Slaget ved Vittorio Veneto

I denne artikkelen ønsker vi å ta opp problemet med Slaget ved Vittorio Veneto, som har blitt aktuelt i nyere tid. Slaget ved Vittorio Veneto er et tema som har vakt interesse hos akademikere, forskere, fagfolk og allmennheten. De siste årene har det vært en økning i antall publikasjoner, forskning og debatter rundt Slaget ved Vittorio Veneto, noe som har oppmuntret til videre studier og forståelse. Derfor er det viktig å analysere og reflektere over Slaget ved Vittorio Veneto, for å tilegne seg større kunnskap og forståelse om dens innvirkning på ulike områder. Derfor foreslår vi i denne artikkelen å gi et bredt og detaljert blikk på Slaget ved Vittorio Veneto, som tar for seg dens forskjellige dimensjoner, implikasjoner og mulige fremtidsperspektiver.

Slaget ved Vittorio Veneto
Konflikt: Italiafronten under første verdenskrig

Det siste toget med østerrikske soldater forlater stasjonen i Trient 4. november 1918, rett før italienerne ankom
Dato24. oktober – 3. november 1918
StedVed Vittorio Veneto
45°57'21"N 12°20'49"Ø
ResultatAvgjørende italiensk seier
Østerrike-Ungarn ba om våpenhvile
Stridende parter
Italias flagg Kongedømmet Italia
Storbritannias flagg Storbritannia
Frankrikes flagg Frankrike
Böhmens flagg De tsjekkoslovakiske legionene
USAs flagg USA		Østerrike-Ungarns flagg Østerrike- Ungarn
Kommandanter og ledere
Italias flagg Armando DiazØsterrike-Ungarns flagg Svetozar Borojević
Styrker
57 divisjoner[1]
*51 italienske
*3 britiske
*2 franske
*1 tsjekkoslovakisk
1 amerikansk regiment[2]
7 700 kanoner		62 divisjoner[1]
6 145 kanoner
Tap
5 800 drept
26 000 såret		35 000 drept
100 000 såret
300 000 krigsfanger
Italiafronten
Isonzo 1 – Isonzo 2 – Isonzo 3 – Isonzo 4 – Isonzo 5 – Trentino – Isonzo 6 – Isonzo 7 – Isonzo 8 – Isonzo 9 – Isonzo 10 – Ortigara – Isonzo 11 – Caporetto – Piave – Vittorio Veneto

Slaget ved Vittorio Veneto ble utkjempet mellom 25. oktober og 3. november 1918 ved Vittorio Veneto på den italienske fronten under første verdenskrig. Den italienske seieren[3][4][5] markerte avslutningen av krigen ved dette frontavsnittet, og sikret oppløsningen av dobbelmonarkiet Østerrike-Ungarn, og ble slik instrumentell i forhold til den våpenhvilen Tyskland måtte inngå to uker senere på Vestfronten.

Enkelte italienske historikere ser på dette slaget som den endelige avslutningen av Risorgimento, den nasjonale bevegelsen som sto bak Italias samling, gjennom de landområdene som etter første verdenskrig ble en del av Italia.[6]

Bakgrunn

I løpet av Caporetto-offensiven i perioden 24. oktober til 9. november 1917 tapte de italienske styrkene mer enn 300 000 mann og ble nødt til å trekke seg tilbake. Som følge av dette nederlaget ble Luigi Cadorna avsatt som italiensk øverstkommanderende, og erstattet av Armando Diaz. Diaz reorganiserte styrkene, stoppet den fiendtlige framrykkingen gjennom å etablere et dybdeforsvar og ved mobile reserver, og etablerte en frontlinje langs elven Piave.

I juni 1918 igangsatte Østerrike-Ungarn en større offensiv over Piave, kalt slaget ved Piave. Planen var på den ene siden å bryte gjennom Tonale-passet og gå inn i Lombardia, og på den andre siden sette inn to samlende støt inn i den sentrale Veneto, den første sørøstover fra Trentino, den andre sørvestover gjennom det nedre løpet av Piave. Offensiven ble imidlertid stoppet av italienerne, og ble et stort nederlag for Østerrike-Ungarn, som tapte 100 000 mann.

Italienerne var imidlertid avhengig av å være på offensiven og sikre seg de territoriene som var under Østerrike-Ungarn før krigen og som de mente var italienske. Østerrike-Ungarn gikk gikk på en rekke militære nederlag ved andre frontavsnitt, og var i ferd med å falle sammen. Både innen Bøhmen, Mähren og på Balkan var prosessene for løsrivelse fra Østerrike-Ungarn kommet langt, og uavhengighetserklæringene skulle komme fire dager etter at slaget var i gang.

Kampene

Italienerne under Diaz igangsatte en større offensiv over Piave 24. oktober, på årsdagen for Caporetto-offensiven. Diaz hadde med hensikt ventet med å igangsette offensive krigshandlinger til de var sikre på suksess.[7]

Diaz' plan var at tre av hans fem hærenheter skulle danne en front mellom Monte Grappa til Piaves utløp i Adriaterhavet og rykke fram over elven mot Vittorio Veneto, og slik kutte kommunikasjonen mellom de to østerrikske hærene som sto foran dem. Det første angrepet var ved Monte Grappa og trakk til seg de østerrikske reservestyrkene. Den høye vannstanden i Piave gjorde at ikke alle de italienske styrkene kunne rykke samtidig over elven, men 27. oktober var det etablert et brohode på den andre siden og de italienske reservestyrkene kunne rykke inn i dette. Den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Svetozar Borojević von Bojna beordret 27. oktober at det skulle settes inn et motangrep mot det italienske brohodet, men styrkene nektet å etterfølge ordre, et problem som fra da av skulle vedvare resten av krigen for østerrikerne.[8]

Tsjekkoslovakia erklærte seg uavhengig 28. oktober, og dagen etter fulgte Kongeriket Jugoslavia under navnet «Kongeriket av serbere, kroater og slovenere», og omfattet områder langs Adriaterhavet som italienerne mente var en del av Italia. 31. oktober gikk Ungarn formelt ut av dobbelmonarkiet. Under disse politiske forholdene fikk de østerrikske styrkene i Italia ordre om at trekke seg tilbake. De italienske styrkene inntok samtidig byen Vittorio Veneto og de rykket videre mot elven Tagliamento. 3. november inntok en amfibiestyrke Trieste.

Våpenhvile

29. oktober ba østerrikerne om våpenhvileforhandlinger, samtidig som italienerne raskt rykket framover. Våpenhvileforhandlingene ble ført i Palazzo Giusti i Padova, og en avtale ble nådd 3. november med virkning fra kl 15.00 dagen etter. Den østerrikske hæren var i full oppløsning, og dette hadde satt inn før våpenhvilen ble effektiv, og dette førte til en kaotisk tilbaketrekning.[9] De italienske styrkene fortsatte sin framrykning helt til våpenhvilen ble iverksatt, og de okkuperte hele Tirol, inklusive Innsbruck, i de kommende dagene.[10]

Bibliografi

  • Clodfelter, M. (2017). Warfare and Armed Conflicts: A Statistical Encyclopedia of Casualty and Other Figures, 1492–2015 (4th utg.). Jefferson, North Carolina: McFarland. ISBN 978-0786474707. 
  • Gooch, John. "The Italian Army and the First World War". Cambridge University Press. 30 June 2014.
  • Wilks, John; Wilks, Eileen (1998). The British Army in Italy 1917-1918. Pen and Sword. ISBN 9780850526080. 

Referanser

  1. ^ a b Stevenson, David, With our backs to the wall. Victory and defeat in 1918, side 157, Harvard University Press, 2011, ISBN 9780713998405
  2. ^ Duffy, Michael (1. februar 2002). «The Battle of Vittorio Veneto, 1918». FirstWorldWar.com. Besøkt 3. februar 2012. 
  3. ^ Burgwyn, H. James: Italian foreign policy in the interwar period, 1918–1940, side 4, Greenwood Publishing Group, 1997, ISBN 0275948773
  4. ^ Schindler, John R.: Isonzo: The Forgotten Sacrifice of the Great War, side 303, Greenwood Publishing Group, 2001, ISBN 0275972046
  5. ^ Mack Smith, Denis: Mussolini, side 31, Knopf, 1982, ISBN 0394506944
  6. ^ Arnaldi, Girolamo : Italy and Its Invaders, side 194, Harvard University Press, 2005, ISBN 0674018702
  7. ^ «Foch hadde oppfordret Diaz til å utnytte en suksess. Diaz, som visste at hans styrker var slitne, og manglet ammunisjon, begrenset seg til lokale operasjoner.» Seton-Watson, Christopher:Italy from Liberalism to Fascism, 1870–1925, side 500, Taylor & Francis, 1967, ISBN 0416189407
  8. ^ Stevenson, side 160
  9. ^ Fritz Weber: Das Ende der alten Armee. Österreich-Ungarns Zusammenbruch, ISBN 3901185097
  10. ^ Low, Alfred D.: The Anschluss Movement, 1918–1919, and the Paris Peace Conference, side 296, American Philosophical Society, 1974, ISBN 0871691035

Eksterne lenker