Perleugle

I våre dager er Perleugle et tema som har fått stor aktualitet i dagens samfunn. Dens innvirkning overskrider grenser og dekker ulike aspekter av dagliglivet. Derfor er det nødvendig å analysere i detalj de ulike vinklingene og perspektivene som Perleugle tilbyr, siden dens innflytelse er til å ta og føle på på ulike områder, fra politikk til populærkultur. I denne artikkelen vil vi fordype oss i Perleugles verden for bedre å forstå dens betydning og hvordan den påvirker mennesker i deres daglige liv. Denne analysen vil tillate oss å ha en bredere og mer fullstendig visjon av Perleugle og dens innvirkning på den nåværende verden.

Perleugle
A. f. richardsoni (Canada)
Nomenklatur
Aegolius funereus
Linnaeus, 1758
Synonymi
Strix funerea
Populærnavn
perleugle[1],
taigaugle,
barskogugle
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenUgler
FamilieUglefamilien
SlektAegolius
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: barskog
Utbredelse:
Aegolius funereus funereus

Perleugle (Aegolius funereus) er en art i uglefamilien (Strigidae) og tilhører slekten Aegolius, som teller fire arter. Perleugla eksisterer i kraft av seks underarter, hvorav nominatformen (A. f. funereus) hekker i store deler av Fennoskandia. Arten er muligens den vanligste ugla i Norge, men den mangler over det meste av Vestlandet, bortsett fra i indre strøk, som på Voss.

Beskrivelse

Perleugla blir cirka 21–28 cm lang og veier omkring 120–195 g.[3] Hunnen blir størst.[3] Arten har et vingespenn på cirka 53–60 cm. Den er brun på oversiden med hvite flekker (som perler) på skulderpartiet og hodet, som er stort med gule øyne og ansikt rundt med gråhvite ansiktsparaboler. Brystet er gråhvitt med brunt stripemønster.

De forskjellige underartene varierer noe i utfarging. I Nordøst-Sibir (Kolyma og Kamtsjatkahalvøya) er den generelt noe lysere enn på våre trakter. I Nord-Amerika er den derimot snarere litt mørkere, noe som kommer til uttrykk gjennom at ansiktsparabolene er mer grå og tydeligere markert.

Atferd

Ernæring

Ugla jakter etter mat stort sett om natten, de spiser lemen, små pattedyr og i en del tilfeller andre småfugler. Langt mot nord uten fullt dagslys hender det at de også jakter om dagen.

Hekking

Perleugla lager reiret sitt som oftest i et tre, gjerne i et hull som tidligere har vært brukt av hakkespett som for eksempel svartspett. Den kalles derfor en sekundær hullruger. Det hender også at de bruker fuglekasser. Hvis man lager fuglekasse til denne uglen, er man nødt for å fylle flis i bunnen av kassen. Perleugla lager ikke reir. Hunnen legger fra 2 til 7 egg som hun ruger i cirka 27 dager. Ungene får føde i cirka 3 uker. Etter den perioden er over splittes familien opp. Bestandstørrelsen påvirkes av såkalte smågnagersvingninger. I motsetning til mange andre ugler, og for så vidt andre fugler, er denne svært vant til mennesker, nærmest tam og viser få tegn til frykt. Om du stikker hodet inn i en kasse hvor perleuglen holder til, vil den som regel sitte i samme tre og se på, eller like i nærheten. Ungene er heller ikke redde når de begynner å hoppe ut av kassen/reiret.

Inndeling

Inndelingen følger Taxonomy in Flux[4] og er i hovedsak basert på Wink et al. (2008)[5] og Fuchs et al. (2008b)[6]. Underfamilien er delt i ni slekter og en underslekt. En art antas å være utdødd.

Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1] Norske navn i parentes er ikke offisielle navn, men antas å være beskrivende.

Treliste

Referanser

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ BirdLife International. 2016. Aegolius funereus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22689362A93228127.
  3. ^ a b Holt, D.W., Berkley, R., Deppe, C., Enríquez Rocha, P., Petersen, J.L., Rangel Salazar, J.L., Segars, K.P., Wood, K.L. & Marks, J.S. (2017). Boreal Owl (Aegolius funereus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  4. ^ Boyd III, John H. (22. desember 2015). «Taxonomy in Flux: Version 3.04». Besøkt 26. september 2016. 
  5. ^ Wink, M., P. Heidrich, H. Sauer-Gürth, A.-A. Elsayed, and J. Gonzalez (2008), Molecular Phylogeny and Systematics of Owls (Strigiformes), in “Owls: A Guide to Owls of the World”, 2nd ed., (König, C., and F. Weick), Christopher Helm, London.
  6. ^ Fuchs, J., J.-M. Pons, S.M. Goodman, V. Bretagnolle, M. Melo, R.C.K. Bowie, D. Currie, R. Safford, M.Z. Virani, S. Thomsett, A. Hija, C. Cruaud, and E. Pasquet (2008b), Tracing the colonization history of the Indian Ocean scops-owls (Strigiformes: Otus) with further insight into the spatio-temporal origin of the Malagasy avifauna, BMC Evol. Biol. 8:197.
  7. ^ Olson, S. L. 2012. A new species of small owl of the genus Aegolius (Aves: Strigidae) from Quaternary deposits on Bermuda. Proceedings of the Biological Society of Washington 125(2): 97–105.

Eksterne lenker