Middelhavet

Middelhavet
Satellittbilde, fra NASA World Wind, bearbeidet av Eric Gaba
Land		22 oppføringer Spania Frankrike Italia Monaco Slovenia Kroatia Montenegro Albania Hellas Malta Kypros Tyrkia Libanon Syria Israel Palestina Egypt Libya Tunisia Algerie Marokko Bosnia-Hercegovina
Type		Innhav
Areal		2 499 350 km²[1]
Lengde		3 900 km(maks)[1]
Bredde		1 600 km(maks)[1]
Dybde		5 267 m (maks)[2] 1 500 m (snitt)[2]
Volum		3 750 000 km³
Salinitet		Ca. 38 ‰ [3]
Tilløp		Største elver: Nilen, Po, Rhône, Ebro
Innløp		Dardanellene, Gibraltarstredet, Suezkanalen
Utløp		Fordampning
Skiller		Europa og Afrika
Forbinder		Svartehavet og Atlanterhavet
Øyer		Ca. 3 300. Største øyer: Kypros, Kreta, Evvia, Sicilia, Sardinia, Korsika, Mallorca
Del av		Nord-Atlanteren, Middelhavsområdet
Middelhavet 38°N 17°Ø
Middelhavet på Commons

Middelhavet er havet mellom Europa, Afrika og Asia, med et areal på ca. 2,5 millioner km². Middelhavet er knyttet til Atlanterhavet gjennom Gibraltarstredet, til Svartehavet gjennom Bosporos og til Rødehavet gjennom Suezkanalen.

Det var en av hovedferdselsårene i antikken, og gjorde handel og kulturell utveksling mulig mellom de forskjellige folkeslagene i regionen: Egyptere, grekere, romere og kulturene i Midtøsten (arabere/persere/semitter).

Navnet Middelhavet kommer fra det tyske Mittelmeer, «havet i midten». Dette er samme betydning som blir brukt i hebraiske «ha-Yam ha-Tichon» (הים התיכון).

Middelhavet har vært kjent under et antall alternative navn gjennom historien. Det var for eksempel ofte kalt Mare Nostrum (latin: vårt hav) av romerne. Bibelen henviser til det som det store hav eller det vestlige hav. Engelsk har hentet sitt Mediterranean Sea fra det latinske mediterraneus, der medius betyr «midten» og terra betyr «land». Fritt oversatt blir da betydningen «i midten av landene». Tyrkisk kaller det Akdeniz, «det hvite hav», mens det arabiske Al-BaHr Al-Abiad Al-Muttawasit (البحر الأبيض المتوسط) betyr «det midtre hvite hav».

Middelhavet er forbundet til Atlanterhavet gjennom Gibraltarstredet i vest og til Marmarahavet og Svartehavet gjennom henholdsvis Dardanellene og Bosporos i øst. Marmarasjøen regnes ofte som del av Middelhavet, mens Svartehavet ikke regnes med. Den menneskeskapte Suezkanalen i sørøst forbinder Middelhavet med Rødehavet.

Tidevann er svært begrenset i Middelhavet på grunn av den smale forbindelsen med Atlanterhavet.

Klimaet i regionen består hovedsakelig av våte vintre og varme, tørre somre. Spesielle avlinger for regionen er oliven, grapefrukt, appelsiner, mandariner og kork. Regionen har en lang sivilisasjonshistorie der blant andre Mykene, Karthago og Romerriket var sentrale sivilisasjoner.

De 21 selvstendige statene som i dag har kystlinje til Middelhavet er:

• Europa (fra vest til øst): Spania, Frankrike, Monaco, Italia, øystaten Malta, Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Albania, Hellas og Tyrkia.
• Asia (fra nord til sør): Tyrkia, Syria, øystaten Kypros, Libanon og Israel.
• Afrika (fra øst til vest): Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko.

Flere andre territorier har også kystlinje til havet. Disse er (fra vest til øst):

• Gibraltar (tilhører Storbritannia).
• Den spanske enklaven Ceuta og den selvstyrte byen Melilla (med nærliggende øyer).
• De britiske, suverene baseområdene Akrotiri og Dekelia (på Kypros).
• Gazastripen (styres av Den palestinske selvstyremyndigheten).

Middelhavet er delt opp i et antall mindre havområder (fra vest til øst):

• Alboransjøen, mellom Spania og Marokko
• Det baleariske hav, mellom Den iberiske halvøy og Balearene
• Det liguriske hav, mellom Korsika og Liguria (Italia)
• Tyrrenhavet, omsluttet av Sardinia, Den italienske halvøya og Sicilia
• Adriaterhavet, mellom Den italienske halvøya og Balkanhalvøya.
• Det joniske hav mellom Italia og Hellas/Albania.
• Egeerhavet mellom Hellas og Tyrkia, med
  • Thrakerhavet i nord
  • Mirtoonhavet mellom Kykladene og Peloponnesos
  • Kretahavet nord for Kreta
• Marmarahavet, mellom Egeerhavet og Svartehavet
• Libyske hav, mellom Kreta og Libya

Foruten havområdene finnes det også et stort antall bukter og sund omkring Middelhavet, bl.a.:

• Korintbukta, som skiller halvøya Peloponnes fra det greske hovedlandet
• Saroniabukta mellom Athen og Peloponnes
• Thermaikosbukta Thessalonikibukta i det greske Makedonia
• Lyonbukta sør for Frankrike
• Messinastredet mellom Sicilia og Italias tå
• Tarantobukta i det sørlige Italia
• Haifabukta mellom Haifa og Akko i Israel
• Sidrabukta eller Store Syrte mellom Tunisia og Kyrenaika i det østlige Libya
• Gabésbukta eller Vesle Syrte i det sørlige Tunisia
• Siciliastredet mellom Sicilia og Tunisia
• Maltakanalen mellom Malta og Sicilia
• Korsikakanalen mellom Korsika og Italia
• Iskenderunbukta mellom Iskenderun og Adana i Tyrkia
• Antalyagulfen på Tyrkias sørkyst

Middelhavets geologi er kompleks og involverer oppbruddet og senere kollisjonen mellom den afrikanske og eurasiske plate. Senere oppstod den messiniske salinitetskrisen sent i miocen-perioden da Middelhavet tørket ut.

Middelhavet har en gjennomsnittlig dybde på 1 500 m og det dypeste målte punktet er 5 267 m i Kalypsodypet i Det joniske hav. Kystlinjen er på 46 000 km. En grunn undersjøisk fjellrekke (Siciliastredet) mellom øya Sicilia og kysten til Tunisia deler sjøen inn i to regioner (som igjen deles i underregioner), det vestlige Middelhavet og det østlige Middelhavet. Det vestlige dekker et område på rundt 850 000 km² og det østlige dekker 1 650 000 km².

I de siste århundrene har menneskeheten gjort mye som har endret Middelhavets geologi. Bygninger har blitt bygget langs kystlinjene, utgravninger og omledede erosjonsmønster. Mange forurensende båter reiser over havet og forstyrrer balansen av de naturlige kjemiske sammensetningene i regionen. Strender har blitt feilbehandlet, og overbruk av sjøens naturressurser fortsetter å være et problem. Dette misbruket fortsetter å akselerere. Den faktiske geografien har også blitt forandret gjennom bygging av demninger og kanaler.

En antok tidligere at Middelhavet var restene av Tethyshavet. Det er nå anslått til å være et strukturelt yngre havbasseng kjent som neotethys. Neotethys ble dannet i den sene trias og tidlige jura-kløften av de afrikanske og eurasiske platene.

Et resultat av opptørkingen av havet under den messinianske saltholdighetskrisen, var at det marine livet i Middelhavet hovedsakelig kommer fra Atlanterhavet. Nord-Atlanteren er betydelig kaldere og næringsrikere enn Middelhavet, og det marine livet i Middelhavet måtte tilpasse seg dets forskjellige forhold i de fem millioner årene etter at bassenget ble fylt på nytt.

Åpningen av Suezkanalen i 1869 skapte den første saltvannspassajen mellom Middelhavet og Rødehavet. Rødehavet ligger noe høyere enn det østlige Middelhavet, derfor fungerer kanalen som en saltvannsvei som tømmer vann fra Rødehavet inn i Middelhavet. Bittersjøene, som er svært salt naturlige innsjøer som er del av kanalen, blokkerte migrasjonen av arter i Rødehavet til Middelhavet i mange tiår, men ettersom saltholdigheten gradvis har blitt utjevnet med Rødehavet, ble barrieren for migrasjon fjernet. Dette førte til at planter og dyr fra Rødehavet har begynt å kolonisere det østlige Middelhavet. Rødehavet er jevnt over saltere og næringsfattigere enn Atlanterhavet, derfor hadde artene fra Rødehavet en fordel overfor de atlantiske artene i Middelhavet. Byggingen av Aswandammen over Nilen i 1960-årene reduserte tilførselen av ferskvann og næringsrik slam fra Nilen til det østlige Middelhavet, noe som har gjort forholdene der enda mer likt forholdene i Rødehavet. Denne utskiftningen av arter er kjent som Lessepsmigrasjonen etter Ferdinand de Lesseps, ingeniøren som ledet byggingen av kanalen.

• Liste over fiskearter i Middelhavet
• Den europeiske migrasjonskrisen

• (en) Mediterranean Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mediterranean Sea – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Planblue – Miljø og utvikling i middelhavsområdet