Jødestjerne

I dagens verden har Jødestjerne blitt et tema med økende interesse for et bredt publikum. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Jødestjerne blitt stadig mer relevant i hverdagen vår. Enten som et sosialt fenomen, en historisk figur eller et moderne konsept, har Jødestjerne fanget oppmerksomheten til mange mennesker rundt om i verden. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter ved Jødestjerne og analysere dens innvirkning på dagens samfunn. Videre vil vi undersøke dens utvikling over tid og dens rolle i ulike kulturelle kontekster. Gjennom denne utforskningen håper vi å belyse viktigheten og relevansen av Jødestjerne i dag.

Tysk jødestjerne.
Jødestjerne fra det okkuperte Frankrike under andre verdenskrig.
Foto: Olve Utne
Jødiske tyskere over 6 år måtte fra september 1941 gå med «jødestjerne» synlig. Berlin, september 1941.
Foto: Bundesarchiv, Bild 183-B04490A

Jødestjerne er det vanlige navnet på den gule davidsstjernen som jøder ble tvunget av nasjonalsosialistene til å bære i Tyskland[1] og de fleste områdene som var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. Propagandaminister Joseph Goebbels lanserte ideen i et notat i mai 1938, og SS-mannen Reinhard Heydrich tok opp tråden høsten 1938 etter krystallnatten. I det okkuperte Polen innførte lokale tyske administratorer jødestjerner i noen områder; først i byen Włocławek i oktober 1939. I november 1939 ga generalguvernør Hans Frank ordre om at jøder over 10 år i Generalguvernementet skulle bære et hvitt armbind med davidsstjernen i blått. Etter invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 ble forskjellige merker brukt i de besatte områdene. Reinhard Heydrich ga 1. september 1941 ordre om at alle jøder fra fylte 6 år i selve Tyskland, i Alsace, Riksprotektoratet og Warthegau i Polen måtte bære jødestjernen utenpå klærne til enhver tid på offentlige steder.

Jødestjernene ble fremstilt på Berliner Fahnenfabrik Geitel i Wallstrasse 16,[2] ironisk nok en bygning ekspropriert fra en jødisk familie.[3] NSDAP som uroet seg for at jødestjernen båret i offentlighet kanskje kunne føre til trakassering, sendte ut rundskriv om at bærerne ikke måtte plages. Spesielt skulle det holdes øye med at ikke barn foretok seg noe. Men det er ikke kjent at noen ble sjikanert for å gå med jødestjerne. En kunne fortelle at en liten jente hadde hilst svært høflig på ham: «Heil Hitler, herr Jøde!» - som hun tok for å være navnet hans. Siemens ønsket at deres jødiske ansatte skulle være fritatt for å gå med jødestjerne på arbeidsplassen, og anførte at denne gruppen allerede var segregert. Dermed ble sikkerhetstjenesten sittende med det problematiske spørsmål om en arbeidsplass er et offentlig sted eller ikke. Men fra 1942 ble det stilt krav om at jødiske boliger også skulle merkes med jødestjerne - med svart skrift på hvitt papir.[4]

«Jøde» på tysk (Jude) eller det lokale språket skulle være skrevet inne i stjernen. I 1942 ble det innført i Nederland, Belgia og det okkuperte Frankrike - merkingen styrket sympatien med jødene blant majoritetsbefolkningen. Motstand i statsapparatet førte til at det aldri ble innført i Vichy-Frankrike. I Norge og Danmark under tysk okkupasjon ble ikke jødestjerne innført. I det fascistiske Kroatia ble en gul firkant brukt i stedet, med bokstaven Ž (av kroatisk židov = jøde). Romania innførte jødestjernen i Bessarabia og Bukovina etter erobringene av disse områdene. I Ungarn var det motstand mot jødestjernen som først ble innført etter den tyske okkupasjonen våren 1944.[5][6][7]

Jødestjerne ble tatt i bruk i områder under islamsk styre på 700-tallet. Under kalifene var ikke jødestjernen nødvendigvis et straffetiltak, men det var også for å vise at jødene tilhørte en beskyttet religion (dhimmi). Paven (etter det fjerde laterankonsilet i 1215) og de kristne kongene i Europa innførte i middelalderen påbud om at jøder og muslimer skulle bære merker som skilte dem fra den kristne befolkningen. England var først ute med å iverksette kravet (1218), deretter den kristne delen av Spania (1219), Frankrike (1234), italienske områder i 1257 og Ungarn i 1279. Bestemmelsene fra det fjerde laterankonsilet påbød spesielle klær for jøder og muslimer uten å konkretisere dette nærmere. Noen land innførte krav om spesielle hodeplagg («jødehatt»), sko eller spesielt yttertøy. Etter hvert innførte alle land som anerkjente paven, et form for tøystykke som kjennemerke for jøder. Påbud om å bære spesielle merker ble oftest innført samtidig med andre tiltak for å skille jøder fra andre. Merkene brukt i middelalderen var sjelden i form av davidsstjernen. Disse merkene forsvant i forbindelse med den franske revolusjonen og i forbindelse med jødenes frigjøring på 1800-tallet.[8][9][10]

Referanser

  1. ^ Klemperer, Victor (1999). Jeg skal vitne til siste stund: dagbøker fra Hitler-Tyskland 1933-1945. : Gyldendal. ISBN 8205257566. 
  2. ^ Wallstrasse 16, Berlin, Google maps
  3. ^ Jødestjernen, et berlinsk produkt; Berliner Kurier
  4. ^ Raoul Hilberg: The destruction of the European Jews, bind 1 (s. 179), New York 1985
  5. ^ «Jewish Badge — United States Holocaust Memorial Museum». www.ushmm.org. Besøkt 28. mars 2020. «Reinhard Heydrich decrees that all Jews over six years of age in the Reich, Alsace, Bohemia-Moravia and the German–annexed territory of western Poland (called the Warthegau), are to wear yellow Star of David on their outer clothing in public at all times.» 
  6. ^ «Jewish Badge: During the Nazi Era». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 28. mars 2020. 
  7. ^ Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  
  8. ^ «Jewish Badge: Origins». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 28. mars 2020. 
  9. ^ Jansen, Hans (1993). Antisemittismen: en historisk skildring i tekst og bilder. Oslo: I samarbeid med Den norske Israelsmisjon. ISBN 8290777892. 
  10. ^ Jablon, Sara (2. januar 2015). «Badge of dishonor: Jewish Badges in medieval Europe». International Journal of Fashion Design, Technology and Education. 1. 8: 39–46. ISSN 1754-3266. doi:10.1080/17543266.2014.960483. Besøkt 28. mars 2020. 

Se også

Eksterne lenker