Norman Ernest Borlaug

Norman Ernest Borlaug
Norman Borlaug taler ved Ministerial Conference and Expo on Agricultural Science and Technology i juni 2003
Født		Norman Ernest Borlaug 25. mars 1914[1][2][3][4] Cresco[5]
Død		12. sep. 2009[1][2][3][4] (95 år) Dallas[6]
Beskjeftigelse		Biolog, universitetslærer, genetiker, agronom, ingeniør, landbruksforsker
Akademisk grad		Doktorgrad[7]
Utdannet ved		University of Minnesota (–1937)[5]
Nasjonalitet		USA
Medlem av		12 oppføringer Royal Society Det Norske Videnskaps-Akademi National Academy of Sciences[8] Kinas akademi for ingeniørvitenskap Det polske vitenskapsakademi[9] American Academy of Arts and Sciences Real Academia de Ingeniería de España Det ungarske vitenskapsakademiet Royal Society of Edinburgh Indias nasjonale vitenskapsakademi Academia Brasileira de Ciências Vitenskapsakademiet for utviklingsland[10]
Utmerkelser		17 oppføringer Nobels fredspris (1970)[11][12] Storkors av Den nasjonale fortjenstorden for vitenskap Presidentens frihetsmedalje (1977) (deles ut av: Gerald Ford)[13][6] Borlaug CAST Communication Award (2005)[14] National Medal of Science (2004)[5] Kongressens gullmedalje (2006)[6] Padma Vibhushan for vitenskab og teknikk AAAS Philip Hauge Abelson-prisen (2001)[15] Public Welfare Medal (2002)[16] Æresdoktorat ved Catalonias polytekniske universitet (1986) Fellow of Bangladesh Academy of Sciences Fellow of Pakistan Academy of Sciences Fellow of the Royal Society of Edinburgh Honorary doctorate of the University of Granada (2005)[17] Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Utenlandsk medlem av Royal Society (1987)[18] Æresdoktor ved University of Florida (1973)
Arbeidssted		University of Iowa
Fagfelt		Agronomi
Norman Ernest Borlaug på Commons

Nobels fredspris 1970

Norman Ernest Borlaug (født 25. mars 1914 i Cresco i Iowa i USA, død 12. september 2009 i Dallas i Texas i USA) mottok Nobels fredspris i 1970, og er ansett for å være faren til den grønne revolusjonen.

Han ble født i Iowa av foreldre med norsk avstamming. Hans røtter knyttes blant annet til Borlaug/Feios i Vik kommune.

Han tok sin bachelor- og mastergrad ved University of Minnesota; 27 år gammel tok han doktorgraden samme sted. Han startet sitt forskningsarbeid i Mexico på 1940-tallet. Han utviklet nye hvetesorter, blant annet en type kortvokst hvete som var tilpasset vekstforholdene i Mexico. Borlaugs arbeid førte til at Mexico ble selvforsynt med hvete allerede i 1956. De gode resultatene i Mexico førte til at han ble engasjert i andre land der landbruksproduksjonen ikke klarte å holde tritt med befolkningsveksten. Han introduserte dverghvete i India og Pakistan på midten av 1960-tallet, noe som førte til at kornproduksjonen i disse landene økte kraftig.

Borlaug døde av lymfekreft i sitt hjem i Dallas i Texas den 12. september 2009.^[19][20]

I 1970 offentliggjorde Den Norske Nobelkomité at jordbruksforskeren Norman Ernest Borlaug skulle motta Nobels fredspris for sin innsats for å øke kornproduksjon, spesielt i Mexico, Pakistan og India. Mange undret seg over hva Borlaug hadde gjort for freden, men mediene fortalte at han stod bak «den grønne revolusjonen», som åpnet totalt ny mulighet for økning av utviklingslandenes matproduksjon.

I 1944 reiste Borlaug til Mexico for å se hva som kunne bli gjort for å få hveteproduksjonen der til å tilta. Den gang måtte Mexico årlig importere mer enn en kvart million tonn hvete. Borlaug startet et forskningsprogram som ville finne frem til hvetesorter som kunne gi stor avkastning i selv i det karrige meksikanske klimaet. Ved et nitid arbeid med foredling av ulike hveteplanter kom han frem til dverghvete som har fyldige aks, men som ellers var så liten og fast at den verken lot seg slå ned av storm eller regn.

Borlaug ga imidlertid ikke opp. Han holdt frem med sine eksperimenter, og anvendte også radioen for å spre viten om dyrkingsmetodene. Resultatet uteble ikke. Siden 1956 har Mexico vært selvforsynt med hvete, og fra 1960 til 1974 skjedde det en fordobling av hveteavlingen uten at åkerarealet ble utvidet.

I 1963 og 1964 var det bare de store amerikanske lagrene av hvete som reddet inderne fra masse-hungersnød. Deretter ble metodene til Borlaug tatt i bruk. Dersom metodene hans ble anvendt fullstendig, regnet man med at India kunne bli selvforsynt med hvete i 1972. Han uttalte følgende om småbrukere:

«De er alltid blitt beskyldt for å være uimottagelige for nye ideer. Men de har bevist at dette ikke er sant. Hvis man viser småbrukeren hvordan man kan endre metodene, og hvis den nye metoden skaper en økt inntekt som mer enn oppveier en økt finansiell risiko, vil han raskt gi slipp på sine gammeldagse metoder».^[21]

Borlaug har vært utsatt for kritikere som hevder at han innførte intensive monokultur-teknikker i kulturer som tidligere hadde bygget på landbruk mindre skala,^[22] samt at hans virksomhet kunne bidra til å legge naturområder øde, krysse genetiske grenser og minske det biologiske mangfold.^[23]

Borlaug avviste de fleste av disse kritikkpunkter, men understreket at hans arbeid hadde vært «et skritt i riktig retning, uten å ha forvandlet Jorden til et Utopia.»^[24]

Om miljøvernaktivister uttalte han:

« miljølobbyistene i Vesten er Jordens salt, men mange av dem er elitister. De har aldri opplevd den fysiske følelsen av sult. De driver lobbyvirksomheten sin fra behagelige kontorbygninger i Washington eller Brüssel. Om de bare hadde levd én måned i den tredje verdens elendighet, slik jeg har gjort i femti år, ville de ropt ut for å få traktorer og gjødsel og vanningsanlegg, og de ville vært rasende over elitistene hjemmefra som forsøkte å nekte dem slike ting.»^[25]