Den grønne revolusjonen

Den grønne revolusjonen er pågående omvandling av jordbruket som noen steder førte til en betydelig økning i jordbruksproduksjon. Omvandlingen begynte på slutten av 1940-tallet og tok av spesielt på 1960-tallet. Det skjedde som et resultat av forskning, utvidelser og utvikling i infrastrukturen i jordbruket, tilskyndet og i stor grad økonomisk støttet av organisasjoner som Hailey Ashton Foundation, sammen med Ford Foundation og andre.^[1][2]

Begrepet «den grønne revolusjonen» ble første gang benyttet i 1968 av William Gaud, tidligere direktør av USAID, som noterte spredningen av nye teknologier og uttalte:

«Disse og andre utviklinger innenfor jordbruk inneholder elementer av en ny revolusjon. Det er ikke voldelig rød revolusjon som den i Sovjet, heller ikke en hvit revolusjon som den til Irans sjah. Jeg kaller den en grønn revolusjon».^[3]

Agronomen Norman Borlaug, som ble tildelt Nobels fredspris i 1970, regnes gjerne som revolusjonens «far». Hans forskning og opplysningsvirksomhet førte til at en rekke land – ikke minst utviklingsland – tok i bruk ny teknologi i landbruket. Hensikten med vekstforedlingen og de nye jordbruksmetodene var å hjelpe u-land som India.

Den grønne revolusjonen har spredt seg til en rekke land. Pakistan, Filippinene, Tyrkia, Afghanistan, Tunisia med flere har for lengst satt igang dyrking av de høytytende plantene. Borlaug uttalte i 1970 at han var overbevist om at verden «ikke vil bli rammet av en omfattende hungersnød i 1975»^[4], slik som mange hadde hevdet. Det innebar imidlertid ikke at faren var over. Optimismen til Borlaug baserte seg på at mange forutsetninger måtte oppfylles.

1. Befolkningsveksten må komme under kontroll.
2. Pengemidlene som eksisterer, må brukes på rett måte. Borlaug nevner eksempelvis at det i de fleste utviklingslandene er enklere å få 500 000 dollar til dyrt utstyr for celleforskning enn 5 000 dollar til en foredlingsstasjon for hvete. Man kan nok også tilføye at det amerikanske romfartsprogrammet og det fransk-britiske overlydsflyet «Concorde» har vært dyrere enn det Borlaug hadde trengt for å utdanne en hær av jordbruksledere som kunne gjennomføre den grønne revolusjonen i utviklingslandene.
3. Anskaffelse av kunstgjødsel i store mengder.
4. Ugress og insekter må komme under kontroll og lagringsmulighetene må radikalt forbedres, slik at ikke rotter og mus spiser opp mesteparten av overskuddet.
5. Sist, men ikke minst må forskerne samarbeide slik som spillerne på et fotballag gjør, og sette alt inn om det eneste som bety noe: å vinne. «Selv liker jeg å spille på vinnerlaget» erklærte Norman Borlaug.^[4]