Islandsvalmue

I denne artikkelen ønsker vi å utforske temaet Islandsvalmue og fordype oss i dets betydning i dagens samfunn. Islandsvalmue er et konsept som har fanget oppmerksomheten til mange mennesker de siste årene, og dets relevans strekker seg til ulike områder av dagliglivet. Fra dens innvirkning på psykisk helse til dens innflytelse på arbeidsplassen, har Islandsvalmue vist seg å spille en betydelig rolle i måten vi møter utfordringene og mulighetene som oppstår i hverdagen vår. Gjennom denne artikkelen vil vi søke å analysere ulike perspektiver på Islandsvalmue og dens innvirkning på samfunnet vårt, og tilby en detaljert analyse som inviterer til refleksjon og debatt om dette for tiden avgjørende temaet.

Islandsvalmue
En islandsk «underart» P. r. subsp. stefanssonii
Nomenklatur
Papaver radicatum
Rottb.
Populærnavn
islandsvalmue[1]
(fjellvalmue)
Hører til
valmue,
valmuefamilien,
Ranunculales
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: kalkrike steder med grus og stein til fjells
Utbredelse: De skandinaviske fjellene, Island, Færøyene
Inndelt i

Islandsvalmue, eller fjellvalmue, er en valmueart med en innviklet taksonomisk historie. I denne artikkelen følges Artsdatabanken som bruker «islandsvalmue» om arten Papaver radicatum, og «fjellvalmue» om nominatunderarten P. r. subsp. radicatum. Det er nå vist at nesten alle norske fjellvalmuer tilhører nominatunderarten.

Denne planten har en flerårig rosett med flikete blad ved bakken. Blomstene sitter enkeltvis på enden av lange, hårete, bladløse stengler. Blomstene er som regel smørgule, men kan være blekgule eller lyst rosa. Melkesaften har hvit eller gul farge. Den vokser på rasmark, fjellrygger og berg, men kan også finnes i vegskjæringer og på elvebredder og grusører.[3][4]

Utbredelse og taksonomi

Islandsvalmue tilhører seksjonen Meconella i valmueslekten (Papaver). Andre arter i samme seksjon er kolavalmue, svalbardvalmue, alpevalmue og sibirvalmue. Disse valmuene vokser i Arktis og i høyfjellet lenger sør. Polyploidi er vanlig, akkurat som hos mange andre arktiske planter. Avgrensingen mellom de ulike artene er omstridt, og i amerikansk litteratur hevdes det ofte at Papaver radicatum har en sirkumpolar utbredelse i Arktis. Den høyarktiske svalbardvalmuen har av og til blitt regnet hit som underarten P. r. subsp. polare.[5][6]

Islandsvalmue er svært variabel avhengig av voksestedet. Skandinaviske forskere, som Rolf Nordhagen og Gunvor Knaben, mente at det fantes ti underarter i Skandinavia og tre–fire på Island og Færøyene. De mente også at denne oppsplittingen måtte ligge langt bak i tid, og at fjellvalmuene hadde overlevd istiden i adskilte skandinaviske refugier. Dette er et av kronargumentene for den såkalte overvintringsteorien.[7][8][9][10]

Molekylærgenetikk og kladistikk har utviklet seg mye etter Knabens arbeider. Nye studier basert på biokjemi og multivariat analyse av morfologiske trekk viser at mangfoldet av fjellvalmuer er mindre enn en trodde. Norske og russiske forskere anerkjenner nå bare to underarter av islandsvalmue: fjellvalmue og læstadiusvalmue. Den sistnevnte ble tidligere ofte regnet som en egen art.[11][12][13][14]

Papaver radicatum ble beskrevet av Christen Friis Rottbøll i 1770, men det er uklart om Rottbølls type kom fra Island eller Grønland. Fjellvalmue (subsp. radicatum) er utbredt i den skandinaviske fjellkjeden, Island og Færøyene og har dekaploid kromosomtall (2n = 70). Læstadiusvalmue er en sjelden plante fra nordlige deler av Norge og Sverige. Den er oktoploid (2n = 56), men står genetisk så nært fjellvalmue at den regnes som underarten P. r. subsp. laestadianum. De oktoploide valmuene med sirkumpolar utbredelse tilhører derimot en annen art og skal kalles P. lapponicum.[14]

Tidligere underarter

Tabellen viser de tidligere underartene av islandsvalmue som nå betraktes som ugyldige.[15][1]

Svartisvalmuen er motiv for Meløys kommunevåpen.
Norsk navn Vitenskapelig navn Utbredelse
Avkovalmue P. r. subsp. avkoënse Nordreisa
P. r. subsp. faeroënse Færøyene
Trollheimvalmue P. r. subsp. gjaerevollii Trollheimen
Grøvudalsvalmue P. r. subsp. groevudalense Sunndalsfjella
Tromsvalmue P. r. subsp. hyperboreum fra Saltdal til Nordreisa, også inn i Sverige
Jotunheimvalmue P. r. subsp. intermedium Jotunheimen
P. r. subsp. islandicum Island
Stjernøyvalmue P. r. subsp. macrostigma Stjernøya, Seiland og ved Øksfjord
Øksendalsvalmue P. r. subsp. oeksendalense Øksendal i Møre og Romsdal
Dovrefjellvalmue P. r. subsp. ovatilobum Dovrefjell
Urvalmue P. r. subsp. relictum Vang i Valdres, Lærdal i indre Sogn
P. r. subsp. stefanssonii Island
P. r. subsp. steindorssonianum Island
Svartisvalmue P. r. subsp. subglobosum Helgelandsbukken

Referanser

  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 25. februar 2022. Besøkt 25. februar 2022. 
  2. ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av islandsvalmue Papaver radicatum som LC→EN for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023. 
  3. ^ C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 126–127. ISBN 82-512-0355-4. 
  4. ^ «Fjällvallmo». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 13. juli 2022. Besøkt 3. november 2015. 
  5. ^ H. Solstad, R. Elven og I. Nordal (1999). «Are there too many species and subspecies in the Papaver radicatum complex?». I I. Nordal og V.Y. Razzhivin. The species concept in the high north: a Panarctic flora initiative. Det Norske Videnskaps-Akademi. s. 281–294. ISBN 9788290888331. 
  6. ^ R. Elven m.fl. (red.) Papaver i Annotated Checklist of the Panarctic Flora (PAF): Vascular plants. Besøkt 3. november 2015.
  7. ^ R. Nordhagen (1932). «Studien über die skandinavischen Rassen des Papaver radicatum Rottb. sowie einigie mit denselben verwechselte neue Arten». Bergens Mus. Årb. 1931, Naturv. rekke 2. 
  8. ^ G. Knaben (1958). «Papaver-studier, med et forsvar for P. radicatum Rottb. som en islandsk-skandinavisk art» (PDF). Blyttia. 16 (2): 61–80. ISSN 0006-5269. 
  9. ^ G. Knaben (1959). «On the evolution of the Radicatum-group of the Scapiflora papavers as studied in 70 and 56 chromosome species. A. Cytotaxonomical aspects». Opera Bot. 2 (3): 61–79. ISSN 0078-5237. 
  10. ^ G. Knaben (1959). «On the evolution of the Radicatum-group of the Scapiflora papavers as studied in 70 and 56 chromosome species. B. Experimental studies». Opera Bot. 3 (3): 1–96. ISSN 0078-5237. 
  11. ^ E. Selin (2000). «Morphometric differentiation between populations of Papaver radicatum (Papaveraceae) in northern Scandinavia». Botanical Journal of the Linnean Society. 133 (3): 263–284. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2000.tb01546.x. 
  12. ^ H. Solstad, R. Elven og I. Nordal (2003). «Isozyme variation among and within North Atlantic species of Papaver sect. Meconella (Papaveraceae) and taxonomic implications». Botanical Journal of the Linnean Society. 143 (3): 255–269. ISSN 1095-8339. doi:10.1046/j.1095-8339.2003.00211.x. 
  13. ^ H. Solstad (2009). Taxonomy and evolution of the diploid and polyploid Papaver sect. Meconella (Papaveraceae) (Ph.D.-thesis). Universitetet i Oslo. 
  14. ^ a b R. Elven m.fl. (red.) Papaver radicatum subsp. radicatum i Annotated Checklist of the Panarctic Flora (PAF): Vascular plants. Besøkt 3. november 2015.
  15. ^ Botanikk.no – fjellvalmue Besøkt 4. november 2015.

Eksterne lenker