I dagens artikkel skal vi utforske Josef Terbovens kommissariske statsråder, et høyaktuelt tema som har fanget oppmerksomheten til mange mennesker i nyere tid. Med en detaljert og uttømmende tilnærming vil vi dykke ned i de viktigste og mest kontroversielle aspektene knyttet til Josef Terbovens kommissariske statsråder, med mål om å tilby et fullstendig og objektivt syn på temaet. Gjennom forskning og dybdeanalyse vil vi undersøke hvilke implikasjoner og ringvirkninger Josef Terbovens kommissariske statsråder har på ulike samfunnsområder, samt mulige løsninger eller tilnærminger for å løse dette problemet effektivt. Ikke gå glipp av denne muligheten til å utdype kunnskapen din om Josef Terbovens kommissariske statsråder og få et bredere og mer informert perspektiv på denne svært relevante problemstillingen.
Josef Terbovens konstituerte («kommissariske») statsråder var statsråder som rikskommissær Josef Terboven under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig utnevnte 25. september 1940 for å bestyre sine fagdepartementer.[1][2] Leder Vidkun Quisling i Nasjonal Samling (NS) hadde ingen formell makt.[3] Tittelen «konstituert statsråd» ble avløst av tittelen «minister» 25. september 1941.[2]
Fra desember 1940 møtte statsrådene fra NS med Quisling for konferanse. Hver fredag møttes samtlige, inkludert de tre upolitiske statsrådene, til statsrådskonferanse under ledelse av eldste tilstedeværende. Quisling var av og til til stede da også.[3]
Korrekt oversettelse fra tysk kommissarische Staatsräte er egentlig midlertidige, konstituerte eller «befullmektigede statsråder»,[4] hvilket ble brukt i senere tyske dokumenter på norsk. Uttrykket «kommissariske statsråder» har imidlertid festet seg, sannsynligvis som et politisk etterkrigsuttrykk.
Fra Terbovens side var ordningen et kompromiss. Han hadde ønsket direkte tysk styre, og ville for all del ikke ha Quisling i en lederrolle fordi han vurderte at det ville øke motstanden mot okkupasjonsmakten. Imidlertid hadde Quisling Hitlers støtte, og kunne ikke helt ignoreres. Det var også Hitlers uttrykte ønske at NS måtte få sin plass.
Det var ti medlemmer av Nasjonal Samling (NS) og tre partiløse, og de skulle være «upolitiske».[5] De bestyrte hvert sitt departement på vegne av Terboven og var i statsrettslig forstand ikke en regjering. De hadde sitt første møte den 26. september 1940. Quisling ledet de faste felles torsdagsmøtene mellom statsrådene, mens statsrådskonferansene på fredagene ble ledet av eldste tilstedeværende. Etter å ha virket i et år, bestemte Terboven at de konstituerte statsrådene skulle tituleres som «minister».
Digitaliserte møteprotokoller fra det kommissariske statsråd 1940-1942 (Digitalarkivet)