Østlig filosofi

Østlig filosofi er ikke et enhetlig begrep. Definert geografisk mener man den orientalske filosofi som ligger øst for Vesten, det vil si Asia. Men begrepet kan også innebære den filosofi i øst for Vesten som begrepsmessig adskiller seg fra vestlig filosofi hvor en del filosofiske retninger i Asia tematisk sett inkluderes i vestlige filosofi, som eksempelvis jødisk filosofi og islamsk filosofi. Med østlig filosofi inkluderer man vanligvis ulike filosofier i Asia som kinesisk filosofi, iransk filosofi, japansk filosofi, indisk filosofi, pakistansk filosofi og koreansk filosofi. Definert bredt kan babylonsk filosofi og islamsk filosofi inkluderes i østlig filosofi.

En felles tråd som ofte skiller østlig filosofi fra vestlig er forholdet mellom Gud eller gudene, og universet. En del vestlige filosofiretninger var animistisk eller panteistisk, slik som den klassiske greske tradisjon i antikkens filosofi mens senere religiøse trosforestillinger, påvirket av monoteisme i de abrahamittiske religioner (som jødedommen, kristendommen og islam), portretterer det guddommelige som mer transcendent.

Ganske lik antikkens greske filosofer var mange østlige filosofiretninger mer interessert i å forklare verden via universale mønstre, uten å søke tilflukt i lunefulle formidlere som guder (eller Gud). Synkretisme tillot ulike tankeretninger, som Yijing, Yin og yang, Wu xing og Ren i Konfutse til gjensidig å utfylle hverandre uten å true tradisjonelle religiøs praksis eller skape nye religiøse bevegelser.

Mange elementer hentet fra forskjellige østlige filosofier finner man igjen i New age.

Maoisme er en ideologi som er basert på Mao Zedongs lære. Den er delvis basert på tidligere teorier av Marx og Lenin, men uten et urbant proletariat og tung industrialisering i favør av en revolusjon støttet av bønder og desentralisert jordbruksøkonomi basert på kollektivdrevne gårder.

Martin Heidegger skal ha hevdet at bare gresk og tysk språk er tilegnet for filosofiering.^[1]