Franz Walter Stahlecker

I dagens verden er Franz Walter Stahlecker et tema som har fanget oppmerksomheten til mennesker i alle aldre og kulturer. Dens relevans har gitt seg utslag i den omfattende mediedekningen den har fått, samt i den økende interessen den har vakt i ulike samfunnssektorer. Både eksperter og hobbyfolk har funnet grunner til å dedikere tid og ressurser til å utforske dette emnet og dets implikasjoner. I denne artikkelen vil vi undersøke Franz Walter Stahlecker fra forskjellige vinkler, analysere dens innvirkning på ulike områder og tilby perspektiver for bedre å forstå viktigheten i den nåværende konteksten.

Franz Walter Stahlecker
FødtFranz Walter Stahlecker
10. okt. 1900[1]Rediger på Wikidata
Sternenfels (Det tyske keiserrike, Kongeriket Württemberg)
Død23. mars 1942Rediger på Wikidata (41 år)
Gattsjina
BeskjeftigelseJurist, politibetjent Rediger på Wikidata
Utdannet vedEberhard-Karls-Universität Tübingen
SøskenRudolf Stahlecker
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[1]
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Weimarrepublikken
Nazi-Tyskland
Medlem avSchutzstaffel[1]
UtmerkelserJernkorset av 1. klasse
Jernkorset av 2. klasse
Krigsfortjenestekorset
Franz Walter Stahlecker på Commons

Franz Walter Stahlecker (født 10. oktober 1900 i Sternenfels i det nordlige Württemberg i Det tyske rike, død 23. mars 1942 ved Krasnovardejsk i Sovjetunionen) var en tysk jurist med doktorgrad og SS-offiser som medvirket ved gjennomføring av holocaust. Han var kommandant for Sicherheitspolizei (Sipo, sikkerhetspolitiet) og Sicherheitsdienst (SD, sikkerhetstjenesten) for Reichskommissariat Ostland i 1941–1942.[2]

Stahlecker kommanderte Einsatzgruppe A, den mest hensynsløse av de fire mordskvadronene under holocaust, aktive i den tyskokkuperte delen av Øst-Europa.[2] Over 240 000 uskyldige ble massakrert under hans ledelse ifølge hans egne rapporter.[3][4] Han ble utnevnt til Brigadeführer i 1941.

Stahlecker ble drept av sovjetiske partisaner i 1942[5] og ble etterfulgt av Heinz Jost.[6]

Bakgrunn og familie

Walter Stahlecker ble født en velberget familie som sønn av Eugen Stahlecker (født 1867), protestantisk prest og skoledirektør, og dennes hustru Anna Zaiser (1872–1932). Fra 1905 var faren rektor for Tübinger Mädchenrealschule. Høsten 1918 ble Franz Walter innkalt til militærtjeneste, men han rakk ikke å delta i noen kamphandlinger i verdenskrigen innen våpenstillstanden ble undertegnet den 11. november samme år.

I 1920 avla Stahlecker abitur i Tübingen. Mellom 1920 og 1924 studerte han rettsvitenskap ved Tübingens universitet og etter høyere studier ble han promovert i 1927.[7]

Under nazismen

Han ble medlem av NSDAP i 1932, tjenestegjorde i politiet og ble i 1938 (etter Anschluss) sjef for SD i Wien-Donau-distriktet. Deretter ble han høyere SS og politisjef (HSSPF) for Riksprotektoratet Böhmen-Mähren.[5]

Stahleckers kart over drap utført i regi av Einsatzgruppe A i Reichskommissariat Ostland, 16. oktober 1941-31. januar 1942.

I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert i Østerrike under ledelse av Adolf Eichmann. Offisielt ble kontoret ledet av Stahlecker, men reell leder var Eichmann.[8][9]

Annen verdenskrig

Norge

Etter den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 ble han leder for Sipo og SD i Norge.[10] Himmler fikk 20. april Hitlers tillatelse til å innsette en HSSPF i Norge og Heydrich ga straks Stahlecker ordre om å dra med en Einsatzgruppe til Norge. Stahlecker var en av Heydrichs mest pålitelige medarbeidere. Stahlecker kom til Oslo 29. april med 200 mann fra SD og Sipo, noen disse ble så sendt videre til hovedbyene Bergen, Stavanger, Trondheim og Kristiansand.[11] Stahlecker var den første tiden underordnet Fritz Weitzel og Stahlecker forlot Norge november 1940 og Heinrich Fehlis overtok stillingen.[12][13]

Øst-Europa

Ved invasjonen av Sovjetunionen i 1941 var han Brigadeführer i SS og i november 1941 HSSPF for Reichskommissariat Ostland.[5]

Stahlecker kommanderte Einsatzgruppe A, den mest hensynsløse av de fire mordskvadronene under holocaust, aktive i den tysk-okkuperte delen av Øst-Europa.[2] Stahlecker rapporterte 31. januar 1942 at hans enhet hadde drept 229 052 jøder i de baltiske landene.[4] Stahleckers rapporter om Einsatzgruppens virksomhet er et særlig viktig og detaljert dokumentasjon om holocausts tidlige fase. Stahlecker baserte sin rapport dels på Karl Jägers detaljerte rapport om antall drepte menn, kvinner og barn på hvert sted og med dato.[14]

Stahlecker som såret i Latvia, 22. desember 1941.
Foto: Bundesarchiv, Bild 101III-Duerr-053-07A

Stahlecker leverte sin første rapport 15. oktober 1941 og der noterte han at i henhold til den grunnleggende ordren ble målet om fullstendig fjerning av jødene iverksatt besluttsomt med alle midler. Stahleckers rapport underbygger «intensjonalistenes» hypotese om at massakrene var ledd i et stort program fastsatt før invasjonen. Han noterte videre at utryddelsesoperasjonen ble bremset av behov for jødene som arbeidskraft og behovet for hemmelighold. Stahlecker noterte at det «for øyeblikket» ikke var mulig å utslette jødene uten spor.[14]

Tyske ledere ønsket å involvere lokale i masseskytingene dels for å lette arbeidsbyrden for tysk mannskap og dels for å gjøre lokalbefolkningen medansvarlige. Stahlecker i Einsatzgruppe A ønsket «å etablere som et utvilsomt faktum at den frigjorte befolkningen hadde tatt i bruk de mest alvorlige tiltak mot den bolsjevikiske og jødiske fienden på eget initiativ og uten instrukser fra tyske myndigheter».[15] For Latvia rapporterte han i oktober 1941 av 31868 var drept hovedsakelig jøder. Stahlecker hadde fra begynnelsen av ment at spontane pogromer ved lokalbefolkningen ikke ville være tilstrekkelig til å løse «jødeproblemet» i «Ostland».

Sommeren 1941 klaget han over at lokalbefolkningen ikke drepte jøder så raskt som han håpet og nevnte Arājskommandoens aksjon 4. juli som et unntak.[16]

Han ble drept av sovjetiske partisaner,[5] og ble etterfulgt av Heinz Jost.[6]

Se også

Litteratur

  • Lutz Hachmeister: Der Gegnerforscher. Die Karriere des SS-Führers Franz Alfred Six. Beck, München 1998, ISBN 3-406-43507-6.
  • Heinz Höhne: Der Orden unter dem Totenkopf. S. Mohn, Gütersloh 1967.
  • Helmut Krausnick, Hans-Heinrich Wilhelm: Die Truppe des Weltanschauungskrieges. Die Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD 1938–1942. DVA, Stuttgart 1981, ISBN 3-421-01987-8.
  • Hans-Joachim Lang: Die mörderische Karriere des Walter Stahlecker. I: Schwäbisches Tagblatt. 18. mai 1996.
  • Jürgen Schuhladen-Krämer: Die Exekutoren des Terrors. Hermann Mattheiß, Walter Stahlecker, Friedrich Mußgay. Leiter der Geheimen Staatspolizeileitstelle Stuttgart. In: Michael Kißener, Joachim Scholtyseck (utg.): Die Führer der Provinz. Konstanz 1999, S. 405–443.
  • Michael Wildt: Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes. Hamburger Edition, Hamburg 2002, ISBN 3-930908-75-1.
  • Biographisches Handbuch des deutschen Auswärtigen Dienstes 1871–1945. Band 4: S. Herausgegeben vom Auswärtigen Amt, Historischer Dienst, Bearbeiter: Bernd Isphording, Gerhard Keiper, Martin Kröger. Schöningh, Paderborn u. a. 2012, ISBN 978-3-506-71843-3.
  • Sigrid Brüggemann: Walter Stahlecker, Chef der Gestapo in Stuttgart und Massenmörder. I: Hermann G. Abmayr (utg.): Stuttgarter NS-Täter. Vom Mitläufer bis zum Massenmörder. Schmetterling-Verlag, Stuttgart 2009, ISBN 978-3-89657-136-6, S. 126–133.
  • Ingrid Bauz, Sigrid Brüggemann, Roland Maier (Hrsg.): Die Geheime Staatspolizei in Württemberg und Hohenzollern. Schmetterling-Verlag, Stuttgart 2013, ISBN 3-89657-138-9.
  • Gerwarth, Robert (2011). Hitler's Hangman: The Life of Heydrich'. Yale University Press. ISBN 978-0-300-11575-8. 

Referanser

  1. ^ a b c Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936, nummer i rekken 1442
  2. ^ a b c Anders, E., & Dubrovskis, J. (2003). Who died in the Holocaust? Recovering names from official records. Holocaust and genocide studies, 17(1), 114-138.
  3. ^ Bittner, J. (2013). Breaking the Veil of Silence. TOS Verlag.
  4. ^ a b Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105432. 
  5. ^ a b c d Rozett, R., & Spector, S. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge.
  6. ^ a b Beorn, W. W. (2017). The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990. German History, 35(4)
  7. ^ Borgert, Heinz-Ludger. «Stahlecker, Walter Franz». Württembergische Biographien 1 (på tysk). Landesarchiv Baden-Württemberg. Arkivert fra originalen 11. november 2012. Besøkt 11. november 2012. 
  8. ^ Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390-414.
  9. ^ Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
  10. ^ Cohen, W. B., & Svensson, J. (1995). Finland and the Holocaust. Holocaust and Genocide Studies, 9(1), 70-93.
  11. ^ Gerwarth 2011, s. 175.
  12. ^ Nøkleby, Berit (2017). Gestapo. Tysk politi i Norge 1940-1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203296499. 
  13. ^ Bruland, Bjarte (2017). Holocaust i Norge. Oslo: Dreyers forl. ISBN 9788282651424. 
  14. ^ a b Headland, R. (1992). Messages of Murder: A Study of the Reports of the Einsatzgruppen of the Security Police and the Security Service, 1941-1943. Fairleigh Dickinson Univ Press.
  15. ^ Fischel, J. (1998). The Holocaust. Greenwood Publishing Group
  16. ^ Rislakki, J. (2014). The Case for Latvia. Disinformation Campaigns Against a Small Nation: Fourteen Hard Questions and Straight Answers about a Baltic Country (Vol. 15). Rodopi.