Kjell Bondevik

I dagens verden har Kjell Bondevik blitt et tema for konstant interesse og debatt. Siden fremveksten har Kjell Bondevik fanget oppmerksomheten til mennesker fra forskjellige felt, og generert motstridende meninger og lidenskapelige diskusjoner. Det spiller ingen rolle om det er en vitenskapelig oppdagelse, en offentlig person eller en historisk begivenhet, Kjell Bondevik har klart å overskride grenser og vekke oppmerksomheten til samfunnet generelt. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden virkningen og relevansen av Kjell Bondevik i vår verden i dag, og analysere dens betydning i ulike sammenhenger og dens innflytelse på ulike aspekter av hverdagen.

Kjell Bondevik
Født11. mars 1901[1]Rediger på Wikidata
Leikanger[1]
Død21. des. 1983Rediger på Wikidata (82 år)
Oslo
BeskjeftigelsePolitiker, historiker, sakprosaforfatter, universitetslærer, journalist Rediger på Wikidata
Embete
  • Stortingsrepresentant (stortingsperioden 1950–1953, Rogaland valgdistrikt, 1950–1954)
  • Norges kirke- og undervisningsminister (1965–1971)
  • Norges sosialminister (1963–1963)
  • varamedlem i Europarådets parlamentariske forsamling (1952–1958)
  • varamedlem i Europarådets parlamentariske forsamling (1959–1961)
  • medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling (1961–1963)
  • varamedlem i Europarådets parlamentariske forsamling (1963–1964)
  • stortingsrepresentant (stortingsperioden 1954–1957, Rogaland valgdistrikt, 1954–1958)
  • stortingsrepresentant (stortingsperioden 1958–1961, Rogaland valgdistrikt, 1958–1961)
  • stortingsrepresentant (stortingsperioden 1961–1965, Rogaland valgdistrikt, 1961–1965) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo (akademisk grad: magister)
BarnOdd Bondevik
PartiKristelig Folkeparti
NasjonalitetNorge
Kjell Bondevik på Commons

Kjell Bondevik (1901–1983) var en norsk KrF–politiker, skoleleder og dosent i folkeminnevitenskap. Han var stortingsrepresentant for Rogaland i fire perioder 1950–65,[2][3] Videre var han sosialminister i John Lyngs regjering i 1963, og kirke- og undervisningsminister i Per Bortens regjering 1965–71.[4][5]

Liv og virke

Som den første nordmann i historien tok Kjell Bondevik magistergraden i folkloristikk ved Universitetet i Oslo i 1927, som språklig-historisk embetseksamen med tysk og historie som sidefag. Avhandlingen han skrev til magistergraden i folkeminnevitskap het Kornavlen i norsk folketru. Han var lektor og skolestyrer ved Sauda gymnas og realskole fra 1937 til 1965, da han fikk et dosentur i folkeminnevitenskap, knyttet til Universitetet i Bergen. Han var også formann i Norsk Folkeminnelag, og i mange år sensor i folkloristikk ved Universitetet i Oslo. Som pensjonist arbeidet Kjell Bondevik med en kartlegging av sjutallet i norsk tradisjon.

Han var lektor og rektor ved Sauda gymnas 1938–1965,[6][7] og dosent i folkeminnevitenskap ved Universitetet i Bergen 1965-1970. Under andre verdenskrig ble han arrestert i forbindelse med Læreraksjonen i 1942 og dermed en del av Kirkenesferda.

Bondevik var Kristelig Folkepartis nestformann 1955–61 og parlamentarisk leder 1961–1965.[8]

Etter at Per Bortens regjering gikk av den 2. mars 1971 på grunn av «lekkasjesaken», og Høyres John Lyng ble uaktuell som statsministerkandidat, fikk Bondevik den 6. mars i oppdrag å danne en ny firepartiregjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.[9] Forhandlingene tok til mandag den 8. mars. Da han den 9. mars 1971 måtte gi opp, gikk han på direktesendt fjernsyn med denne uttalelsen:[10] «Eg er djupt såra og vonbroten over at Senterpartiet, som gjekk sterkt inn for å få meg til å prøva å skipa ei ny regjering, mot mitt personlige ynskje, ikkje sa greitt ifrå om sitt standpunkt. Serleg er det leitt at Senterpartiet gav dei andre partia grunn til ein optimisme som det viste seg ikkje å vera grunnlag for. Alle representantane frå dei andre partia rekna med at det var skapt eit akseptabelt grunnlag som alle burde kunne ha stått på, men det viste seg altså ikkje å vera tilfelle. Når eg tenkjer på alle dei sakene som samarbeidsregjeringa har gjennomført i dei siste fem åra, og nye – som ein kunne ha fått gjennomført – gjev eg uttrykk for djup sorg over det som no har hendt.»

Ifølge politiske kilder frigitt fra Riksarkivet var det ikke Senterpartiets skyld at regjeringsforhandlingene strandet på borgerlig side etter Borten-regjeringens fall i 1971. Sp sto ved sine løfter om å fungere som støtteparti for en trepartiregjering av KrF, Venstre og Høyre. Men kong Olav V var av en annen mening. Hvis de ikke kunne enes om noen flertallsregjering, var det bedre å få basert en ny regjering på det størst mulige mindretall, som ville bety at Arbeiderpartiet fikk danne regjering. Kåre Willoch bekreftet dette i et intervju med ABC Nyheter. Det var spesielt, men situasjonen var også spesiell. Willoch har heller ikke i ettertid ønsket å kritisere kongen for å legge politiske føringer, men mente det på bakgrunn av den betente situasjon ble utøvd «en riktig forståelse av parlamentarismen».[11]

Kjell Bondevik var onkel til senere statsminister Kjell Magne Bondevik og far til senere biskop Odd Bondevik.

Forfatterskap

  • «Til Olav Bø på 60-årsdagen» (s. 1-4). Norveg. Folkelivsgransking 21. Universitetsforlaget. Oslo 1978. ISSN 0029-3601

Referanser

  1. ^ a b Folketellingen i Norge i 1920, www.digitalarkivet.no
  2. ^ «Kjell Bondevik». Stortinget.no. 
  3. ^ «(no) Kjell Bondevik» i Norsk biografisk leksikon.
  4. ^ Arthur Berg (1969). I stridens hete : Kjell Bondevik. Lutherstiftelsen. 
  5. ^ Lars Gaute Jøssang (2023). «Kjell Bondevik». Kristne strateger. Oslo: Cappelen Damm akademisk. s. 272-281. ISBN 9788202753399. 
  6. ^ Studentene fra 1922. Oslo: UB, Oslo: P. Kleppa. 1951. s. 40. 
  7. ^ Norges filologer og realister. Stavanger. 1950. s. 82-83. 
  8. ^ Kristelig folkepartis historie 1933-1983. : Valo. 1985. ISBN 8299125618. 
  9. ^ Haddal, Ingvar (1981). Statsministeren vi ikke fikk. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205130280. 
  10. ^ Brunvand, Olav (1912-1988) (1973). Fra samspill til sammenbrudd. Oslo: Tiden. s. 11. ISBN 8210007823. 
  11. ^ Mads Fremstad: Kong Olav avgjorde hvem som ble statsminister. ABC Nyheter, 23. september 2017.

Eksterne lenker