Den følgende artikkelen vil ta for seg temaet Sudan, som har blitt svært aktuelt de siste årene. Sudan er et tema som har vakt interesse hos eksperter og allmennheten, på grunn av sin innvirkning på ulike samfunnsområder. Gjennom denne artikkelen vil forskjellige aspekter knyttet til Sudan bli utforsket, fra opprinnelsen til dens utvikling i dag. I tillegg vil implikasjonene som Sudan har i ulike sektorer analyseres, samt mulige løsninger og fremtidsperspektiver. Uten tvil er Sudan et tema som fortjener å bli studert og forstått i dybden, derfor søker denne artikkelen å bidra til debatt og refleksjon rundt denne viktige problemstillingen.
Republikken Sudan | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Jumhuriyat as-Sudan جمهورية السودان | |||||||
| |||||||
Nasjonalt motto: | |||||||
النصر لنا Victory is ours Seieren er vår | |||||||
Innbyggernavn | Sudaner, sudansk | ||||||
Grunnlagt | 1. januar 1956 | ||||||
Hovedstad | Khartoum | ||||||
Tidssone | UTC+4 | ||||||
Areal – Totalt – Vann | Rangert som nr. 16 1 886 068 kvadratkilometer 5 % | ||||||
Befolkning – Totalt | Rangert som nr. 37 40 533 330[1] (2017) | ||||||
Bef.tetthet | 21,49 innb./kvadratkilometer | ||||||
HDI | 0,508 (2021) | ||||||
Lesekyndighet | 60,7 % (2018)[2] | ||||||
Styreform | Islamsk Republikk | ||||||
President | Abdel Fattah al-Burhan | ||||||
Statsminister | Osman Hussein (fungerende) | ||||||
Offisielt språk | Arabisk, Engelsk[3] | ||||||
Uavhengighet fra | Storbritannia og Egypt 1. januar 1956 | ||||||
Valuta | Sudansk pund (SDG) | ||||||
Nasjonaldag | 1. januar[4] | ||||||
Nasjonalsang | نحن جند لله جند الوطن Nahnu Djundulla Djundulwatan (Vi er soldatene til Gud og til vårt land) | ||||||
ISO 3166-kode | SD | ||||||
Toppnivådomene | .sd | ||||||
Landskode for telefon | +249 | ||||||
Landskode for mobilnett | 634 | ||||||
Sudan,[a] offisielt Republikken Sudan,[b] er en stat i Afrika, som grenser mot Egypt i nord, Eritrea i øst, Etiopia, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk i sør, Tsjad i vest og Libya i nordvest. Nilen renner gjennom Sudan, og landet har kystlinje mot Rødehavet i øst. Sudan er arealmessig det tredje største landet i Afrika, etter Algerie og Den demokratiske republikken Kongo.
Staten Sudans navn er tatt fra en betegnelse gitt til den geografiske regionen Sudan sør for Sahara, som strekker seg fra Vest-Afrika til Øst- og Sentral-Afrika. Navnet kommer fra det arabiske bilād as-sūdān (بلاد السودان), eller «de svartes land», som refererer til innbyggernes mørke hud.[5]
Utdypende artikkel: Sudans geografi
Sudan er Afrikas tredje største land og det 16. største i verden.
Sudan ligger i Nord-Afrika og grenser mot Rødehavet i øst. Det meste av landet består av slettelandskap, med fjell i vest og i øst. Landskapet er dominert av Nilen med sine tilløp. Klimaet veksler fra tropisk i sør til tørr ørken i nord. Regntiden kommer i perioden april til november, men varierer avhengig av område.
Noen av Sudans miljøproblemer er utilstrekkelig tilgang på ferskvann, jorderosjon og at ville dyr trues av omfattende jakt. Halvparten av landets elektrisitet produseres av fossilt brensel og halvparten av vannkraft.
Det foreligger ingen data for befolkningstall etter at Sør-Sudan ble skilt ut fra Sudan, men i en folketelling fra 2008 ble befolkningen i Nord-, Vest-og Øst-Sudan registrert til å være over 30 millioner.[6] Dette setter dagens estimater av befolkningen i Sudan etter løsrivelsen til litt over 30 millioner mennesker. Dette er en betydelig økning de siste to tiårene, folketellingen i 1983 oppga den totale befolkningen i Sudan, inkludert dagens Sør-Sudan, til 21,6 millioner.[7] Befolkningen i storbyområdet Khartoum (inkludert Khartoum, Omdurman og Nord-Khartoum) er i sterk vekst, og ble registrert å være 5,2 millioner.
Befolkningens gjennomsnittsalder er 17,7 år (2002), mens spedbarnsdødeligheten er på 9,0 % (2008). Forventet levealder (gj.snitt): 62,5 år (2008).
Selv om mange sudanesere blir flyktninger tar også Sudan imot mange flyktninger fra andre land. Ifølge World Refugee Survey 2008 bodde det 310 500 flyktninger og asylsøkere i Sudan i 2007. Flertallet av disse kom fra Eritrea (240 400 personer), Tsjad (45 000), Etiopia (49 300) og Den sentralafrikanske republikk (2 500)).[8] Den sudanske regjeringen deporterte minst 1500 flyktninger og asylsøkere i løpet av 2007. Sudan har ratifisert FNs flyktningkonvensjon fra 1951.[8]
Språk i Sudan er arabisk, nubisk, ta bedawie, ulike dialekter av nilotisk, nilo-hamitisk, sudanesisk og engelsk. Det pågår[når?] et prosjekt for å øke kunnskapen i det offisielle språket arabisk.
Landet har ca. 70 % sunni-muslimer (mest i nord), 5 % kristne (mest i sør og i Khartoum) og 25 % som tilhører andre religioner.
Området som i dag danner Sudan nevnes i skriftlige kilder fra oldtidens Egypt fra rundt 3000 f.Kr. Periodisk var nordlige Sudan, fortrinnsvis Nubia, en egyptisk provins. Arkeologiske bevis av urfolks kulturer som Kerma finnes også, og i det siste årtusenet f.Kr. oppstod en skriftlig dokumentert kultur med byen Napata som hovedstad i et rike kalt Kusj som varte fram til omkring 300-tallet e.Kr.
Noen Kush-konger regjerte også over Egypt og formet det senere landets 25. dynasti (ca. 746-655 f.Kr.). Den kulturelle innflytelsen nordfra var hele tiden sterk; de kushitiske kongene bygde for eksempel pyramider og kulten rundt den egyptiske guden Amon var den dominerende.
På midten av 500-tallet var Nubia oppdelt i tre kongeriker som på den tiden ble kristnet og Egypt sluttet etter å ha blitt islamisert på midten av 600-tallet en fredsavtale med Nubias konger. Med unntak av den sødre delen ble Sudan islamisert over tid fram til 1500-tallet.
Muhammad Ali av Egypt erobret Sudan i 1822 og anla Khartoum. Hans sønn Ibrahim Pasja flyttet Egypts grenser helt til nærheten av Victoriasjøen. En voksende misnøye med den egyptiske innflytelsen, høye skatter og krav om at slaveriet skulle avskaffes førte fram til mahdistopprøret under Muhammad Ahmad i 1882. Mahdiststaten ble senere styrtet i 1898 av Egypt og Storbritannia. Ifølge et traktat av 19. januar 1899 ble forvaltningen av landet sør for 22. breddegrad ned til Uganda og Belgisk Kongo håndtert av Egypt og Storbritannia i fellesskap, under navnet Anglo-egyptisk Sudan.
Landet ble ledet av en generalguvernør som ble innsatt av egypterne etter britenes godkjenning, men landet ble i realiteten styrt som en britisk koloni. Fram til selvstendigheten i 1956 ble Sudan administrt av britene som to separate enheter – det islamske nord- og det kristne sørterritoriet.
En anglo-egyptiskt avtale i 1953 ga Sudan indre selvstyre over tre år og lovte tilbaketrekking av de britiske styrkene. Det første valget ble holdt samme år og ble vunnet av National Unionist Party (NUP) under Ismaʿil al-Azharis ledelse. Sistnevnte dannet regjering i 1954 og ble Sudans første statsminister.[9]
Sudan fikk selvstendighet fra Storbritannia og Egypt i 1956 og har vært medlem av FN siden da. Sudan har en demokratisk forfatning, men militære regimer som favoriserer islam-orienterte regjeringer har dominert Sudans innenrikspolitikk siden landet ble selvstendig. Oberst Omar al-Bashir kom til makten i et miltærkupp 30. juni 1989. Han innførte et strengt islamistisk regime med sharialovgivning. Det er anslått at mellom 200 000 og 400 000 mennesker omkom i hans regjeringstid, tildels som følge av Darfur-konflikten i Darfur som oppsto i 2003. Den sudanske regjeringen og opprørslederen Minni Arcua Minnawi fra SLA undertegnet en fredsavtale for Darfur 5. mai 2006. Etter flere uroligheter og flere runder med forhandlinger ble en avtale inngått 14. juli 2011.
Med unntak av perioden 1972–82 var landet herjet av borgerkrig inntil en fredsavtale ble inngått mellom de stridende partene den 9. januar 2005. Konflikten hadde sitt utgangspunkt i det muslimske nordlige Sudans økonomiske, politiske og sosiale dominans over det kristne, ikke-arabiske Sør-Sudan. Ifølge fredsavtalen – Comprehensive Peace Agreement (CPA) – skulle Sør-Sudan innen januar 2011 gjennomføre en folkeavstemning om uavhengighet. I januar 2011 ble denne holdt. Et overveldende flertall stemte for løsrivelse, og Sør-Sudan ble erklært som stat 9. juli 2011. Ved opprettelsen av Sør-Sudan var det ikke enighet mellom Sør-Sudan og Sudan om den økonomiske kompensasjonen for en rørledning gjennom Sudan fra oljeproduksjonen i Sør-Sudan. Dette førte til uroligheter.
Omar al-Bashir satt ved makten i nær 30 år, frem til han selv, i kjølvannet av omfattende protester, ble avsatt ved militærkupp 11. april 2019. al-Bashir ble deretter stilt for retten for blant annet korrupsjon. Hans parti, Nasjonalkongressen, ble forbudt. al-Bashir er også tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av Den internasjonale straffedomstolen i Haag.[10][11]
I august 2019 ble det oppnådd enighet om et midlertidig styre som besto av sivile og militære representanter.[12]
6. januar 2021 undertegnet Sudan Abraham-avtalen.[13][14]
Et militærkupp fant sted 25. oktober 2021. Statsminister Abdalla Hamdok ble tatt til fange av kuppmakerne.[15]
Den 15. april 2023 brøt det ut kamper mellom Rapid Support Forces (RSF) og regjeringshæren i flere byer i landet. RSF er en paramilitær styrke, basert på militsgruppen Janjaweed, som inntil da hadde operert i forståelse med regjeringshæren.[16] Konflikten utviklet seg til borgerkrig, per juli 2024 var ni millioner mennesker drevet på flukt.[17]
Republikken Sudan er inndelt i 18 delstater (wilayat):
Sudan har straffen livstid i fengsel for homofili.[18]
Norge har hatt en ambassade i Khartoum siden 2005 og Sudan er representert med en ambassade i Oslo. Grunnet sikkerhetssituasjonen ble Norges ambassade i Khartoum stengt i 2023 og drives midlertidig fra Nairobi, Kenya.[19][20]
Samlet norsk humanitær støtte til Sudan var 320 millioner kroner i 2023.[21]
Sudan er et av de minst utviklede landene i verden, mye grunnet langvarige konflikter, dårlige kommunikasjoner og delvis internasjonal isolasjon.
Landet er rikt på naturressurser, både store jordbruksarealer og mineralforekomster. Mineralforekomstene inkluderer jernmalm, mangan, sølv, krom, gips og gull, men grunnet manglende investeringer er det liten kommersiell utvinning i landet.
Fra 1999 til 2011 var oljeeksport en viktig inntektskilde for landet, men de fleste inntektene fra oljeeksporten forsvant da Sør-Sudan ble selvstendig.[22]
Økonomiske nøkkeltall | Verdi | År, kilde |
---|---|---|
BNP | 29,9 mrd US$ | 2024, IMF[23] |
BNP (vekst) | 8,3 % | 2024, IMF[23] |
BNP per innb | 594 US$ | 2024, IMF[23] |
Utdanning i Sudan er obligatorisk og gratis for barn i åtte år, fra de er seks år til de er 13 år. Det er likevel 6,9 millioner barn som ikke går på skole.
I 2018 var 39,3 prosent av befolkningen over 15 år analfabeter. Blant unge mellom 15 og 24 år har 73 prosent lese- og skriveferdigheter.[24]
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
|title=
(hjelp)