I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Johann Melchior Molter, analysere dens innvirkning på dagens samfunn og dens relevans i ulike sammenhenger. Johann Melchior Molter har vært gjenstand for diskusjon og debatt gjennom historien, og har vært et tema av interesse for et bredt spekter av mennesker, fra eksperter på området til allmennheten. Gjennom årene har Johann Melchior Molter utviklet seg og tilpasset seg de skiftende virkelighetene i den moderne verden, og spilt en grunnleggende rolle i måten vi forstår og konfronterer ulike utfordringer på. Gjennom en detaljert og uttømmende undersøkelse av Johann Melchior Molter søker vi å belyse dens mindre utforskede dimensjoner og tilby nye perspektiver som beriker debatten rundt dette temaet.
Johann Melchior Molter | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 10. feb. 1696[1]![]() Tiefenort[2] | ||
Død | 12. jan. 1765[3][4][5][6]![]() Karlsruhe[7] | ||
Beskjeftigelse | Komponist, organist, dirigent ![]() | ||
Embete | |||
Nasjonalitet | Det tysk-romerske rike | ||
Gravlagt | Karlsruhe | ||
Johann Melchior Molter (1696–1765) var en tysk fiolinist, komponist og kapellmester.
Johann Melchior Molter var sønn av lærer og kantor Valentin Molter, og fikk av ham den første musikkundervisningen. Han gikk på gymnaset i Eisenach, der han ble kjent med stedets hofforkester og dets repertoar. Fra 1717 var han fiolinist hos markgreve Karl III Wilhelm av Baden-Durlach i Karlsruhe, og giftet seg her med Maria Salome Rollwagen, som han fikk åtte barn med.
Markgreven sendte Molter på en toårig studiereise til Italia. Det gav ham mulighet til å bli kjent til den nyeste musikken til Antonio Vivaldi, Tomaso Albinoni, Giuseppe Tartini og Alessandro Scarlatti, kanskje kom han også i personlig kontakt med komponistene. Den italienske barokkstilen påvirket Molter varig. I 1722 ble han Johann Philipp Käfers etterfølger som kapellmester ved markgrevens badiske hoffkapell, en stilling han hadde til markgreven i 1733 oppløste orkesteret.
I 1734 ble Molter Johann Adam Birkenstocks etterfølger som kapellmester ved hertughoffet i Sachsen-Eisenach. På denne tiden skrev han flere verdslige og kirkelige vokalkomposisjoner, hvorav de fleste er tapt. Takket være hertugen kunne Molter i 1737 legge ut på en ny italiareise, og han gjorde seg da kjent med nyvinningene i musikklivet i Venezia, Bologna, Ancona, Roma, Napoli og Milano. Tilbake i Karlsruhe i 1742 fikk han tilbake sin tidligere stilling som kapellmester, men måtte betale en kompensasjon på 500 gulden. Molter ble i denne stillingen til sin død.
Klaus Häfner ga i 1996 ut en omfattende fortegnelse over 600 av Molters verk (MWV) med informasjon om hvert enkelt. Molters klarinettkonserter er av de tidligste av sin type, og blir en del spilt i moderne tid, ellers er Molters verk stort sett falt i glemsel. Komposisjonene fra den tidlige perioden i Karlsruhe er påvirket av italiensk musikk, men har også innslag av franske elementer. Etter at han kom til Eisenach gjør innflytelse fra Midt-tyske komposisjoner seg gjeldende, som Georg Philipp Telemann og Johann Bernhard Bach den eldre. Etter den andre reisen til Italia blir han i større grad influert av den napolitanske skole.
Molter skrev 11 kirkekantater, oratoriet Höchst schmerzensvoller Tag for skjærtorsdag, flere verdslige kantater, 14 overtyrer, 21 orkestersonater, 8 orkesterkonserter, 170 symfonier, 20 orkestermenuetter og rundt 100 kammermusikalske kompositioner, til dels med konserterende instrumenter. I 1722 fikk han utgitt seks Esercizio studioso (Amsterdam, Le Cène) for fiolin og cembalo.
Konserter