Den følgende artikkelen vil ta for seg temaet Flyktningkonvensjonen, som har fanget oppmerksomheten til forskere, eksperter og allmennheten de siste årene. Etter hvert som samfunnet utvikler seg og står overfor nye utfordringer, har Flyktningkonvensjonen blitt et interessepunkt og debatt på grunn av dets innflytelse på ulike aspekter av dagliglivet. Det er derfor det er relevant å utforske dette emnet i dybden for å forstå dets betydning, innvirkning og mulige fremtidige implikasjoner. Gjennom denne artikkelen vil ulike aspekter knyttet til Flyktningkonvensjonen bli undersøkt, med mål om å gi en helhetlig og berikende visjon som inviterer til refleksjon og debatt.
Flyktningkonvensjonen[1][2][3], også kalt FNs konvensjon om flyktningers stilling[4], er en konvensjon som ble utarbeidet av De forente nasjoner (FN) i kjølvannet av annen verdenskrig for å sikre at alle flyktninger får de universelle menneskerettigheter som FN formulerte i 1948 (Menneskerettighetserklæringen).[5]
Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 28. juli 1951 og trådte i kraft 22. april 1954[4], etter at 35 stater hadde ratifisert den.
Flyktningkonvensjonen definerer i artikkel 1a hvem som regnes som flyktning og gir alle flyktninger rett til å søke beskyttelse mot forfølgelse.[5] Det er opp til den enkelte stat å bestemme hvem som omfattes av vilkårene, men dette tolkes ulikt av de enkelte statene.[5]
Non refoulement-prinsippet i artikkel 33 er mest sentralt i beskyttelsen og er forbudet mot å returnere flyktninger til hjemlandet sitt eller til et annet utrygt område.[5] Flyktningkonvensjonen gir også noen viktige rettigheter for flyktninger som rett til arbeid, utdanning, rett til å organisere seg og tilgang til landets domstoler.[5]