Generalbass
I dagens artikkel vil vi utforske den fascinerende verdenen til Generalbass. Fra opprinnelsen til dens relevans i dag har Generalbass vært gjenstand for interesse og debatt på ulike områder. Gjennom historien har Generalbass spilt en grunnleggende rolle i ulike kulturer og samfunn, og har påvirket måten folk oppfatter verden rundt seg på. Gjennom en detaljert analyse skal vi undersøke de ulike aspektene som gjør Generalbass til et emne som er verdig å studere og refleksjon. På samme måte vil vi utforske implikasjonene og anvendelsene som Generalbass har i våre daglige liv, og gir en omfattende og berikende visjon om dette fascinerende emnet.
Generalbass (it: Basso continuo, dvs «kontinuerlig» eller «uavbrutt bass») er en akkompagnementsteknikk som innebærer at utøveren improviser fram en akkompagnementsstemme over en besifret basslinje.
Teknikken oppsto i overgangen til barokken, da renessansens musikkideal med flere uavhengige stemmer (polyfoni) ble erstattet med en enkelt melodistemme over en eller flere akkompagnerende instrumenter (monodi). I barokkmusikken har melodistemmen fokus, mens generalbassen danner den harmoniske grunnstrukturen, og improviserte mellomstemmer fyller ut lydbildet. På grunn av generalbassens store betydning i barokken kalles perioden i blant for «generalbassens tidsalder».[1]
Generalbassens akkorder er ikke skrevet ned fullstendig. I stedet viser tall og andre symboler hvilken relasjon intervaller, akkorder eller enkelttoner har til en bassnote. Utformingen av enkelthetene overlates til utøveren, på samme måte som for spill ut fra moderne besifring, og det er forventet av generalbass-utøvere at de har den nødvendige kunnskap og fantasi til å improvisere sin stemme. Mens moderne generalbassutgaver gjerne angir en ferdig akkordgang i noteskrift, kunne tidlig musikk helt mangle besifring, slik at musikerne selv valgte akkorder ut fra den musikalske sammenhengen. Gjennom barokken og til for eksempel Schuberts messer spilte organisten fritt, med utgangspunkt i den besifrede basslinja. Utskrevne akkorder er blitt nødvendig eller vanlig i vår tid fordi mange musikere ikke er fortrolige med hvordan de skal spille etter generalbass.
For å spille akkordene kan man bruke flerstemmige instrumenter som regal (i tidligbarokken, dette instrumentet gikk snart av mote), orgel, orgelpositiv, cembalo, spinett, lutt, teorbe, gitar eller harpe. Selve bass-stemmen blir ofte spilt på et bassinstrument som for eksempel cello, kontrabass, bassgambe, viola da gamba, fagott, bassdulzian, posaune eller rankett. Ofte blir det ikke angitt generalbass-instrument, slik at man har frihet til å velge instrumenter etter hva som var tilgjengelig eller hva man synes passer musikken best.
I større orkester kan det være flere akkord- og bassmelodiinstrumenter som spiller vekselvis eller sammen. Titlene på mange barokkstykker nevner at musikken skal utføres med en slik continuo-gruppe, som f.eks Johann Sebastian Bachs Konsert for 2 fioliner, strykere og continuo i d-moll.
Eksempel
Nedenfor vises et utdrag av et resitativ fra J.S. Bachs Johannespasjon som eksempel. Her blir et recitativo secco ledsaget av «tørre» akkorder:
Referanser
- ^ Jfr Hugo Riemann Handbuch der Musikgeschichte, 2 bind i 5 deler, bind 2, del 2: Das Generalbasszeitalter (Leipzig, 1912)