[69][70]

Norges klima er preget av Golfstrømmens påvirkning,^[4] de store høydeforskjellene og landets lange utstrekning nord–sør. Fordi havtemperaturene ligger 5–10 °C over andre områder på tilsvarende breddegrader, og fordi landet mottar temperert havluft med fremherskende sørvestlig vind, ligger lufttemperaturene godt over tilsvarende breddegrader.^[4]

De høyereliggende områdene samt mesteparten av Finnmark er bare egnet til dyrking av gress med én innhøsting per sesong. Lavere områder rundt Trondheimsfjorden, lave områder på Sørvestlandet, Toten og sørlige Hedmark er egnet for dyrking av korn til dyrefor. Østfold, Vestfold, Ringerike og og lave områder av Sørlandet er godt egnet til matkorndyrking.^[78] Nesten hele Nord-Norge er knyttet til havet og har for det meste kystklima, med Finnmarksvidda som et viktig unntak.^[79] På grunn av lite fordamping har nedbørsfattige områder i Finnmark og i Innlandet nok fuktighet til å være fruktbare.^[80][81]

Havtemperaturen varierer ikke mer enn 4–5 ℃ mellom sommer og vinter, og derfor vil steder langs kysten ha milde vintre og relativt kjølige somre (kystklima). I innlandet er temperaturen mer direkte bestemt av solinnstrålingen; derfor har innlandet relativt varme somre og kalde vintre. Månedsmiddeltemperaturen for januar spenner fra −17 ℃ på Finnmarksvidda til +3 ℃ i ytre kyststrøk på Sørlandet og Vestlandet. I juli varierer middeltemperaturen fra 17 ℃ omkring Oslofjorden til 0 ℃ på de høyeste toppene i Jotunheimen. Kystområdene fra Halden til Stavanger samt indre fjordstrøk på Vestlandet har flest såkalte sommerdager (antall dager med middeltemperatur over 10 ℃).^[4] Svalbard har et arktisk klima og bare de høyeste fjellområdene på hovedlandet har like kalde somre som Svalbard. De sørvestlige delene av Svalbard er påvirket av Golfstrømmen.^[82]

I et gjennomsnittlig år faller 1380 mm nedbør for landet som helhet (mot omkring 950 mm i gjennomsnitt for hele jorden). Det er store forskjeller i nedbørsmengde mellom deler av landet.^[83][84][25] Ytre og midtre strøk mellom Stavanger og Stadlandet samt Helgelandskysten får mest nedbør med mer enn 2000 millimeter i flere områder; landets mest nedbørsrike områder for rundt 3000 mm årlig og noen av disse er knyttet til isbreer. Ytre og midtre strøk av Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland fylker får også mye nedbør. Finnmarksvidda og Sør-Varanger samt Ottadalen-Dovre, Rondane og Folldal får minst nedbør med 200 til 400 millimeter årlig middelnedbør; 300 mm er omtrent som Sahara eller tørre deler av Spania. Store deler av Østlandet og en del indre strøk langs kysten får moderat nedbør 500 til 1000 millimeter årlig.^[80][81][82] På Svalbard er det omtrent så lite nedbør som de tørreste strøkene på fastlandet, og luften er svært ren og tørr.^[82]

Av den relativt høye årlige nedbøren fordamper omkring 235 millimeter. Norges vassdrag får i tillegg tilført vann tilsvarende 30 millimeter nedbør fra nabolandene. Motsatt er det 30 millimeter nedbør som renner som inn i Sverige, hovedsakelig via Trysilelva. De resterende renner ut i havet langs Norges kyst.^[25][85]

NVE regner med 144 hovedvassdrag i Norge definert som minst 200 km² nedbørsfelt og utløp til havet, og 262 vassdragsområder hvorav 15 drenerer til Finland eller Sverige.^[85] Vassdragene har en samlet vannføring (avløp) på 393 km³ årlig noe som tilsvarer 1108 millimeter/år og en middelvannføring på 12500 m³ i sekundet. Med en befolkning på over 5 millioner tilsvarer dette rundt 200.000 liter i døgnet per innbygger.^[85][86]

Norges vassdrag har et samlet nedbørsfelt på 354600 km² hvorav 30.000 km² ligger i nabolandene (hovedsakelig Finland som har 6,4 % av nedbørsfeltet for Norges vassdrag).^[85][86]

Norges elver har generelt mange fosser og stryk og har begrenset nytte som ferdselsveier. Innsjøene har fra gammelt av båttrafikk. Elvene var tidligere nyttige til tømmerfløting. Telemarkskanalen samt Haldenkanalen (Tista) er Norges eneste kanaler av betydning.^[25][70] De lengste elvene har som regel de største nedbørfeltetene.^[25] Fossene er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland.^[87] Vassdragenes øvre løp følger ofte bratte V-daler, mens i nedre deler øker vannføringen samtidig som hastigheten avtar når elvene renner i slakke dalbunner og på sletter.^[88]

Vannføringen i Norges vassdrag er preget av mye vann på grunn av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon som jevner ut vannføringen over året.^[69] Ved kysten av Vestlandet og Nord-Norge er høstflommen ofte større en vårflommen (snøsmeltingen).^[25] De fleste vassdrag i Norge får mer eller mindre isdannelse i løpet av vinteren.^[25]

Vannføringen i vassdragene er i hovedsak bestemt av nedbørsfeltets størrelse samt nedbørsintensiteten. Det er generelt mest nedbør i vest nær havet enn inne i landet, og nedbøren øker som regel noe med høyden. I innlandet og i fjellet magasineres halvparten eller mer av nedbøren som snø til vår og sommer. Ved kysten utgjør snøen rundt ¼ av nedbøren. Nedbørsfeltene har størst utstrekning på Østlandet og i Finnmark.^[25]

Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Det viktigste vannskillet går mellom Vestlandet/Trøndelag og Østlandet og ligger nær det viktigste værskillet i Norge. I Nordland og Troms følger vannskillet stort sett riksgrensen mot Sverige.^[70][89][90] I Finnmark krysser noen elver riksgrensen, og grensen mot Finland og Russland til dels trukket langs (midt i) elver.^[70][89][90]

De store elvene i Norge følger for en stor del av landoverflatens helningsretning og for eksempel i Trøndelag følger elvene overflatens fall fra flere kanter mot Trondheimsfjorden.^[91] Alle de vesentlige elvene på Østlandet samles i Glomma og i Drammenselva som når havet på hver sin side av Oslofjorden. I Agder er elvene generelt lite forgrenet og har lang, rette løp.^[87][92] På Vestlandet faller de fleste elvene ut i hver fjordbunn, elvene er relativt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. Vannføring og relativt billig utbygging gjør dette til gunstig område for vannkraftutbygging.^[92] Nord-Norge har en del store elver som minner om elvene på Østlandet og i Trøndelag, med unntak særlig av kyststrøkene i Nordland der elvene minner mer om de korte og bratte elvene på Vestlandet. På Finnmarksvidda er elvene sterkt forgrenet og samles for en stor del i Alta-Kautokeinovassdraget (i vest) og i Karasjokka-Tana (i øst).^{[93][2][94][95]}

Rundt 17 000 km² eller 5 % av Norges areal er ferskvann, hovedsakelig innsjøer, dette er en større andel enn alt dyrket areal. De fire dypeste innsjøene i Europa er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Røssvatnet og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum. Det er omkring 450 000 innsjøer i Norge synlig på standard topografisk kart i målestokken 1:50.000 av disse er 178 950 i Finnmark. Det finnes 400 innsjøer er større 5 km² og 1 242 innsjøer større enn 1 km².^{[98][99][100][99]} SNL oppgir 969.000 innsjøer hvorav over halvparten er under 1 dekar.^[101]

De dype innsjøene har tilsvarende stort volum og avhengig av tilsiget kan vannet teoretisk oppholde seg lenge i innsjøen. Mjøsas volum på 56 km³ er 5,6 ganger større en det årlige tilsiget, mens i Hornindalsvatnet tar det teoretisk 16 år å skifte ut alt vannet.^[102] Det samlede volumet av Norges innsjøer er anslått til 1 200 km³, mens den samlede avrenningen fra landarealet er årlig i gjennomsnitt på 370 km³.^[85]

De typiske norske innsjøene er dannet ved breerosjon under istider.^[25] I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, dype innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener. Isfrontdeltaer danner ofte høye moer eller terrasser^[25][103] av sand og grus. De største avsetningene finnes på Østlandet: Eggemoen (ved Hønefoss) og Gardermoen (Akershus).^[104]

Noen av de dype innsjøen har største dyp langt under havnivå og slik «overfordypning» er dannet ved breerosjon. Innsjøer på fjellviddene er stort sett mye grunnere enn innsjøer i dalene og på lavlandet.^[25]

Av tilgjengelig ferskvann finnes rundt en tredjedel som grunnvann. Fra borehull i fjell er det mulig å hente ut 6000 liter grunnvann i minuttet, mens fra gode grunnvannsreservoarer som på Øvre Romerike kan det komme 50.000 liter i minuttet. Kalk i grunnvannet gir såkalt hardt vann som gir kalkavsetninger i husholdningen, hardt vann er ikke vanlig i Norge.^[25]

En tredjedel av nedbøren i Norge faller som snø.^[105] Snø legger seg i Norge først i nord og i fjellet, for eksempel legger det seg ofte snø i høyfjellet i Sør-Norge i oktober. De høyeste fjellområdene kan ha opp til 300 dager årlig med snødekke, mens de ytre kystområdene i Sør-Norge har snødekke noen få dager årlig. I høyfjellet nås største snødybde i mars-april, mens i lavlandet er det typisk mest snø i februar.^[25] Finnmarskvidda og fjellområdene har rundt 200 dager årlig med snødekke. Innlandet har rundt 150 dager med snødekke, med store variasjoner fra år til år.^[106]

På Vestlandet kommer det vanligvis mer snø enn på Østlandet, men snøen i lavlandet på Vestlandet blir liggende kortere. Store deler av Norge er snødekket om vinteren, med unntak lavlandet på Sørlandet-Rogaland og ytre strøk på Vestlandet ellers.^[106] Snø kan reflektere over 80 % av innstrålt varme.^[107] De kystnære isbreene kan ha snødybder på 10 meter og mer.^[25]

Snøskred oppstår typisk om vinteren etter nysnø særlig når nysnø legger seg på en flate av eldre snø. Under snøsmeltingen om våren oppstår det ofte snøskred.^[108] Snøskred oppstår oftest i terreng med 35° til 45° helning.^[109][110] Største tetthet av store skred er det i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane samt i Hordaland og Troms.^[111] Skredhyppigheten skyldes blant annet bratt terreng langs fjorder og daler, lav skoggrense, og store nedbørsmengder.^[112] Etter år 2000 har Troms hatt flest omkomne i skred med 45 av 112 omkomne til 2022.^[113] Veinettet på Vestlandet og i Troms er mest utsatt for snøskred.^[114]

På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker knapt 1 % av hovedlandets areal fordelt på rundt 1600 isbreer. Dette tilsvarer anslagsvis et vannvolum på 270 km³. Vestlandet, Jotunheimen, Troms og Nordland har mest isbreer. Rundt de alpine toppene i Lyngen, Jotunheimen og Sunnmørsalpene er det mange små botnbreer. Engabreen ved Svartisen når nesten havnivå.^[25][23][27] Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.^[115][116]

Isbreer dannes og vedlikeholdes ved at det faller mer snø enn det som smelter om sommeren. I sommersesongen kan de raskeste breene bevege seg opp til 2 meter i døgnet, mens dalbreene i Jotunheimen vanligvis har en hastighet på 10 cm i døgnet. På Ålfotbreen er likevektslinjen rundt 1200 m.o.h., i Jotunheimen er den rundt 2100 meter og på kysten av Nordland rundt 800 meter. Vann magasineres i breene noe som demper variasjon i vannføring fra år til år i tilknyttede vassdrag.^[25]

Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet- Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima, samt det geoglogiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet, for eksempel barlind og purpurlyng, mens klåvedog tysbast bare trives i innlandet.^[117]

Tregrensen varierer med klima og terreng, og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa. Furu er utbredt over hele landet. Gran dekker omtrent dobbelt så stort areal som furu. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk^[117] som er det dominerende treslag i Norde-Norge.^[118] På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav.^[117] Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever.^[42]

Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som rein, jerv og lemen), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning, forskjeller i klima og oppdelt landskap gir et variert dyreliv. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og rein på snaufjellet. Rådyr finnes i stort antall i skogsområder over store deler av landet.^{[2][119][120]}

Store rovdyr som bjørn, gaupe og ulv finnes i begrenset eller lite antall. Rødrev finnes i stort antall over hele landet. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet.^{[2][119][120]}

I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel, mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg.^[2] Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad.^[121][122] Amfibier og krypdyr er vekselvarme og få arter trives i Norges klima: Vanlig frosk og firfisle er utbredt over store deler av landet. Huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen.^[123]

Fisk finnes over hele Norge, i ferskvann og i saltvann. Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren.^[2] Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.^[124]

Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket.^[125] Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder.^[2] Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket.^[126]

Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Kattuglen er den vanligste uglen. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet. Det er observert over 40 arter vadefugler. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn.^[2] Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par.^[127] Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rik og sammensatt fugleliv.^[42]

Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europa etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km².^{[128][129][130]} Bortsett fra Russland har Norge fast bosetning lenger nord enn noe annet land.^[4] Befolkningens tyngdepunkt er på det sentrale Østlandet omkring Oslo og Oslofjorden.^[4] Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning.^[131]

I 2023 var det i Norge 877 227 personer født i utlandet av utenlandske foreldre. Blant fylkene har Oslo størst andel innvandrere med 26 % av befolkningen, Innlandet har minst med 11 %. Blant kommunene hadde Gamvik 29 %, Båtsfjord 27 %, Træna 27 % og Sør-Varanger 15 % innvandrere.^[132] Rindal kommune hadde 2 %.^[133] I Oslo hadde bydelene Stovner, Søndre Nordstrand og Alna over halvparten av befolkningen innvandrerbakgrunn (innvandrere og barn av innvandrere), over 37 % av innbyggerne i disse bydelene er født utenfor Norge (tall for 2022).^{[133][134][135]}

Se også: Norsk emigrasjon til USA.

Utvandringen foregikk særlig i perioden 1825-1920; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika. Noen av de indre fjordbygdene på Vestlandet, som Luster og Lærdal, og øvre fjellbygder på Østlandet, som Valdres, Hallingdal og Gudbrandsdalen ble særlig berørt. Fra Gudbrandsdalen var det i årene 1866-1900 så stor utvandring at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall.^{[136][137][138][139]}

Omkring 20.000-30.000 snakker samisk i Norge, hovedsakelig nordsamisk og de fleste i Troms og Finnmark.^{[140][141][142]}

I hovedsak deles de norske dialektene i to hovedgrupper: østnorsk (Østlandet, Trøndelag, Nordmøre og deler av Helgeland) og vestnorsk (Vestlandet til og med Molde, Sørlandet til Langesund, store deler av Nord-Norge), basert på jamvektsregelen som stort sett sammenfaller med tykk l, eller retrofleks flapp. Langfjella og de andre store fjellene i Sør-Norge er en viktig dialektgrense mellom øst og vest. Palatalisering finnes fra Mjøsa og nordover, nord for Sognefjorden, og er særlig utpreget i nordnorsk.^[143]

Bosetningen i Norge er særlig knyttet til kysten. I Nord-Norge bor 9 av 10 mindre enn 4 km fra sjøen. De fleste norske byene ligger ved kysten og de er i stor grad vokst frem i tilknytning til utenrikshandel og skipsfart. Finnmark har store folketomme områder. En del daler og flatbygdene på Østlandet (Hedmarken, Ringerike og Toten) er relativt tett bosett. Rundt Trondheimsfjorden er det relativt tett bosetting.^[145][146]

I 2018 bodde 82 % av innbyggerne i tettsteder, og 58 % bodde i tettsteder med minst 10 000 innbyggere.^[131] Siden 1800 bor en stadig større andel av innbyggerne i byer og tettsteder. Det sentrale Østlandet med Oslo har fått en økende andel av befolkningen, mens Finnmarks, Opplands og Agders andel har gått ned.^[147]

Norge har få tydelige konurbasjoner der byspredning skjer ved at byer vokser sammen. Noen unntak er Stavanger-Sandnes, Lillstrøm-Oslo-Bærum-Asker, Grenland, nedre Glomma (Fredrikstad/Sarpsborg) og omkring Drammenselva.^{[4][148][149]:26–28} I form av bredden av funksjoner og tjenestetilbud er Oslo den klart mest sentrale i Norge, mens typisk regionsentra som Tromsø og Kristiansand er på et nivå under i sentralitet. Utbygging av samferdsel har ført til at mer handel foregår i kjøpesentre utenfor den opprinnelige bykjernen.^[148]

Etter at isen forsvant kom trolig noen av de første folkene til Norge fra det sørvestlige Europa og senere kom en vesentlig innvandring til norskekysten, først til Finnmark, fra nordøst trolig av mennesker med bakgrunn i Ukraina og ved Svartehavet. Da de første folkene kom var det indre av Skandinavia dekket av is og menneskene beveget i seg utkanten langs kystene. Finnmarkskysten, Lofoten, Mørekysten, Fosen og Jæren var trolig de første isfrie områdene.^{[150][151][152][153]} Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Mange gårdsnavn er over 1 000 år der landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.^[154] De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.^[155] Rundt år 500 var det norrøn bosetning til Malangsgapet. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen hvor befolkningen var overveiende samisk. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer i middelalderen ressursene helt ned til Hedmark.^[156][157] I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6 000 og 3 000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.^{[158]:262–268}

Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket.^[159]

Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt.^[160]

Utskiftingene på 1800-tallet omorganiserte den tidligere teigblandete jorden til større sammenhengende teiger. På Vestlandet, Sørlandet og i Nord-Norge var det før utskiftingene vanlig med klyngetun der husene til alle gårdsbruk i grenden var samlet i ett tun. ^[161][162]

Middelalderbyene er lite igjen av, bortsett fra gatemønsteret. De besto av tett trehusbebyggelse som ble offer for mange bybranner. De fleste norske byene oppsto etter 1500 og Nord-Norge hadde ingen byer før etter 1789.^[161]:202 I middelalderen bodde opp mot 5 % av Norges befolkning i byene mot 20 % i England og 10 % i Skottland.^[163]

Ved utgangen av middelalderen hadde Norge 8 byer.^[164][146] I 1769 var det 21 byer i Norge; Bergen var klart størst med 14 000 innbyggere.^[165] I 1814 hadde Norge omkring 30 byer. I enevoldstiden var Christiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand administrasjonsbyer for hvert sitt stift.^[146][165]

Etter at gamle Oslo brant ned i 1624 bestemte kongen at en ny by, Christiania, skulle anlegges med rettvinklet gatemønster.^[166] Kristiansand ble anlagt i 1641 på kongens befaling og fikk fra begynnelsen et planmessig rettvinklet gatemønster i kvadraturen. ^[167]:156 Trondheim fikk et regulert gatemønster med brede og rette hovedgater etter brannen i 1681.^[168][169]

Tettbebyggelser har historisk vokst frem ved transportknutepunkter eller spesielle naturressurser, og ofte i nærheten av jordbruksområder.^[170] I fjordstrøkene oppsto en del tettsteder omkring strandsteder i overgang mellom sjø og land,^[171] og noen vokste til byer for eksempel Egersund.^[172] I innlandet vokste tettsteder frem blant annet i samløp mellom dalfører.^[173] I hovedtrekk har Norge mest bosetning der det er mest jordbruksareal. Etter andre verdenskrig har tettstedsveksten i mindre grad vært knyttet til historiske lokaliseringsfaktorer.^[170] De eldste byenes utstrekning var begrenset av transport til fots eller med hest. Jernbane ga grunnlag for forsteder utenfor den opprinnelige byen for eksempel Nesttun langs Vossebanen, Privatbil og veibygging førte til mer spredt bybebyggelse.^[173]

Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90 %) til overveiende tett (omtrent 75 %).^{[167]:134–136} Etter andre verdenskrig har det pågått en jevn urbanisering og sentralisering inkludert en del flytting fra nord til sør i landet.^{[167][174][167]} I byene har flyttestrømmen til dels gått motsatt vei - fra bykjernen til omliggende forstadsområder.^{[167]:54–56[174]} Pendling fra bygdene til nærliggende byer og tettsteder innebærer at bygdene fungerer som forsteder og villastrøk for byene.^[175][176] For Oslo er arbeidsplasser konsentrert i sentrum og det blir relativt flere bosatte og færre arbeidsplasser med økende avstand fra sentrum.^[177] De største byene og tettsteder omkring disse har vokst mest.^[170]

Mest dyrket jord er i lavlandet på det sentrale Østlandet (inkludert områder rundt Mjøsa) samt i dalene på Østlandet, på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. De mest tettbefolkede områdene har også største folketetthet og det er lite forskjell mellom landsdelen i dyrket areal per innbygger.^[161]:209

Norge har mye mindre løsavleiringer enn de store jordbrukslandene. Forholdene for korndyrking er relativt gode i Norge, men kort sommer med tørr forsommer og ofte fuktig i skuronna er lite gunstig. De indre fjordstrøkene på Vestlandet er velegnet for fruktdyrking. På Vestlandet er det gode forhold for gressdyrking.^[178] Den produktive barskogen finnes for en stor del på det indre Østlandet samt i Trøndelag og Agder. På Vestlandet og nord for Saltfjellet er det relativt mindre produktiv barskog.^[179]

Det er store lokale klimaforskjeller som gir ulike betingelser for jordbruk. Lengden på vekstsesongen, temperatur og frost er vesentlige faktorer.^{[161]:206; 219}

Geografisk fordeling av industrien er særlig knyttet til forekomst av naturressurser. De eldste industriene er trelast og bergverk.^[180][181]

Det er mest industri rundt Oslofjorden, på deler av Vestlandet og i Trøndelag. Dette har opphav i den tidlige industrialiseringen da sagbrukene brukte de store elvene til fløting og vannkraft til saging.^[180] Oslo var i 1970 en industriby med 17 % av all industrisysselsetting i Norge og 20 % av produksjonen målt i kroner.^[182] I Trøndelag har industrien vært konsentrert om Trondheim.^[180] Industrien på Vestlandet som helhet er variert og knyttet blant annet til foredling av fisk og bygging og utrustning av båter.^[183]

Nord-Norge er landsdelen med største forekomst av jernmalm, blant annet i Dunderlandsdalen og i Sør-Varanger.^[180] Det første jernverket i landet var Fossum verk ved Skien etablert i 1542. Jernmalmforekomstene omkring Arendal ble oppdaget allerede på 1500-tallet og la grunnlag for stor gruvevirksomhet i området gjennom 300 år. Malmen fra Arendel ble skipet til jernverk lenger øst, bl.a. i Næs jernverk i Tvedestrand, Larvik, Moss, Ulefoss, Eidsfoss, Hokksund og Bærum. Produksjonen var basert på fyrsetting i gruvene og trekull i masovnene. Lokaliseringsfaktorene for disse jernverkene var, foruten tilgang på malm, helst med vannvei-transport, fossekraft og trekull. På det meste var 18 jernverk i drift blant annet Fossum, Bærum, Eidsvold og Froland. Mange av jernverkene ble nedlagt fra 1850-årene, noen ble omgjort til jernstøperier.^[181][184]

De første kobberverkene av betydning var Kvikne (1632), Røros og Løkken (1652), senere Folldal (1741) og Kåfjord i Alta (1825).^[180] I Sulitjelma er det forekomst av kobberkis samt svovelkis.^[118]

I Korgen er det bly- og sinkholdig svovelkis.^[118] På Hjerkinn har det vært drevet utvinning av svovelkis. Jomafjell, Grong og Skorovass har forekomster av svovelkis.^[180]

På Senja grafitt, det er marmorbrudd i Fauske og gammel skiferutvinning i Alta.^[118] På Rausand ved Molde og Malm i Fosdalen er det jernmalmforekomst.^[180] Eide på Nordmøre har siden rundt 1900 dominert markedet for gravstein og momunenter i Norge. I samme område utvinnes kalkmasse til industriell bruk.^[185][186] Det finnes drivverdig titanmalm i Sogndal i Dalane. Ellers på Vestlandet har bergverk relativt liten betydning.^[183] Egersundfeltet er Europas største forekomst av titan. Molybden har vært utvunnet i Knaben Gruber i Kvinesdal.^[181]

Nikkel ble første gang funnet i Espedalen i 1845 og på 1870-tallet var 40 gruver og 7 smeltehytter i drifte flere steder i landet, størst var Flaat Gruve i Evje.^[181]

Industrien i Sogn og Fjordane har vært konsentrert om metallverkene i Årdal, Høyanger og Svelgen, samt en del bedrifter knyttet til foredling av fisk og frukt. På Sunnmøre (blant annet møbler) og i Romsdal (blant annet bekledning) har industrien vært konsentrert i såkalte bygdebyer som Sykkylven og Åndalsnes og ofte ikke vært basert på naturlig forekommende lokale råvarer; mens kysten og øyene har vært preget av fiske og tilknyttet industri som fiskeforedling og utrustning.^[187] Bergensområdet har hatt en av landets største tekstilindustrier blant annet basert på tilgang til vannkraft. Skipsverft, fiske og fiskeforedling har vært viktige bransjer i Bergen med omegn.^[183]

Med innføring av elektrisitet ble vannkraftverkene en enda viktigere lokaliseringsfaktor for industri og det ble bygget opp store bedrifter og skapt nye industristeder blant annet Rjukan, Notodden, Odda, Eydehavn, Svelgen, Sunndalsøra, Mo i Rana og Glomfjord.^[182] Spesielt for Vestlandet og Nordland er at elektrisk strøm fra vannkraft produseres i sjøkanten hvor det er enkel adkomst for lasteskip og lett å anlegge gode havner. Dette har dannet grunnlag for kraftkrevende industri (metall og gjødsel) blant annet i Tyssedal, Odda, Sauda, Årdal, Sunndal, Sauda, Ålvik og på Husnes. Nedbør og høydeforskjeller gjør Vestlandet, Nordland og Troms godt egnet til vannkraft.^[118][183]

Vei og jernbane gjennom landsdelene følger stort sett dalførene og transporten mellom Østlandet og Trøndelag/Vestlandet går gjennom et fåtall til dels krevende fjelloverganger. For eksempel Dovrebanen og Bergensbanen går over høyfjellsplatå. Noen fjelloverganger er vanskelig å holde åpne om vinteren og noen er helt stengt.^[40]

De store fjordene på Vestlandet fryser stort sett ikke til om vinteren og er gode havner og ferdselsårer hele året.^[36]

• Landskap
• Norges kulturlandskap
• Distrikter i Norge
• Norges klima
• Liste over nasjonalparker i Norge
• Liste over norske geografiske ytterpunkter

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «sameland» definert i <references> brukes ikke i teksten.

• Dokken, Øyvind (1999). Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø. Oslo: Cappelen. ISBN 8202173078. 
• Norsk naturleksikon. Oslo: Det Beste. 1978. ISBN 8270100757. 
• Holmesland, Arthur (1971). Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059910. 
• Helle, Knut mfl (2013). Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215017143. 
• Gjessing, Just (1978). Norges landformer. Universitetsforlaget. ISBN 8200017729. 
• Klunde, Trygve (1968). Vi og vårt land: trekk av Norges økonomiske geografi. Oslo: Gyldendal. 
• Tothammer, Abraham G. (1961). Økonomisk geografi. Oslo. 
• Norge: styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1980. ISBN 8257301558. 
• Olaf Kortner, Preben Munthe og Egil Tveterås (1980). Norge. Styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m. Kunnskapsforl. ISBN 8257301558. 
• Trømborg, Dagfinn (1992). Skuret, værbitt- landformer i det norske landskap. Landbruksforlaget. ISBN 8252915582. 

På Commons finnes et atlas for Norge

• Landskap i Norge, faktaside hos Statistisk sentralbyrå