Otis Redding

I dagens verden har Otis Redding fått enestående relevans. Enten det er innen teknologi, politikk, underholdning eller et hvilket som helst annet felt, har Otis Redding blitt et konstant samtaleemne og en uuttømmelig kilde til interesse og debatt. Dens innvirkning spenner fra beslutningene vi tar i våre daglige liv til de store transformasjonene vi er vitne til globalt. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj alle fasettene til Otis Redding, og avdekke både dens praktiske implikasjoner og dens symbolske betydning. Gjennom en uttømmende analyse vil vi søke å belyse de ulike aspektene som gjør Otis Redding til et fenomen verdig å analysere og undersøke.

Otis Redding
Født9. sep. 1941[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Dawson[5]
Død10. des. 1967[1][3][6][7]Rediger på Wikidata (26 år)
Madison
BeskjeftigelseSanger, sanger og låtskriver Rediger på Wikidata
Utdannet vedBallard-Hudson High School
EktefelleZelma Redding[8]
BarnOtis Redding III
NasjonalitetUSA
UtmerkelserGrammy Lifetime Achievement Award (1999)
Grammy Award
Rock and Roll Hall of Fame (1989)[9]
Musikalsk karriere
SjangerSoulmusikk, gospelmusikk
InstrumentPiano, vokal
StemmetypeTenor
Aktive år1958–1967
PlateselskapStax Records, Atco Records, Atlantic Records
Nettstedhttp://otisredding.com
IMDbIMDb
Otis Redding på Commons

Otis Ray Redding jr. (1941–1967) var en amerikansk soulsanger og låtskriver som var en av soulens stilskapere og medvirket til å gjøre soul populært 1966-1967.[10][11][12] Han er særlig kjent for bestselgeren «(Sittin' On) the Dock of the Bay», som var hans første listetopp: Den nådde toppen av hitlisten i USA året etter hans død.[13] Rolling Stone rangerte Redding på 9. plass på listen over de beste sangerne noen gang.[14] Redding hadde sin første hit med bluesballaden "The Arms of Mine" i 1962.[15] Til forskjell fra mange soulsangere behersket han både ballader og dansemelodier i større tempo.[13]

Han omtales som rock and roll-sanger, pop-, soul- og jazzmusiker.[16] Sangstilen hans var mer tilbakeholden enn den pågående James Brown og stemmen beskrives som varm, følsom og uttrykksfull i likhet med Sam Cooke. Reddings musikk regnes som sørstatlig og knyttet til Memphis der Stax holdt til (i kontrast til Motown nord i Detroit). Reddings stemme var kraftig og relativ lys, Redding var den viktigste artisten hos plateselskapet Stax og hadde relativt stort publikum blant hvite amerikanere. Han omkom 26 år gammel i en flyulykke på høyden av karrieren.[17][15][18][13]

Bakgrunn

Redding ble født 9. september 1941 i den lille byen Dawson i Georgia.[19] Da han var tre år, flyttet han med familien sin til Macon i Georgia der de bodde i fattigkvarteret Bellevue (av innbyggerne kalt Hellview).[19] James Brown vokste også opp i Macon.[20] Der sang han i gospelkor i Vineville Baptist Church.[19] Faren var baptisprest.[13] I tenårene ble han en lokal kjendis, etter han hadde vunnet den lokale talentkonkurransen 15 ganger på rad.

Han skrev sine første låter tidlig i tenårene. Little Richard og James Brown var Reddings forbilder, og Redding vant talentkonkurranser med imitasjoner av Littel Richard.[19][13] Elvis Presley var en annen inspirasjon for Redding.[20]

Han giftet seg i 1958 og fikk tre barn.[13]

Virke

I 1960 begynte han å turnere i Sørstatene med Johnny Jenkins and The Pinetoppers. Johnny Jenkins var kjent for virtuost gitarspill og var et viktig forbilde for Jimi Hendrix.[19][13] Det samme året ga han ut sin første plate, «She's All Right» og «Shout Bamalana»,[13] med denne gruppen, under navnet Otis and The Shooters.

Han reiste til California for å prøve seg der og spilte inn to singler som solgte dårlig. Han var seks månedere i California og levde særlig av å vaske biler.[13]

I 1962 gjorde han sin første store inntog i musikkindustrien ved å synge inn sangen «These Arms of Mine»[15] sammen med Johnny Jenkins. Otis hadde selv skrevet balladen. Låten ble en mindre hit.

Otis skrev mange av sangene sine selv, noe som var uvanlig på den tiden. Han skrev ofte sammen med Steve Cropper.

Redding spilte 1962-1967 inn forskjellige låter blant annet Bing Crosbys "Try a Little Tenderness".[13] I 1965 spilte han inn en versjon av Mick Jaggers "Satisfaction" som representerte et stilskifte for Redding.[15] I 1965 spilte Redding inn sin egen "Respect" som ble kjent særlig ved Aretha Franklins omarbeidete versjon; i ettertid oppfattes den særlig som Franklins låt.[21] Redding etablerte sitt eget label, Jotis, som ga ut musikk av blant andre Billy Young, Loretta Williams og Arthur Conley.[13]

Fra 1964 til 1967 hadde han et omfattende turneprogram.[13] Et drøyt halvår før han døde, besøkte Otis Oslo. 7. april 1967 holdt han konsert i Njårdhallen. Konserten ble filmet av NRK, med producer Johnny Bergh i spissen, og det norske opptaket har i nyere tid blitt gitt ut på DVD i USA. Han opptrådte med stor suksess i juni 1967 på den store Monterey Pop Festival i California og dette var hans gjennombrudd for et bredt publikum.[22][17] Flere innspillinger ble besteselgere etter at han døde. Redding solgte godt i Europa.[13]

Død

Otis Redding og seks andre omkom, da flyet de reiste med, styrtet i Lake Monona i Madison i Wisconsin 10. desember 1967.[19][17] Ben Cauley, som var medlem av Otis Reddings reserveband The Bar-Kays,[13] var den eneste som overlevde styrten. Han hadde sovet få sekunder før flyet krasjet, og han husket at han så bandmedlemmet Phalon Jones se ut av vinduet og si «Oh, no!». Cauley løsnet setebeltet sitt og husker til slutt at han var i det iskalde vannet, mens han klamret seg fast til en pute for å holde seg flytende. Årsaken til ulykken er aldri blitt nøyaktig kjent.

I begravelsen møtte det opp 6000 fans samt mange ledende personer innenfor soul.[13] Redding ble gravlagt på sin private ranch i Round Oak i Georgia.

«(Sittin' on) the Dock of the Bay» ble spilt inn tre dager før Reddings død. Låten ble berømt året etter, og den ble Reddings første nr. 1 singel og hans første låt som solgte en million. Den har en annen stil enn hans tidligere låter.

På den norske VG-lista lå låten i ni uker med en andreplass som beste plassering. Albumet med samme navn lå på lista i 16 uker med en tredjeplass som beste. Også samleplata History of Otis Redding var på lista noen uker.

I 1989 ble Redding innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.

I 2024 ble «(Sittin' on) the Dock of the Bay» nummer 38 på Rolling Stones liste The 500 Greatest Songs of All Time.[23][17]

Diskografi

Med plasseringer i USA (US) og Storbritannia (UK).

Album

  • Pain in My Heart (1964, Atco) US: #103 UK: #28
  • The Great Otis Redding Sings Soul Ballads (1965, Volt) US: #75 UK: #30
  • Otis Blue: Otis Redding Sings Soul (1965) US: #75 UK: #6
  • The Soul Album (1966) US: #54 UK: #22
  • Complete & Unbelievable: The Otis Redding Dictionary of Soul (1966) US: #73 UK: #23
  • King & Queen (1967) med Carla Thomas US: #36 UK: #18
  • Live in Europe (1967) US: #32 UK: #14
  • The Dock of the Bay (1968) US: #4 UK: #1
  • History of Otis Redding (1968) US: #9 UK: #2
  • The Immortal Otis Redding (1968, Atco) US: #58 UK: #19
  • In Person at the Whiskey A Go-Go (1968) US: #82
  • Love Man (1969) US: #46
  • Tell the Truth (1970) US: #200
  • Live at the Monterey International Pop Festival (1971, Reprise) US: #16
  • The Best of Otis Redding (1972) US: #76
  • The Very Best of Otis Redding (2000) UK: #26

Singler

  • «Shout Bamalama» (1961)
  • «Gettin' Hip» (1961, Alshire)
  • «These Arms of Mine» (1962, Volt) R&B: #20 US: #85
  • «That's What My Heart Needs» (1963) R&B: #27
  • «Pain in My Heart» (1963) US: #61
  • «Come to Me» (1964) US: #69
  • «Security» (1964) US: #97
  • «Chained and Bound» (1964) US: #70
  • «Mr. Pitiful» (1964) R&B: #10 US: #41
  • «Stand By Me» (1964)
  • «Things Go Better With Coke ...» (A Man And A Woman)
  • «I've Been Loving You Too Long (To Stop Now)» (1965) R&B: #2 US: #21
  • «Just One More Day» (1965) (b-sida på «I've Been ...») R&B: #15 US: #85
  • «Respect» (1965) R&B: #4 US: #35
  • «That's How Strong My Love Is» (1965) R&B: #18 US: #74
  • «I Can't Turn You Loose» (1965) R&B: #11 UK: #29
  • «My Girl» (1965)
  • «(I Can't Get No) Satisfaction» (1966) R&B: #4 US: #31 UK: #33
  • «My Lover's Prayer» (1966) R&B: #10 US: #61 UK: #37
  • «Fa-Fa-Fa-Fa-Fa (Sad Song)» (1966) R&B: #12 US: #29 UK: #23
  • «Try a Little Tenderness» (1966) R&B: #4 US: #25
  • «I Love You More Than Words Can Say» (1967) R&B: #30 US: #78
  • «Shake» (1967) R&B: #16 US: #47 UK: #28
  • «Glory of Love» (1967) R&B: #19 US: #60
  • «Tramp» (1967, Stax) med Carla Thomas R&B: #2 US: #26 UK: #18
  • «Knock on Wood» (1967) med Carla Thomas R&B: #8 US: #30 UK: #35
  • «(Sittin' On) the Dock of the Bay» (1968, Volt) R&B: #1 US: #1 UK: #3
  • «The Happy Song (Dum-Dum)" (1968) R&B: #10 US: #25 UK: #24
  • «Amen» (1968, Atco) R&B: #15 US: #36
  • «Hard to Handle» (1968) (b-sida på «Amen») R&B: #38 US: #51 UK: #15
  • «I've Got Dreams to Remember» (1968) R&B: #6 US: #41
  • «Lovey Dovey» (1968, Stax) med Carla Thomas R&B: #21 US: #60
  • «White Christmas» (1968, Atco)
  • «Merry Christmas, Baby» (1968) (b-sida på «White Christmas») US: #9
  • «Papa's Got a Brand New Bag» (1968) R&B: #10 US: #21
  • «When Something is Wrong With My Baby» (1969) med Carla Thomas
  • «A Lover's Question» (1969) R&B: #20 US: #48
  • «Love Man» (1969) R&B: #17 US: #72
  • «Free Me» (1969) R&B: #30
  • «Look at That Girl» (1969)
  • «Demonstration» (1969)
  • «Give Away None of My Love» (1970)
  • «I've Been Loving You Too Long (Live)» (1971)

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014
  2. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Otis_Redding
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id redding-otis, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ Discogs, Discogs artist-ID 132136, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Biographical Dictionary of Afro-American and African Musicians
  6. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 2205, besøkt 9. oktober 2017
  7. ^ Internet Broadway Database, Internet Broadway Database person-ID 84076, besøkt 9. oktober 2017
  8. ^ otisredding.com
  9. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID otis-redding
  10. ^ Historien om rock. Bind 15. : Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518168. 
  11. ^ Tidens leksikon. Bind 5. Oslo: Tiden. 1976. ISBN 8210009257. 
  12. ^ Norges musikkhistorie. : Aschehoug. 1999. ISBN 8203224768. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Wilson, Charles Reagan (2008). The New Encyclopedia of Southern Culture: Volume 12: Music. University of North Carolina Press. ISBN 978-0-8078-3239-4. doi:10.5149/9781469616667_malone.160. 
  14. ^ Stone, Rolling (1. januar 2023). «The 200 Greatest Singers of All Time». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 4. oktober 2024. 
  15. ^ a b c d Cappelens musikkleksikon. Bind 5. Oslo: Cappelen. 1980. ISBN 8202036909. 
  16. ^ Sandblad, Håkan (1971). Popmusikk. Oslo: Cappelen. 
  17. ^ a b c d Blokhus, Yngve (1996). Wow!. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  18. ^ Bowman, Rob (1995). «The Stax Sound: A Musicological Analysis». Popular Music. 3. 14: 285–320. ISSN 0261-1430. Besøkt 4. oktober 2024. 
  19. ^ a b c d e f Historien om rock. Bind 8 Stones og likesinnede. : Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518087. 
  20. ^ a b Historien om rock. Bind 2. : Den norske bokklubben. 1986. ISBN 8252518028. 
  21. ^ Malawey, Victoria (2014). «'Find out what it means to me': Aretha Franklin's gendered re-authoring of Otis Redding's 'Respect'». Popular Music. 2. 33: 185–207. ISSN 0261-1430. Besøkt 4. oktober 2024. 
  22. ^ Historien om rock. Bind 11. : Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518117. 
  23. ^ Stone, Rolling (16. februar 2024). «The 500 Greatest Songs of All Time». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 4. oktober 2024. 

Eksterne lenker