Sykkeltilhenger

Sykkelvogn, eller sykkeltilhenger, er en motorløs ramme med hjul (vanligvis mellom 1 og 3) som har hengerfeste for å festes på en sykkel. Den kan øke lastekapasiteten til en sykkel betraktelig slik at man kan utføre punkt-til-punkt-transport av gjenstander opp til 3 kubikkmeter (3000 liter) i volum med masse på så mye som 500 kg. Svært tung last kan imidlertid være til fare for syklisten og andre, og den frivillige europeisk EN 15918 standarden angir 60 kg som maks anbefalt lastvekt.

Ulike typer sykkeltilhengere er designet for forskjellige formål, lastekrav og kjøreforhold:

• 1-hjulstilhengere har ett enkelt bakmontert hjul. Selv om den har begrenset slepekapasitet har dette designet en tendens til å være mer stabilt mens man sykler i fart sammenlignet med tilhengere med 2 eller flere hjul. Dette er fordi 1-hjulstilhengere kan lene seg fra side-til-side når man svinger (sammen med sykkelen) hvilket gir koordinerte svinger med relativt høy hastighet. Koblingen til sykkelen teknisk enklere enn for 2-hjulstilhenger siden det bare kreves 2 frihetsgrader: Tilhengeren legger seg med slepesykkelen.
• 2-hjulstilhengere muliggjør mye større lastekapasitet og et bredere lasteplan. Selv om de ikke er egnet for høy hastighet kan de være ideelle for hverdagssykling (lik som om man sleper en tilhenger bak en bil). 2-hjulshengere har en tendens til å være like brede eller bredere enn sykkelstyret, og forsiktighet må derfor utvises når man sykler i trafikk eller gjennom trange passasjer.
• 3-hjulstilhengere ligner på 2-hjulstilhengere med hjul på hver side av lasterommet, men har også et forhjul for å fjerne praktisk talt all kulevekt (nedoverrettet vekt på hengerfestet) fra slepesykkelen. Slike tilhengere er vanligvis koblet til via en bakgaffelmonterte tilhengerfester, og tillater tyngst lastekapasitet av alle typer sykkeltilhengere. I noen tilfeller er de til og med utstyrt med egen påløpsbrems (bremsesystem hvor tilhengerens bevegelse i forhold til trekkvognen brukes til å aktivere bremsen) og elektrisk motorassistanse.

• Stykkgods: For transport av last av alle slag. Lastekapasiteten til kommersielt tilgjengelige lastetilhengere varierer fra 14 til 140 kg, men mye større laster har blitt transportert med spesialbygde tilhengere eller med hengere-på-hengere (tog) festet til en enkelt sykkel.
• For menneskelige passasjer: Konstruert for bedre komfort og sikkerheten, og for en eller flere menneskelige passasjerer (eksempelvis barn). Slike hengere har vanligvis lavt tyngdepunkt og hjul med stor sporbredde for å øke stabiliteten i svinger, og har ofte hus med integrerte regntette deksler, setepolstring og sikkerhetsbelter. Mange tilhengere designet for transport av barn kan også konverteres til barnevogner. Tilhengere har også blitt brukt som sykkeltaxier.
• Barnepassasjer som rytter: Tilhengersykler er en spesiell type 1-hjuls sykkeltilhengere (tandemhengere) som har eget sete, håndtak og drivverk, og kan festes til sykkelen foran via setepinnen (og dermed ligner veldig på en tandemsykkel). Disse gjør det mulig for små barn som ennå ikke kan sykle alene å følge med voksne ryttere som turdeltakere og kraftprodusenter. Slike hengere er den desidert mest populære typen.
• Kano- og kajakkhengere: Designet for tauing av lange, tynne og relativt lettvektige laster som kanoer, kajakker eller vindsurfebrett.
• Funksjonshemmede passasjerer: Laget for sikker tauing av rullestoler med personer i.
• Kjæledyr: For frakting av små husdyr, særlig hunder som veier mindre enn 45 kg.

• Elektriske sykkelhengere er tilhengere med elektrisk fremdrift, og de fleste slike hengere er laget slik at de skyver sykkelen foran seg. Tilhengere med motor har blitt laget av mange ulike produsenter (for eksempel Aevon Trailers sin Cycloboost, Ridekick International sin Ridekick^[1][2] og Topeak sin Journey Trailer).

Tyngre last på tilhengere øker sikkerhetsrisikoen. Bremser på tilhengeren gjør det tryggere å slepe tung last.

I henhold til den amerikanske ASTM F1975-15-standarden bør man ikke frakte last på mer enn 45.4 kg i tilhengere uten bremser,^[3] mens den europeiske EN 15918-standarden anbefaler 60 kg maksimal belastning.^[4] Dess tyngre last dess farligere blir turen på grunn av at det blir vanskeligere å stoppe tilhengeren fra å fortsette å bevege og inn i syklisten etter at syklisten har stoppet. Denne faren kan reduseres hvis hengeren har et bremsesystem, som vanligvis er et treghetsbasert bremsesystem (en type automatisk brems som ikke behøver kobling til syklistens bremsehendler).

De fleste sykkeltilhengere har en egen aksling for hvert hjul, av samme typer som på vanlige sykler. Akslene monteres vanligvis direkte på rammen ved hjelp av enten gjengede muttere eller hurtigkoblinger. Bruk av separate akslinger for 2-hjulstilhengere gjør at lasterommet mellom hjulene kan ha gulvet lavere enn akslingene, hvilket gir lavere tyngdepunkt.

Noen tilhengere bruker normale sykkelakslinger på begge sidene, mens andre monterer hjulene på akseltapper (en ensidet aksling).

• Trommelbremser: Per 2022 er den eneste typen bremser brukt på sykkeltilhengere trommelbremser med en treghetsroterende aktuator.

Noen tilhengere har skjermer eller skvettlapper for å beskytte lasten, syklisten og eventuelt passasjerer mot vannsprut, sand og gjørme fra veien. På tunge tilhengere kan skjermen være designet for å være lastbærende (tåler å bære tung vekt).

• Metall: Vanligvis rør av stål eller aluminium som er loddet, sveiset eller skrudd fast med bolter og muttere.
• Tre, for eksempel bambus: Lite vanlig, men noen ganger brukt i provisoriske og hjemmesnekrede tilhengere, kan være montert med lim, spiker eller skruer.

Det finnes ulike typer hengerfester, fra hjemmelagde varianter til ferdige produkter solgt av tilhengerprodusenter.

Festepunkter kan være:

• Setepinne: Midlertidig eller permanent klemmemekanisme for å montere tilhengerfeste på setepinnen.
• Bakaksling: Spesielle festepunkter for å koble tilhengerens gaffelende på sykkelens bakaksling, enten med hurtigkoblinger eller boltet på fast bakakslingen. Hengerfestet er vanligvis på motsatt side av drivverket.
• Kjedestag: Todelt klemme som skrus over venstre baktriangel, med utstikkende mottaker for selepinne.
• Bagasjebrett: Noen improviserte hengerfester kobles til bakre bagasjebrett eller sykkelvesker. Siden bagasjebrett ofte ikke er en strukturell del av sykkelen takler de gjerne ikke mye belastning av masse eller dreiemoment.
• Improviserte løsninger: Tau, gummistropp, kjede, kabel, eller annet. Vanligvis ikke pålitelig, ofte farlig for både rytter, passasjerer, last og publikum.

Noen eksempler på produsenter som har egne typer hengerfester er Hamax, Thule, Burley, Croozer, Kindercar, Leggero, Tout Terrain, Winther og Qeridoo. I tillegg finnes det ettermarkedsprodusenter med egne systemer.

1-hjulstilhengere brukes vanligvis med spesielle rammefester som festes til begge sider av sykkelens bakaksling, og har en vertikal hengsel slik at man kan svinge. Å feste tilhengeren til setepinnen kan (avhengig av design) plassere lasten på et lavere punkt i forhold til den langsgående svingaksen til den påmonterte tilhengeren. Dette gjør det lettere å trille en lastet 1-hjulstilhenger for hånd når den er koblet fra sykkelen, ettersom hengerfestet da vil være i en naturlig høyde å holde i mens man går oppreist.

Fester for 2-hjulstilhengere må ha en eller annen form for universalledd eller fleksible koblinger. Hvis leddet er avhengig av en viss mengde slark for å gi den nødvendige bevegelsen kan dette medføre at det oppstår resonans ved visse kadenser (pedalfrekvenser) og tilhengerbelastninger (både total masse og lastfordeling, lik som for bilhengere). Effekten er at det føles som om tilhengeren "dytter" på sykkelen, og man kan i verste fall miste kontroll over sykkelen. Det finnes andre festemetoder, som for eksempel en stålfjæring med et nylonrør i midten for å gi både stivhet og fleksibilitet, slik at syklisten kan lene seg i svinger samtidig som hengeren forblir stående og isolerer sykkelen fra enhver resonans.

2-hjulstilhengere som festes til bakakselingen eller kjedestaget har ofte et vinklet tilhengerfeste med en arm som går ut på siden for å holde tilhengeren sentrert bak sykkelen.

Sykkeltilhengere fås med mange ulike typer hjul:

• Tradisjonelle sykkelhjul med eiker og forskjellige felgstørrelser. Er lette, sterke og lett tilgjengelig. Sykkeldekk gir noe demping, hjul med stor diameter gjør turen mer behagelig, og det er mye mindre luftmotstand sammenlignet med mange andre typer hjul.
• Massive metallfelger med solide dekk, som for eksempel trallehjul. Ekstremt slitesterke, men lite komfort, og er vanligvis trege på grunn av liten diameter.

I 2011 ble det publisert en frivillig europeisk standard (EN 15918) for tohjuls sykkeltilhengere. Den gjelder for tilhengere som kan frakte last og inntil 2 passasjerer og har en maksimal bruttovekt på 60 kg. Standarden har mange sikkerhetskrav, inkludert sikring, strukturell integritet, stabilitet, små deler, skarpe kanter, med mer.^[4]

I 2015 kom en amerikanske standard (ASTM F1975-15) som anbefaler 45.4 kg maksimal tilbehørsbelastning. Standarden omfatter ikke-drevne sykkeltilhengere som frakter 1 eller 2 barnepassasjerer. ^[3]

• Tilhenger, generelt om vogner som hektes kjøretøy for utvidet lastekapasitet
• Lastesykkel, sykkel egnet for transport av last
  • Trehjuls lastesykkel
  • Langhalesykkel, tohjuls baklastet lastesykkel
  • Frontlastesykkel, tohjuls frontlastet lastesykkel
• Sidevogn

• Surly Bill: Tungtransport med sykkel – Cargobike Magazine