I denne artikkelen vil temaet Peter Agre bli behandlet fra et tverrfaglig perspektiv, og analysere dets implikasjoner på ulike områder. Peter Agre er et tema av stor relevans i dag og har vakt stor interesse i fagmiljøet og allmennheten. Gjennom teksten vil ulike aspekter knyttet til Peter Agre bli undersøkt, som dens historie, dens virkninger på samfunnet, dens innvirkning på økonomien, blant annet. På denne måten er det ment å tilby en omfattende og fullstendig visjon av Peter Agre, fordype seg i dens ulike dimensjoner og mulige implikasjoner for nåtiden og fremtiden.
Peter Agre | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 30. jan. 1949[1][2][3][4]![]() Northfield, Minnesota, USA | ||
Beskjeftigelse | Kjemiker, molekylærbiolog, universitetslærer, lege ![]() | ||
Akademisk grad | Dr.med.[5] | ||
Utdannet ved | Augsburg University Johns Hopkins School of Medicine Roosevelt High School Johns Hopkins University | ||
Nasjonalitet | USA | ||
Medlem av | 6 oppføringer
National Academy of Sciences (2000–) (Member of the National Academy of Sciences of the United States)
American Academy of Arts and Sciences Det russiske vitenskapsakademi (2011–) (utanlandsk medlem) Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab American Philosophical Society[6] American Association for the Advancement of Science[6] | ||
Utmerkelser | Nobelprisen i kjemi (2003) | ||
Fagfelt | Kjemi | ||
Kjent for | Aquaporiner | ||
![]() |
Nobelprisen i kjemi 2003 |
Peter Agre (født 1949) er en amerikansk kjemiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av vannkanaler i cellemembraner. Han delte prispengene med landsmannen Roderick MacKinnon.
Han ble dr.med ved Johns Hopkins University School of Medicine i Baltimore, Maryland i 1974. Han er nå professor i biologisk kjemi og professor i medisin ved Johns Hopkins School of Medicine, Baltimore.
At kroppens celler må inneholde spesifikke kanaler for transport av vann ante man alt på midten av 1800-tallet, men det var først i 1988 at Peter Agre lykkes med å isolere membranproteinet som han noen år senere innså måtte være den lenge ettersøkte vannkanalen. Denne avgjørende oppdagelsen åpnet døren for en hel rekke biokjemiske, fysiologiske og genetiske studier av vannkanaler i bakterier, planter og pattedyr.