Bosnia-Hercegovina

Bosnia-Hercegovina^[a] er en parlamentarisk republikk og en forbundsstat. Forbundsstaten består av de to entitetene (delstatene) Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Den bosniske serberrepublikk. Brčko-distriktet i nord er et kondominium mellom de to entitetene, men samtidig direkte underlagt nasjonalstatens, og ikke entitetenes lover.^[4] Landet er lokalisert på Balkan i Sørøst-Europa, og som grenser til Serbia i øst, Montenegro i sørøst, og Kroatia i nord og sørvest. I sør har den en 20 kilometer lang kyst ved Adriaterhavet, med byen Neum som den eneste tilgangen til havet. Bosnia har et moderat innlandsklima med varme somre og kalde, snørike vintre. I de sentrale og østlige regionene er geografien preget av fjell, i nordvest er det moderat kupert, og i nordøst er det overveiende flatt. Hercegovina, den mindre, sørlige regionen, har middelhavsklima og er for det meste fjellrike. Sarajevo er hovedstaden og den største byen.

Området har vært bebodd siden i det minste øvre paleolitikum, men bevis tyder på at det i løpet av neolittisk tid (bondesteinalderen) ble etablert permanente menneskelige bosetninger, blant annet de som tilhørte Butmir-, Kakanj- og Vučedol-kulturene. Etter ankomsten av de første indoeuropeerne ble området befolket av flere illyriske og keltiske sivilisasjoner. Forfedrene til de sørslaviske folkene som befolker området i dag ankom i løpet av 500- til 800-tallet. På 1100-tallet ble riket Banatet i Bosnia opprettet; på 1300-tallet hadde dette utviklet seg til kongeriket Bosnia. På midten av 1400-tallet ble det annektert til det osmanske riket, under hvis styre det forble til slutten av 1800-tallet; osmanerne brakte islam med tvang til regionen. Fra slutten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig ble landet annektert til det østerriksk-ungarske monarkiet. I mellomkrigstiden var Bosnia-Hercegovina en del av kongeriket Jugoslavia. Etter andre verdenskrig fikk den full republikkstatus i den nyopprettede sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. I 1992, etter oppløsningen av Jugoslavia, erklærte republikken uavhengighet. Dette ble fulgt av Bosnia-krigen, som varte fram til slutten av 1995 og endte med signeringen av Daytonavtalen.

Bosnia-Hercegovina er et utviklingsland og rangerer 74. i Indeks for menneskelig utvikling (HDI). Økonomien er dominert av industri og landbruk, etterfulgt av turisme og tjenestesektoren. Turismen har økt betydelig de siste årene.^[5][6] Landet har et sosialt sikkerhet og universelt helsevesen, og grunnskole- og videregående opplæring er gratis. Det er medlem av FN, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Europarådet, NATOs Samarbeid for fred og den sentraleuropeiske frihandelsavtalen (CEFTA); det er også et grunnleggende medlem av Unionen for Middelhavet, etablert i juli 2008.^[7] Bosnia-Hercegovina er et kandidatland til EU og har også vært en kandidat for medlemskap i NATO siden april 2010.^[8]

Landet er hjemsted for tre større etniske grupper: Bosnjaker er den største gruppen, serbere den nest største og kroater den tredje største. Minoriteter inkluderer jøder, romanifolket, albanere, montenegrinere, ukrainere og tyrkere. Bosnia er at av de få landene i Europa der flertallet av befolkningen er muslimsk; Kosovo og Albania er andre europeiske land med muslimsk flertall. Bosnia-Hercegovina har en tokammers lovgiver og et presidentskap med tre medlemmer som består av ett medlem fra hver av de tre store etniske gruppene. Sentralstyrets makt er imidlertid svært begrenset, da landet i stor grad er desentralisert. Det består av to autonome enheter: Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska — og en tredje enhet, Brčko-distriktet, som styres av sin egen lokale regjering.

Den første bevarte allment anerkjente omtalen av en form for navnet «Bosnia» er i De administrando imperio, en politisk-geografisk håndbok skrevet av den bysantinske keiseren Konstantin VII på midten av 1000-tallet (mellom 948 og 952) som beskriv «det lille landet» " (χωρίον på gresk) av «Bosona» (Βοσώνα), der serberne bor.^[9] Bosnia ble også nevnt i DAI (χωριον βοσονα, «lite land i Bosnia»), som en region i det døpte Serbia.^[10][11]

Navnet på landet antas å stamme fra navnet på elven Bosna som renner gjennom det bosniske hjertet. Ifølge filolog Anton Mayer kan navnet Bosna stamme fra illyrisk *Bass-an-as, som igjen kan stamme fra den urindoeuropeiske roten bʰegʷ-,^[12] som har betydningen «det rennende vannet».^[13] Ifølge den engelske middelalderforskeren William Miller, tilpasset de slaviske nybyggerne i Bosnia den latinske betegnelsen Basante til sitt eget formspråk ved å kalle elven Bosna og seg selv for bosnjaker.^[14]

Navnet Hercegovina betyr «herzogs », og «herzog» er avledet fra det tyske ordet for «hertug».^[13] Den stammer fra tittelen på en bosnisk stormann på 1400-tallet, Stjepan Vukčić Kosača, som var «herceg av Hum og kysten» (1448).^[15] Hum (tidligere kalt Zachlumia) var et tidlig middelaldersk fyrstedømme som hadde blitt erobret av det bosniske Banate i første halvdel av 1300-tallet. Da osmanerne overtok administrasjonen av regionen, kalte de den Sanjak av Hercegovina (tyrkisk: Hersek Sancağı). Den ble opptatt i den osmanske administrative inndelingen Bosnia Eyalet fram til dannelsen av det kortvarige Herzegovina Eyalet på 1830-tallet, og som dukket opp igjen på 1850-tallet, hvoretter den administrative regionen ble kjent som Bosnia og Hercegovina.^[16]

Ved den første erklæringen om uavhengighet i 1992 var landets offisielle navn Republikken Bosnia-Hercegovina, men etter Daytonavtalen fra 1995 og den nye grunnloven som fulgte med den, ble det offisielle navnet endret til Bosnia-Hercegovina.^[17]

Landet har stort sett fjellandskap og ligger sentralt i De dinariske alper. Den nordøstlige delen av landet strekker seg inn i de sørlige områdene av Den pannoniske slette, mens sørlige deler av landet grenser til Adriaterhavet. Landet har bare 26 km kystlinje rundt byen i Neum i Hercegovina-Neretva kommune, og er innelåst mellom kroatiske landområder og territorialfarvann.

Store byer er hovedstaden Sarajevo, Banja Luka, Prijedor, Bihać, Tuzla, Zenica og Mostar Nær 50 % av Bosnia-Hercegovina er dekket av skog. De største skogene finnes sentralt og i østlige og vestlige deler av Bosnia. De nordlige områdene av Bosnia har svært fruktbare jordbruksområder langs elven Sava.

Bosnia-Hercegovina har et variert klima der værforholdene kan endre seg mye over korte avstander. Lavtrykk i Middelhavet pøser mild og fuktig luft inn mot fjellene om vinteren, og vestsiden er et av de våteste områdene av Europa. Enkelte steder langs vestsiden av De dinariske alper kan få 4 000 mm nedbør i løpet av et år, mens kystbyene bare får omtrent 1 000 mm. Midtsommers er det stort sett bare sol, og de indre områdene kan få svært høye temperaturer. Mostar, ved Neretva, er en av de varmeste byene i Europa.

De lavereliggende områdene i nord har et klima som er mer likt Sentral-Europa. Nedbørsmengdene minker mot øst, og vinteren er skyet, selv i de tørreste områdene. Vind fra sør kan strømme nordover, og fønvind kan gi temperaturer over 10 °C, eller kald luft (kalt kosavavind) fra Karpatene kan strømme sørover. Fjellene i vest verner disse områdene fra den kjøligere havluften, så temperaturene om sommeren kan bli svært høye.

Befolkningen ble i 2022 anslått til å bestå av ca. 50,7 % muslimer som i det vesentlige vil være bosnjaker, 30,7 % ortodokse som tilhører den serbiske folkegruppe og 15,2 % romersk-katolske som i stor utstrekning er kroater. Av befolkningen er 0,8 % ateister.^[18]

Bosnia var en del av Illyria i oldtiden. Fra 600-tallet bosatte av slaviske stammer seg i det som idag er Bosnia-Hercegovina. og på 1400-tallet kom området under tyrkisk kontroll. Kort etter at tyrkerne overtok herredømmet over Bosnia, antok det tidligere kristne folket islamsk trosbekjennelse. I likhet med albanerne, og i motsetning til for eksempel serbere, montenegrinere og grekere, lot bosnierne seg i likhet med andre folkegrupper med liten innflytelse massekonvertere til islam, som var okkupasjonsmaktens religion. Majoriteten av bosnierne holder fortsatt (2006) fast på denne religionen som ble påført dem av okkupanter fra Tyrkia/Det osmanske riket for 500 år siden.

I 1878 okkuperte Østerrike-Ungarn Bosnia, og etter første verdenskrig ble Bosnia en del av Jugoslavia. Etter andre verdenskrig ble Bosnia en delrepublikk av Jugoslavia, noe som varte helt til landet erklærte seg selvstendig i 1991.

I oktober 1991 erklærte Bosnia seg selvstendig, etter en demokratisk valgstemning, men dette ville ikke de omtrent 32 % serberne i landet gå med på. Det oppstod derfor kamper mellom den bosnisk bosnjak-dominerte regjeringen og serbiske separatister som ble støttet av Jugoslavia og Slobodan Milošević. Krigen, som etter hvert involverte både bosniske bosnjaker, serbere og kroater, ble ført med stor grusomhet fra serbisk side. Milosevic startet en etnisk rensing, som resulterte i rundt 100 000 ble drept.^[19] I tillegg medførte det flere tusen bosniske flyktninger. FN og EU, som i starten var lite villig til å gripe aktivt inn i konflikten, stasjonerte senere fredsbevarende styrker i landet. FN ble likevel sterkt kritisert for at FN-soldatene ikke tok parti med bosniske-muslimer, som var de største ofrene i krigen. At FN vedtok våpensanksjoner for å hjelpe Bosnia, hadde bare gitt flere fordeler for Milosevic.

I mars 1994 inngikk bosniske kroater og den bosnisk bosnjakiske regjeringen i Sarajevo en avtale om føderasjon, slik at kampene mellom Bosniske bosnjaker og kroater tok slutt. Etter hvert så NATO seg nødt til å gripe inn, og startet med å bombe serbiske stillinger på oppdrag fra FN. I juli 1995 rykket serbiske styrker inn i Srebrenica, som egentlig var blitt erklært en sikker sone av FN, og drepte 8 000 sivile muslimer. Kroater og bosniske regjeringsstyrker utførte flere offensiver og klarte etter hvert å drive serberne tilbake fra områder som de hadde holdt i flere år. Totalt kostet krigen 100 000 mennesker livet, og rundt 2,5 millioner mennesker fra alle parter ble drevet på flukt.

• Jure Pelivan: 3. mars 1992 - 9. november 1992
• Mile Akmadžić: 9. november 1992 - 25. oktober 1993
• Haris Silajdžić: 25. oktober 1993 - 30. januar 1996
• Hasan Muratović: 30. januar 1996 - 3. januar 1997
• Haris Silajdžić: 3. januar 1997 - 6. juni 2000
• Spasoje Tuševljak: 6. juni 2000 - 18. oktober 2000
• Martin Raguž: 18. oktober 2000 - 22. februar 2001
• Božidar Matić: 22. februar 2001 - 18. juli 2001
• Zlatko Lagumdžija: 18. juli 2001 - 15. mars 2002
• Dragan Mikerević: 15. mars 2002 - 23. desember 2002
• Adnan Terzić: 23. desember 2002 - 11. januar 2007
• Nikola Špirić: 11. januar 2007 - 12. januar 2012
• Vjekoslav Bevanda: 12. januar 2012 - 31. mars 2015
• Denis Zvizdić: 31. mars 2015 - 23. desember 2019
• Zoran Tegeltija: 23. desember 2019 -

Bosnia-Hercegovina er en republikk og forbundsstat. Den er inndelt i to enheter, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Den myndighet som grunnloven ikke uttrykkelig tillegger staten, ligger hos disse to enhetene.^[20]

I tillegg til entitetene finnes det selvstyrte Brcko-distriktet. Distriktets selvstyre er styrket siden grunnloven av 1995.^[21]

Bosnia-Hercegovinas presidentskap utøver funksjonen som landets statsoverhode. Presidentskapet har ansvaret for utenrikspolitikken og de væpnede styrker. Det utnevner dessuten regjeringen, som må godkjennes av parlamentet.

Entitetene Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina har også valgte presidenter.

Parlamentet i Bosnia-Hercegovina består av to kamre, det folkevalgte Representantenes hus som velges ved direkte valg av folket, og Folkenes hus som velges av delstatenes parlamenter.

De to entitetene og Brčko-distriktet har egne parlamenter og lovgivningsmyndighet. I Føderasjonen Bosnia-Hercegovina har dessuten kantonenes parlamenter lovgivningsmyndighet.

Forfatningsdomstolen i Bosnia-Hercegovina består av ni dommere.^[22] Fire av dommerne oppnevnes av parlamentet i entiteten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og to av parlamentet i Republika Srpska. De resterende tre dommere oppnevnes av Den europeiske menneskerettsdomstol etter konsultasjoner med Bosnia-Hercegovinas presidentskap.

Domstolen i Bosnia-Hercegovina (Državni sud BiH) ble opprettet i 2002. Den er en domstol som dømmer på øverste føderale nivå, det vil si staten Bosnia-Hercegovina.^[22] Domstolen har en avdeling for strafferett og en avdeling for forvaltningsrett, samt en ankeavdeling. Strafferettsavdelingen behandler større saker som krigsforbrytersaker, korrupsjonssaker og organisert kriminalitet. Forvaltningsavdelingen behandler saker i tvistespørsmål mellom entitetene og i saker etter valglovene. Ankeavdelingen behandler anker over dommer avgjort i de to øvrige avdelingene. Domstolen behandler ikke anker over dommer avsagt i entitetene.

Hver av de to entitetene og dessuten Brčko-distriktet, har sine egne domstolssystemer. De to entitetene har dessuten egne forfatningsdomstoler.

Bosnia-Hercegovinas øverste forvaltningsorgan etter staten, er de to enhetene Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, og i tillegg til disse, det autonome Brčko-distriktet.

Republika Srpska er en sentralisert enhet, med entiteten og kommunene som de eneste administrative forvaltningsnivåer. Enheten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, har tre forvaltningsnivåer: entiteten, kantonene og endelig kommunene som det laveste nivå. Brčko-distriktet har bare ett administrativt nivå.^[23]

Offisielle nasjonaldager er 1. mars, kalt Uavhengighetsdagen etter folkeavstemningen i 1992, og 25. november, kalt Statens dag etter kunngjøringen av Folkerepublikken Bosnia-Hercegovina i Mrkonjić Grad i 1943.^[24] I Republika Srpska blir 1. mars og 25. november ikke feiret. Serberne boikottet folkeavstemningen i 1992. Derimot feires 21. november til minne om signeringen av Daytonavtalen. Bosniske kroater feirer dessuten den kroatiske nasjonaldag 25. juni.

Før 1990 var Bosnia vertsrepublikken for fem av de største konsernene i tidligere Jugoslavia. Landet har potensial til å bli en blomstrende markedsøkonomi med en sterk industriell base. Landet er fullt av naturlige ressurser som dessverre blir lite utnyttet. I 1990, mens Bosnia fortsatt var en del av Jugoslavia, var dens valuta, dinar, like sterk som den tyske mark. Dette var Bosnias økonomiske høydepunkt. Den nærmest ti år lange krigen har påført landet store økonomiske tap.

Landets valuta er Konvertibilna mark. Sentralbanken kalles Centralna Banka Bosne i Hercegovine.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.

• Stari Most (den gamle bro) i Mostar – 2005
• Mehmed Paša Sokolović-broen i Višegrad – 2007
• Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa
• Stećci middelalderske gravsteinskirkegårder

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2014 – Zmijanje broderi
• 2018 – Sanking av iva-gress i Ozren-fjellene
• 2021 – Grasslåing konkurranse i Kupres

• Fine, John Van Antwerp Jr. (1991): The Early Medieval Balkans: A Critical Survey from the Sixth to the Late Twelfth Century. University of Michigan Press. ISBN 978-0-472-08149-3.
• Malcolm, Noel (2002): Bosnia: A Short History. Pan Books. ISBN 978-0-330-41244-5.
• Moravcsik, Gyula, red. ( 1967): Constantine Porphyrogenitus: De Administrando Imperio, 2. revi. utg., Washington D.C.: Dumbarton Oaks Center for Byzantine Studies. ISBN 9780884020219.
• Živković, Tibor (2010b): «On the Beginnings of Bosnia in the Middle Ages», Spomenica akademika Marka Šunjića (1927-1998). Sarajevo: Filozofski fakultet. s. 161–180.

• Offisielt nettsted
• (en) Bosnia and Herzegovina – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Bosna i Hercegovina / Босна и Херцеговина – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Statistikk og andre data om Bosnia-Hercegovina i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Utenriksdepartementets informasjonssider om Bosnia-Hercegovina