Dreielire

I våre dager er Dreielire et tema som har blitt stadig mer aktuelt i samfunnet. Over tid har vi sett hvordan Dreielire har fått plass på ulike områder, fra politikk til underholdning. Det er tydelig at Dreielire har generert en stor innvirkning på måten vi lever og forholder oss til verden rundt oss på. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene til Dreielire og dens innflytelse på hverdagen vår, samt utfordringene og mulighetene den gir for fremtiden.

Maleri i varme farger av en tigger med dreielire. Den mannlige tiggeren sitter skjevt på en krakk med bena skjevt. Han har hverken tenner i den slapt gapende munnen eller øyne i de innsunkne øyenhulene.
Tigger med dreielire, et strengeinstrument som er utformet som en mekanisk fele. Sveiven på enden av strykeinstrumentet driver et hjul som stryker over strengene på samme måte som en fiolinbue, men lager en kontinuerlig gnikkelyd. Ved å trykke på tastene forkortes strengene og det oppstår ulike tonehøyder. Dreielirer i ulike varianter var vanlig i Europa fra 1300 til seint på 1800-tallet.[1] Maleri av Georges de La Tour fra 1631–1636.
To hurdy-gurdyer laget av ungareren Béla Szerenyi.

Dreielire (av tysk Drehleier, på engelsk kalt hurdy-gurdy) er et strykeinstrument som var i vanlig bruk i middelalderen.

Dreielirer er lite standardiserte, men vanligvis er de utformet omtrent som gitar eller lutt og utstyrt med tre til seks strenger, hvorav én til to er melodistrenger. Lyden oppstår ved at strengene settes i bevegelse av et hjul innsatt med harpiks som musikeren driver ved hjelp av en sveiv. Tonene settes an ved at melodistrengene forkortes gjennom å trykke ned klaffer (tangenter) på samme vis som på ei nøkkelharpe.

Historikk

Opprinnelsen til dreielira er uklar. Enkelte mener den oppsto på Den iberiske halvøya på slutten av 900-tallet, andre at den stammer fra Nord-Afrika. Glansperioden var middelalderens Europa, men dreielira mistet etterhvert sin betydning, og var tidlig på 1600-tallet redusert til et typisk tiggerinstrument.

I nyere tid har dreielira fått en renessanse, spesielt takket være folkemusikkutøvere, men instrumentet brukes også i tidligmusikk, jazz, industrimusikk, rock og samtidsmusikk.

Utforming

Dreieliras utforming minner om nøkkelharpe, men en viktig forskjell er at lyden i ei nøkkelharpe framkommer ved at ei bue strykes over strengene. I tillegg til melodistrenger har dreielirer vanligvis bordunstrenger, dvs. strenger som gir en liggende grunntone. En av bordunstrengene kan være en såkalt «knarrestreng» som er spent over en egen strengestol, og ved høye dreiehastigheter avgir en karakteristisk surrende lyd som tjener til å markere og gi rytmiske effekter.

Det svenske navnet på instrumentet er, vevlira, et begrep lansert av musikkforskeren Jan Ling. Før ble instrumentet over hele Norden kun omtalt som lire. Musikologer gjør derimot ofte bruk av den franske termen vielle.

Det engelske betegnelsen hurdy-gurdy, som er kjent fra 1700-tallet, har usikker opprinnelse. Det kan være et onomatopoetikon, en omskrivining av et engelsk ord for «bråk og spetakkel» eller av et ungarsk ord for «fiolin».

Se også

Litteratur

  • Albin Paulus: «Drehleier» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
  • John Ralyea: Shepherd's Delight. Guide to the repertoire for hurdy-gurdy, musette, organized hurdy-gurdy, wheel-fiddle, nyckelharpa and tromba marina. Hurdy-gurdy Press, Chicago, 1980

Referanser

  1. ^ Store norske leksikon om dreielire

Eksterne lenker

(en) Hurdy-gurdy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons