I dag ønsker vi å snakke om Élisabeth Jacquet de La Guerre, et tema som har fått stor aktualitet de siste årene. Élisabeth Jacquet de La Guerre er et tema som har vært gjenstand for debatt, forskning og analyse på ulike områder, fra politikk til vitenskap, inkludert kultur og samfunn generelt. Élisabeth Jacquet de La Guerre har reist motstridende meninger, skapt kontroverser, vært en kilde til diskusjon og har vakt mange menneskers interesse. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige aspektene ved Élisabeth Jacquet de La Guerre, fordype oss i dens betydning, dens implikasjoner og dens innflytelse i dagens verden. Uten tvil er Élisabeth Jacquet de La Guerre et tema som ikke etterlater noen likegyldige og som fortjener å bli tatt opp på en dyp og gjennomtenkt måte.
Élisabeth Jacquet de La Guerre | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Élisabeth Jacquet 17. mars 1665[1][2] ![]() Paris | ||
Død | 27. juni 1729[1][3][4][2]![]() Paris | ||
Beskjeftigelse | Komponist, cembalist, organist ![]() | ||
Ektefelle | Marin de La Guerre (1684–) | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Gravlagt | Église Saint-Eustache | ||
Periode | Barokkmusikk | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Opera, klassisk musikk | ||
Instrument | Cembalo | ||
Élisabeth Claude Jacquet de La Guerre (1665–1729) var en fransk cembalist og barokk-komponist.
Élisabeth Jacquet var datter av organisten Claude Jacquet (død 1702) og Anne de La Touche (død 1698). Faren underviste henne i cembalospill fra svært ung alder, og bare fem år gammel spilte hun for kong Ludvig XIV, som ble svært betatt av den unge cembalisten. Kongens elskerinne, Madame de Montespan, tok henne under sine vinger, noe som gjorde at hun tidlig fikk en god innføring i hoffetikette.
Kongen gav henne et engasjement allerede mens hun var i tenårene, og hjalp til å få verkene hennes oppført. I tidsskriftet Mercure galant ble hun omtalt nærmest som århundrets vidunderbarn.[5]
I 1684 giftet hun seg med organisten Marin de la Guerre og fikk med ham en svært musikkbegavet sønn som døde bare ti år gammel. Som gift kvinne fikk hun ikke lengre arbeide ved hoffet, i stedet arrangerte hun i sitt eget hjem konserter som trakk tidens beste musikere og musikkjennere. Hun hadde et enestående talent for improvisasjon, og kunne improvisere et preludium med tilhørende fantasi i opp til en halv time på en så variert og utsøkt måte at publikum satt som trollbundet.[6]
Sammen med italienerne Francesca Caccini, Barbara Strozzi og Isabella Leonarda, regnes de La Guerre til de få kvinnelige komponistene fra barokktiden som var det vi i dag ville betegnet som «etablert».[7] Hun var den første franske kvinne som skrev en opera som ble oppført på Opéra Paris: Céphale et Procris, en tragédie lyrique med libretto av Joseph-François Duché de Vancy.
de La Guerre tok opp igjen undervisnings- og komponistaktivitetene etter at hun ble enke, og ble en godt kjent og respektert cembalist og komponist i Paris. Etter 1715 trakk hun seg tilbake fra offentligheten, men tjente godt på å gi privattimer og på salget av sine trykte komposisjoner, slik at hun satt usedvanlig godt i det helt fram til sin død.
Også Élisabeths tre søsken ble profesjonelle musikere, Nicolas (rundt 1662–1707) var organist i Saint-Pierre i Bourdeaux, Anne (1664–1723/1726) var cembalist hos Mademoiselle de Guise, og Pierre (1666–1739) var organist i Saint-Nicolas-du-Chardonnet inntil han ble farens etterfølger ved orgelet i Saint-Louis-en-l’Île.