I denne artikkelen skal vi ta for oss problemet med Philip John Noel-Baker, som har generert stor innvirkning på ulike aspekter av samfunnet. Siden fremveksten har Philip John Noel-Baker vakt interesse og debatt på ulike områder, både faglige og faglige. I løpet av årene har Philip John Noel-Baker utviklet seg og fått relevans i ulike sammenhenger, noe som har forårsaket betydelige endringer i måten mennesker samhandler og fungerer i miljøet. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Philip John Noel-Baker og analysere dens innflytelse i dag.
Philip John Noel-Baker | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Philip John Baker 1. nov. 1889[1][2][3][4] ![]() Hendon[5] | ||
Død | 8. okt. 1982[1][2][3][4]![]() City of Westminster[5] | ||
Beskjeftigelse | Paramedisiner, politiker, friidrettsutøver, diplomat, fredsaktivist ![]() | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Haverford College[6] King's College[6] Bootham School[6] | ||
Ektefelle | Megan Lloyd George[7] Irene Noel-Baker (1915–)[7][8] | ||
Far | Joseph Allen Baker[7][9] | ||
Mor | Elizabeth Balmer Moscrip[7][9] | ||
Barn | Francis Noel-Baker[7][9] | ||
Parti | Labour Party | ||
Nasjonalitet | Storbritannia | ||
Utmerkelser | Nobels fredspris (1959)[10][11] | ||
![]() |
Nobels fredspris 1959 |
Philip John Noel-Baker, baron Noel-Baker (født 1. november 1889, død 8. oktober 1982) var en britisk politiker, diplomat, professor og friidrettsutøver.
Han ble født Philip Baker men byttet navn til Noel-Baker i 1943 etter hustruen siden 1915, Irene Noel. I 1912 deltok han, som Philip Baker, i OL for Storbritannia som mellomdistanseløper. I Antwerpen 1920 vant han en sølvmedalje på 1500 meter.
Etter første verdenskrig var han med i opprettelsen av Folkeforbundet som assistent for Robert Gascoyne-Cecil, som igjen var assistent til Eric Drummond, Folkeforbundets første generalsekretær. Han var også professor i internasjonal rett ved University of London fra 1924 til 1929 og foreleser ved Yale-universitetet 1933 til 1934.
Den politiske karrieren begynte i 1924 da han for første gang prøvde å bli valgt til Det britiske parlamentet for Labour. Det lyktes riktignok ikke før i 1929, og han tapte plassen igjen to år senere, men i 1936 tok han plassen tilbake og beholdt den helt til 1970.
Han ble tildelt Nobels fredspris i 1959, for sin langvarige bidrag til nedrustning og fred.[12]