César Franck

I dag representerer César Franck et tema av stor betydning og interesse i dagens samfunn. Med utviklingen av teknologi og globalisering har César Franck blitt et sentralt diskusjonspunkt på ulike områder. Enten det er på det politiske, sosiale, vitenskapelige, kulturelle eller økonomiske området, spiller César Franck en grunnleggende rolle i beslutningstaking og i måten vi samhandler med miljøet vårt. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden virkningen av César Franck på ulike aspekter av hverdagen, så vel som dens relevans i en stadig mer sammenkoblet verden.

César Franck
César Auguste Jean Guillaume Hubert Franck
FødtCésar Auguste Jean Guillaume Hubert Franck
10. des. 1822[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Liège (Det forente kongeriket Nederlandene)[5][6][2]
Død8. nov. 1890[1][2][4][7]Rediger på Wikidata (67 år)
Paris (Frankrike)[2]
BeskjeftigelseKomponist, organist, musikkpedagog, pianist, lærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedConservatoire de Paris
Conservatoire royal de Liège
EktefelleFélicité Saillot Desmousseaux (1848–) (bryllupssted: Paris)
SøskenJoseph Franck[8][9]
NasjonalitetDet forente kongeriket Nederlandene (1822–1831)
Belgia (1831–1870)
Frankrike (1870–1890) (årsak: naturalisering)
GravlagtCimetière du Montparnasse
UtmerkelserRidder av Æreslegionen (1885)[10]
Ridder av Palmes académiques (1884)
Sjangre/
former		Opera, symfoni, klassisk musikk
InstrumentPipeorgel
IMDBIMDb
Signatur
César Francks signatur
César Franck på Commons

César-Auguste-Jean-Guillaume-Hubert Franck (1822–1890) var en belgisk pianist, organist og komponist.

Liv og virke

Bakgrunn

Franck ble født i Liège. Hans far hadde store ambisjoner for ham, og ville at han skulle bli konsertpianist.[trenger referanse] Han studerte ved konservatoriet i Liège før han begynte ved Paris-konservatoriet i 1837. I 1842 dro han tilbake til Belgia for en periode, men dro tilbake til Paris i 1844 og ble der resten av sitt liv.

Karriere

Franck var en god pianist, og gjorde snart mange konsertturnéer. Likevel var det ved orgelet han skulle ha sin arbeidsplass, og han ble ansatt som organist i St. Clotilde-kirken i 1858, noe han fortsatte med til sin død.

Fra 1872 og livet ut var han også orgelprofessor ved Paris-konservatoriet. Blant hans elever var Vincent d'Indy, Ernest Chausson og Henri Duparc. Som organist var han særlig kjent for sin store improvisasjonskunst, og det er på grunnlag av kun 12 større orgelverker at Franck av mange regnes som historiens største orgelkomponist etter Bach.[trenger referanse]

Mange av Francks verker utnytter en «syklisk form» (bruk av samme tema i flere satser av et verk).[trenger referanse] Hans musikk er ofte kontrapunktisk kompleks, med et harmonisk språk som er lett romantisk, med noe innflytelse fra Richard Wagner.[trenger referanse]

Francks berømmelse hviler i stor grad på noen få verker skrevet i hans senere år, særlig hans symfoni (1886–88), de «symfoniske variasjoner» for piano og orkester (1885), Preludium, koral og fuge for solopiano (1884) og en sonate for fiolin og piano (1886).[trenger referanse]

Det siste verket han fullførte (og et av hans største), er koral nr. 3, i a-moll. Franck døde i 1890 og ble gravlagt på Cimetière du Montparnasse i Paris.

I parken Square Samuel Rousseau i Paris er det et monument over Franck fra 1891 av Alfred Lenoir.

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
  2. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 1647, besøkt 3. desember 2020
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 21996
  4. ^ a b Musicalics, oppført som César Auguste Franck, Musicalics komponist-ID 79629
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014
  6. ^ Léonore database
  7. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 123128
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 8. desember 2022
  9. ^ Q27771266
  10. ^ Léonore database, Léonore LH//1025/33, besøkt 27. oktober 2021

Litteratur

  • Klauspeter Bungert: César Franck – die Musik und das Denken Das Gesamtwerk, neubetrachtet für Hörer, Wissenschaftler und ausübende Musiker. Mit einer allgemeinen Erörterung zum Ineinandergreifen von Form und klingendem Satz. Frankfurt am Main 1996, ISBN 3-631-30354-8.
  • Joël-Marie Fauquet: César Franck. Fayard, Paris 1999, ISBN 2-213-60167-4.
  • Peter Jost (Hrsg.): César Franck – Werk und Rezeption. Stuttgart 2004, ISBN 3-515-08265-4.
  • Lebrun, Eric: «César Franck», collection horizons, Paris 2012, ISBN 978-2-35884-021-7.
  • R. J. Stove: César Franck: His Life and Times. Lanham, Maryland 2012, Scarecrow Press, ISBN 978-0-8108-8207-2.

Eksterne lenker