I denne artikkelen vil vi utforske temaet Respect (sang) i dybden, og ta for seg dets ulike fasetter, dets betydning i dagens samfunn og dets relevans gjennom historien. Vi vil undersøke dens innvirkning på ulike områder, fra politikk og økonomi til kultur og teknologi. Respect (sang) er et tema som ikke bare lar oss bedre forstå verden rundt oss, men som også inviterer oss til å reflektere over vår rolle i den og stille spørsmål ved vår tro og overbevisning. Gjennom uttømmende analyse tar vi sikte på å belyse et tema som ikke bare er av akademisk interesse, men som også kan ha dype implikasjoner for hverdagen vår.
| Respect | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Album | I Never Loved a Man the Way I Love You | |||||
| Format | 7" | |||||
| Artist, band | Otis Redding | |||||
| Utgitt | 15. august 1965 | |||||
| Innspilt | juli 1965 | |||||
| Sjanger | R&B | |||||
| Lengde | 00:02:29 | |||||
| Lengde | 2:08 | |||||
| Språk | Engelsk | |||||
| Plateselskap | Volt / Atco | |||||
| Låtskriver(e) | Otis Redding | |||||
| Produsent(er) | Steve Cropper | |||||
| Plass i kronologi | ||||||
| ||||||
«Respect» er en sang skrevet av Otis Redding som ble spilt inn og gitt ut på singel med Otis Redding i 1965. Sangen ble gitt ut på albumet Otis Blue senere samme år.
Aretha Franklins versjon fra 1967 er særlig kjent og ble hennes varemerke,[1] blant annet gjennom filmen The Blues Brothers fra 1980.
Franklins tolkning ble en feministisk hymne for den andre bølgens feminismebevegelse på 1970-tallet. Den har ofte blitt ansett som en av de beste R&B-låtene i sin tid, og var med på å gi Franklin to Grammy Awards i 1968 for "Best Rhythm & Blues Recording" og "Best Rhythm & Blues Solo Vocal Performance, Female", og ble innført i Grammy Hall of Fame i 1987. I 2002 hedret Library of Congress Franklins versjon ved å legge den til National Recording Registry. Den ble plassert som nummer fem på 2004-versjonen av Rolling Stone magazines liste over "The 500 Greatest Songs of All Time", nummer en på 2021-versjonen av listen og førsteplass igjen på Rolling Stone sin liste 500 Greatest Songs of All Time i 2024. Den ble også inkludert på listen over "Songs of the Century", av Recording Industry of America og National Endowment for the Arts.[2]
Ike & Tina Turner spilte inn sangen og ga den ut på albumet In Person i 1969 og den ble gitt ut på singel i 1970. Melanie Amaro ga den ut som singel i 2012.