Spørsmålet om Emblaringvinge er et spørsmål av stor relevans i dag, da det har implikasjoner i ulike aspekter av dagliglivet. Fra dens innvirkning på folkehelsen til dens konsekvenser for økonomien og miljøet, er Emblaringvinge et tema som vekker interessen til både eksperter og innbyggere. I denne artikkelen vil vi utforske ulike perspektiver og tilnærminger knyttet til Emblaringvinge, med sikte på å bedre forstå dens betydning og implikasjoner i samfunnet. Enten gjennom statistiske data, personlige vitnesbyrd eller vitenskapelige analyser, vil vi forsøke å belyse dette temaet som er så relevant i dag.
Emblaringvinge | |||
---|---|---|---|
![]() Emblas ringvinge (Erebia embla)
| |||
Nomenklatur | |||
Erebia embla (Thunberg, 1791) | |||
Populærnavn | |||
emblaringvinge[1] (emblas ringvinge) | |||
Hører til | |||
Satyrini, ringvinger, sommerfugler | |||
Økologi | |||
Habitat: | på myrer i barskog | ||
Utbredelse: | Nord-Europa østover til Kamtsjatka, i Norge bare i de aller østligste delene |
Emblaringvinge (Erebia embla) er en sommerfugl som tilhører den formrike slekten Erebia i gruppen ringvinger (Satyrinae) i den artsrike familien flikvinger (Nymphalidae). Den har fått navn etter den mytologiske Embla, den første kvinnen i norrøn mytologi.
En middelsstor (vingespenn 43 – 48 mm) sommerfugl, oversiden brun med en stor og to-tre mindre, gulkantede, svarte flekker nær forvingens spiss. Den store flekken er dobbel, som et 8-tall. Forvingens underside er mørkebrun med 4-5 gulkantede, svarte flekker. De største flekkene har ofte, men ikke alltid, hvit kjerne. Bakvingens underside er ensfarget mørkebrun. Larven er blekt okergul med grønnbrun ryggstripe, kort og tett hårete.
Sommerfuglen flyr på bløte myrer i barskogssonen i juni og juli. Larven skal leve på starr (Carex spp.) og gress-slekten bunke (Deschampsia spp.).
Emblaringvinge er en østlig art som hører til på taigaen. Den er utbredt fra Nord-Europa gjennom Sibir østover til Altaj, Sajan og Kamtsjatka. I Norge finnes den bare i de aller østligste delene: grensetraktene i Akershus (trolig utdødd), Hedmark og Sør-Varanger i Finnmark.[1]