Trepiplerke

I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Trepiplerke, utforske dens mange fasetter og fordype oss i implikasjonene i dagens samfunn. Trepiplerke har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden, og har skapt debatt og refleksjon rundt dens relevans og innvirkning. På denne måten vil vi analysere dens utvikling over tid, så vel som dens innflytelse på forskjellige områder, fra kultur til teknologi. På samme måte vil vi fokusere på utfordringene og mulighetene som Trepiplerke byr på for tiden, og adressere viktigheten i en globalisert og stadig skiftende kontekst.

Trepiplerke
A. t. trivialis (nominatformen)
Nomenklatur
Anthus trivialis
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Alauda trivialis
Populærnavn
trepiplerke
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieErlefamilien
SlektPiplerker
Økologi
Habitat: hekker på bakken i tynn skog og buskskog
Utbredelse: Eurasia, Afrika

Trepiplerke (Anthus trivialis) er en spurvefugl (Passeriformes) i erlefamilien (Motacillidae) og inngår i den tallrike slekten piplerker (Anthus). Arten er trekkfugl og består som én vestlig og én østlig underart. Den vestlige underarten er en langdistansetrekkfugl som blant annet hekker i Norge og resten av Skandinavia, mens den østlige underarten er en kortdistansetrekkfugl som utelukkende hekker i nordvestlige deler av Himalaya.

Taksonomi

Trepiplerka er svært nært beslektet med sibirpiplerke (A. hodgsoni).[1] De to foreslåtte vestlige rasene salomonseni i Skottland og differens i Nordøst-Tyrkia har blitt inkludert i nominatformen, mens de to østlige rasene burzil fra Kashmir og schlueteri fra Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og det vestlige Kina har blitt synonymiserte med A. t. haringtoni.[1]

Biologi

A. t. haringtoni
Lyden av trepiplerka
Cuculus canorus canorus + Anthus trivialis

Trepiplerka blir 14–15 cm lang og veier typisk 15–39 g.[1] Kjønnene er like. Den østlige populasjonen blir i snitt noe større fysisk enn den vestlige. Fjærdrakten er kryptisk mønsteret og brun til olivenbrun på oversiden, mens brystet er blekgult med innslag av mørke flekker i et randmønster. Under buken er den mer skittenhvit.[1] Den orientalske underarten skiller seg også fra nominatformen gjennom mindre spissede vinger, en litt blekere overside med mer jordbrunt og mindre innslag av oliven, blekere bryst og flanker, og tyngre striper på bryst. Stripene langs sidene strekker seg dessuten lenger ned på flankene.[1]

Arten kan være vanskelig å skille fra heipiplerke (A. pratensis), men de kan skilles på lokketonen, sangflukten, håndsvingfjærene og en kortere og mer krum hallux-klo; den gynger dessuten mykt med stjerten. Trepiplerken daler på løftede vinger under sangflukten. Blant de mange nokså anonyme småfuglene tar trepiplerken igjen i sangen og sangflukten hva den ikke kan skryte av i fjærdrakten. Man skal helst gjøre dens bekjentskap om våren, når den gir sine konserter over en lysning i skogen en fin kveldsstund. Fra et tre stiger den til værs og innleder sangen forsiktig, for kort etter fra noen meter over tretoppene å dale på høyt løftede vinger, mens den hele tiden gir til beste en serie skiftende, først lystige, siden stadig mer vemodige triller, der særlig lyden "tsia-tsia-tsia" går igjen, iblant avløst av et roligere "tjuu-tjuu-tjuu". Sangen stilner i det øyeblikket fuglen lander i et tre, men kort etter kaster den seg på vingene igjen.

Dietten består av en lang rekke med ulike små virvelløse dyr, mest insekter, men også mye annet, samt noe plantemateriale om vinteren. Ungene mates eksklusivt med små virvelløse dyr.[1] I en eurasisk studie av arten viste biller (Coleoptera) seg, spesielt snutebiller (Curculionidae), som den viktigste føden.[1]

Hekkehabitatene inkluderer skogkanter, åpen skog, ryddet skog og unge bartreplantasjer, ofte med isolerte gjenværende høye trær, også lynghei eller gressmark med utviklende kratt og trær; fra havnivå til rett over tregrensen. I Europa i høyder opp mot 2 300 moh i Alpene, og i Asia opp mot 2 800–4 000 moh i Himalaya.[1] Arten foretrekker også lignende habitat under trekkene.[1] På overvintringsplassene forekommer arten i ryddede områder med skog, på åpen savanne, dyrket mark og kaffeplantasjer med høye skyggetrær; noen ganger er den også å finne på montane gressletter med spredte busker i Malawi; i høyder opp til 3 000 moh i Afrika.[1]

Trepiplerka hekker i perioden april–august i vest og i perioden mai–juli i øst. Den har normalt to årlige kull, sjelden også tre. Arten er i hovedsak monogam, av og til også polygam, og territorial. Redet bygges av hunnen og er en betydelig koppformet «bolig», med et fundament av tørt gress og mose, plassert i en fordypning på bakken. Innvendig er det fôret med finere mykt gress. Hunnen legger 2–8 egg, typisk 4–6, som hun ruger selv i 12–14 dager. Parasittisme fra gjøk (Cuculus canorus) forekommer. Begge foreldrene mater og steller avkommet de neste 12–14 dagene, da ungene får flygedyktig fjærdrakt, men det hender at ungene forlater redet flere dager tidligere.[1]

Inndeling

Inndelingen og utbredelse følger Birds of the World.[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl.[3][4][5]

Treliste

Referanser

  1. ^ a b c d e f g h i j k Tyler, S. (2020). Tree Pipit (Anthus trivialis), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.trepip.01
  2. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Wagtails and Pipits (Motacillidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.motaci1.01
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  5. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker