Religion

Religion omfatter vanligvis troen på og læren om guder og ånder, samt sosiale tradisjoner og kulturell praksis for gudsdyrkelse og tilnærming til det hellige, overnaturlige og ikke-materielle, til moral og etikk, eksistensen og virkeligheten. Bildene illustrerer populære religioner som kristendom, islam, hinduisme, buddhisme, sikhisme og jødedom.

Religion^[a] er en fellesbetegnelse for ulike trosforestillinger og kulturelle handlinger som forutsetter at virkeligheten omfatter mer enn den fysiske, målbare verden. Religioner presenterer gjerne svar på menneskers eksistensielle undring, og innebærer som oftest en overbevisning om at det finnes én eller flere guder (monoteistiske og polyteistiske religioner) eller andre overnaturlige vesener. Dette skiller religion fra livssyn som ikke nødvendigvis innebærer en tro på noe ikke-fysisk.

Religion og religiøsitet er menneskers forhold til det hellige, spirituelle og guddommelige, og de troende kan kommunisere med åndsmaktene gjennom bønn, offer eller riter. Myter, fortellinger og symboler er også vanlig i religion. Gudsdyrkelsen er ofte organisert i grupper og samfunn, og tradisjoner spiller stor rolle.

I 2017 oppga anslagsvis 84 prosent av jordas 7 milliarder at de var tilknyttet en religion.^[1] Av de store verdensreligionene hadde kristendommen 2,2 milliarder tilhengere, islam 1,6 milliarder, hinduismen 1 milliard og buddhismen 500 millioner. 1,1 milliarder hadde «ingen religiøs identitet».

Forskning på religion kalles religionsvitenskap. Selv om det er vanlig å skille mellom religion og magi, tro og overtro, er det kvalitative likheter. Mens deister og teister tror på guder, tror ateister ikke på noen av dem. Agnostikere fremhever at ingen har sikker kunnskap om guder og det oversanselige.

Begrepet «religion» er overtatt fra det latin «religionem» («respekt for det hellige, aktelse for gudene») via anglo-frisisk «religiun» og oldfransk, hvor den nåværende formen «religion» betød «religiøst fellesskap.» Den nåværende betydningen kan spores tilbake til 1530-tallet.^[2]

Religio hadde flere betydninger på latin: 'Gudsfrykt', 'fromhet', 'hellighet', men også hensikt, betenkelighet, skruppel, plikt, samvittighetsfullhet eller overtro. De tidligste skriftkildene for bruken av begrepet finnes i Plautus' komedier (ca. 250–184 f.kr.) og hos Cato den eldre (234–149 f.kr.). ^[3] Hos Cicero (106-43 f.Kr.) stammer religio fra relegere, med den bokstavelige betydningen «gjenopplese, gjensamle, gjenutvikle», men forstått som «'overveiende, med omhu». Cicero benyttet her begrepet med tanke på tempelkulten, hvor det ble utvist en nøye aktsomhet. Slik religio – den samvittighetsfulle overholdelse av overleverte regler – satte han opp mot superstitio – etter den opprinnelige betydningen av ekstase – som en overdreven form for religiøsitet, eksempelvis det å be eller ofre i dagevis.^[4]

I det 4. århundre oppga den kristne apologeten Lactantius en annen etymologisk opprinnelse for religio, nemlig i religare med den bokstavelige betydningen «å binde seg til» i betydningen at «trosbåndet» binder den troende til Gud. Dette var også en polemikk mot Ciceros skille mellom religio og superstitio.^[5]

Begrepet religio, alternativt religiosus, ble brukt om middelalderens kirkeordner. Betydningen er bevart i den romersk-katolske kirkes kirkerett. I middelalderen og i den tidlige moderne tid kunne de troendes fellesskap bli beskrevet gjennom begrepene – (latin) fides - «tro» – (latin) lex – «lov» og – (latin) secta – «retning, parti». Religion kom til at bety en lære som, alt etter overbevisning, kunne holdes for falsk eller sann. Først etter reformasjonen, og spesielt i opplysningstiden kom en mer abstrakt betydning til, i likhet med de nåtidige utlegninger av religions-begrepet.

I de fleste ikke-europeiske språk fantes ikke noen presis oversettelse av ordet religion før det 19. århundre.

Det finnes ingen enighet blant forskere om hvordan begrepet religion skal defineres. De fleste definisjoner er enten for snevre, slik at noen religioner faller utenfor definisjonen (for eksempel: «religion er kommunikasjon med overnaturlige vesener.»)^[6][7]– eller definisjonene er for brede slik at forhold som ikke naturlig regnes som religion blir inkludert. De fleste definisjoner av religion faller i to hovedgrupper: Substansielle definisjoner og funksjonelle definisjoner.

Substansielle definisjoner søker å beskrive religionenes felles innhold ut fra deres innhold (substans). Da tar man utgangspunkt i menneskers tro på bestemte fenomener som går ut over det hverdagslige.^[8] Eksempler på slike fenomener kan være troen på en gud, på ånder eller på magi.

Funksjonelle definisjoner prøver å beskrive religion ut fra hva den gjør med mennesker og/eller samfunn.^[9] Eksempler på slike funksjoner kan være at religion skaper mening og identitet for det enkelte menneske, gjennom å gi svar på hva som er meningen med livet, hvorfor mennesket er til, og hva som skjer etter døden.

Andre funksjonelle definisjoner fokuserer på at religion først og fremst har en sosial funksjon gjennom å skape et felles verdigrunnlag for en nasjon eller en annen type sosial gruppe. Eksempler på dette er kristendommens rolle i Europa i middelalderen, og indianske kulter knyttet til totem. Den islamske republikken Iran er et moderne eksempel. Men religion er også en viktig identitetsskaper for mindre grupper av mennesker. Oppblomstringen av religiøsitet i enkelte grupper av innvandrere kan delvis forklares ved dette sosiale aspektet av religion.^[10]

Religionsforskere skiller mellom ulike uttrykk (dimensjoner) for det religiøse livet. En av de mest kjente definisjonene er gitt av Ninian Smart, som sier at enhver religion er kjennetegnet av 7 ulike dimensjoner:^[11]

• Doktriner (dvs. hva folk tror på)
• Myter (knyttet til den enkelte religionen)
• Etikk
• Ritualer
• Erfaring
• Estetikk
• Sosial dimensjon

Begrepet religion beskriver en mer eller mindre fast definert, organisert utøvelse og/eller troslære knyttet til eksistensielle spørsmål. Men i dag anser stadig flere mennesker seg som religiøse eller åndelige, men uten å ha noen tilknytning til en bestemt religion. Dette har blitt beskrevet som «religion smurt tynt utover».^[12]

Den rumenske religionsforskeren Mircea Eliade hevder at så godt som alle mennesker er religiøse – selv de som hevder at de ikke er det.^[13] Han omtaler derfor mennesket som homo religiosus – «det religiøse mennesket».^[14]

Sentralt i de fleste større religioner er troen på en eller flere guder eller høyere makter. Unntaket her er buddhismen, der Læren (det vil si Buddhas lære om de fire edle sannhetene og den åttefoldige veien som skal lede til et mer tilfredsstillende liv og på lang sikt, etter mange liv, Nirvana) utgjør den åndelige kjernen. Rendyrket buddhisme erkjenner ikke noe overnaturlig vesen, men det er ikke uvanlig i østre Asia, der buddhismen er mest utbredt, at mennesker er tilhengere av flere religioner og dermed involverer en eller flere guder i sin tro. Mange buddhister praktiserer religiøse ritualer som er konsistente med tro på en gud. Taoisme og jainisme holder heller ikke en gud som det helligste i sine respektive trosoppfatninger.

Kjennetegnende for de tidligste historiske religionene er polyteisme og antropomorfe guder, det vil si at gudene var mer eller mindre menneskelignende. Forestillingene om disse guder har blitt bevart litterært i epos som Iliaden og Mahabharata, i kunstnerisk form som gravmalerier og statuer. Polyteistisk praksis blir polemisk skildret i jødiske og kristne skrifter. I de egyptiske, indianske, indiske og greske religionene forekom dessuten dyreguder og dyrelignende guder, som Pan og Ganesha.

I polyteistiske religioner har guder gjerne ulike virkeområder som tilsvarer verdslige forhold, som avlinger, kjærlighet, fruktbarhet med mer. Gudene er ofte hierarkisk ordnet.

Den germanske eller nordiske religionen åsatru er et annet eksempel på et polyteistisk religiøst system.

Greske religion ble også preget av dyrkingen av helter, som var mennesker med overnaturlige styrker, og som inntok en mellomstilling mellom guder og mennesker.

I blant annet indianske, afrikanske og østasiatiske religioner forekommer en tro på Ånder som ikke har noe kjent motsvar i de kulturene som er nevnt over. Det abstrakte gudsbegrepet som forekommer innen nyåndelige bevegelser er et resultat av sammenført tankegods fra buddhismen og vestlige religioner. Historisk tilsvarer dette den hinduistiske panteismen som vesten kom i kontakt med under hellenismen.

Utbredt over verden er også forfedredyrking, blant annet i Japan, hvor landets ledere dyrkes. den romerske keiser Augustus lot seg utrope til gud (divus); et herskersyn som forekom også i Egypt.

Monoteisme er kjent fra blant annet zoroastrismen samt fra jødedommen og de religionene som har utviklet seg fra den; de såkalte abrahamittiske religionene. Gudsbegrepet i disse religionene er antropomorft: mennesket er skapt i gudens bilde, hvilket omvendt gir at den ene allmektige guden er lik menneskene. Også den abrahamittiske gudens engler er i fysisk henseende menneskelignende.

Deisme er, i motsetning til teisme, troen på at den høyere makten er avleggs og uoppnåelig og ikke griper inn i verdslige anliggender. Pandeisme er en kombinasjon av deisme og panteisme.

Ateisme (ikkegudstro) betegner oppfatninger der troen på at guder og andre overnaturlige vesen fins ikke er til stede. Ateisme innbefatter ofte, men ikke nødvendigvis, et aktivt avstandstagende fra religiøs tro og kult, noe som betraktes som overtro. Ateisme kan også være en beskrivende term for et religiøst eller filosofisk system som mangler en egentlig gudsforestilling, for eksempel visse former for buddhisme.

Agnostisismen utelukker ikke muligheten av at mektige vesen kan eksistere, men mener at det til dags dato ikke er hverken behov for dem eller bevis for deres eksistens.

Fem av verdens religioner er så omfattende at de kalles verdensreligioner. Disse er utbredt i store deler av verden og omfatter hver for seg flere hundre millioner mennesker. De tre store verdensreligionene med utspring i Midtøsten, kristendom, jødedom, islam er monoteistiske. De to store religionene fra Sør-Asia hinduisme og buddhisme er basert på helt andre forestillinger om verden.^[15]

Andre religioner som har en betydelig tilhengerskare er sikhisme, shintōisme, bahai og jainisme. Ulike former for animisme og sjamanisme er fortsatt utbredt i noen verdensdeler, mens nyere religioner som ofte kategoriseres som New Age har et stort og voksende antall tilhengere.

Abrahamittiske religioner er monoteistiske trosretninger som har utgangspunkt i patriarken Abraham.

• Jødedom er den eldste abrahamittiske religionen, med opprinnelse i folket i oldtidens Israels og Judeas. Primært er jødedommen basert på Torahen, en tekst noen jøder mener ble overlevert til folket i Israel gjennom profeten Moses. Denne, sammen med resten av den hebraiske Bibelen og Talmud, er de sentrale tekstene i jødedommen. Det jødiske folket ble spredt etter ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem i år 70 e.Kr. I dag er det rundt 13 millioner jøder, om lag 40 prosent bor i Israel og 40 prosent i USA.^[17]
• Kristendom er basert på Jesus fra Nasarets liv og lære som presenteres i Det nye testamentet. Den kristne tro er egentlig troen på Jesus som Messias, Guds sønn, frelser og Herre. Nesten alle kristne tror på treenigheten, som lærer at Faderen, Sønnen (Jesus Kristus) og Den hellige ånd er tre enheter i én guddom. De fleste kristne bekjenner sin tro med den nikenske trosbekjennelsen. Den vanligste inndelingen av kristendommen er, rangert etter antall tilhengere:
  • Den katolske kirke, ledet av paven i Roma, er et fellesskap av vestkirken og 22 orientalske katolske kirker.
  • Protestantismen, atskilt fra den katolske kirken i det 16. århundre etter reformasjonen og delt i mange kirkesamfunn.
  • Ortodoks kristendom som inkluderer Den ortodokse kirke, Orientalsk-ortodokse kirker og Kirken i Øst.

Det er også andre, mindre grupper, for eksempel Jehovas vitner og De siste dagers hellige, der det er omdiskutert^{[av hvem?]} om de skal regnes inn under kristendommen.

• Islam er basert på Koranen, den viktigste av de islamske hellige bøker som anses av muslimer for å være åpenbart av Allah, og på profeten Muhammeds gjerninger og lære. Islam er den mest praktiserte religionen i Sørøst-Asia, Nord-Afrika, Vest-Asia og Sentral-Asia, mens land med muslimsk majoritet finnes i deler av Sør-Asia, subsaharisk Afrika og Sørøst-Europa. De to største undergruppene er sunni og sjia, selv om det er andre mindre grupper også. Det er flere islamske republikker, inkludert Iran, Pakistan, Mauritania og Afghanistan.
• Bahai er en abrahamittisk religion grunnlagt i det 19. århundre i Iran som siden har spredt seg over hele verden. Den forkynner en enhet av alle religiøse filosofier og aksepterer alle profeter innen jødedom, kristendom og islam, samt ytterligere profeter inkludert religionens grunnlegger Bahá'u'lláh.
• Mindre regionale abrahamittiske grupper omfatter samaritanisme, som hovedsakelig finnes i Israel og på Vestbredden).

Midtøsten rommer mange religiøse minoriteter med før-islamske røtter.

• Zoroastrismen er en religion og filosofi basert på læren til profeten Zarathustra (Zoroaster) i det 6. århundre f.Kr. Tilhengerne tilber skaperguden Ahura Mazda. Zoroastrisk religion er dualistisk, godt og ondt har forskjellige kilder.
• Mandeanismen er en monoteistisk religion med et sterkt dualistisk verdensbilde. Mandeanistene omtales noen ganger som "de siste gnostikerne".
• Drusernes tro har utspring i Sjia-islam, men blir i dag ansett som en egen religion. Den er utbredt i Libanon, Syria og Israel.
• Yazdanisme er en gruppe religioner knyttet til forhistoriske tradisjoner som Mithraisme og Gnostisisme, men med historisk bakgrunn i islam. De kjennetegnes av en esoterisk struktur og bygger sin myter rundt et hierarki av engler. De viktigste er
  • Jesidismen hovedsakelig utbredt blant kurdere i Irak, Tyrkia og Armenia.
  • Alevi som hovedsakelig er utbredt i Tyrkia.
  • Ahl-e Haqq som hovedsakelig finnes i grenseområdene mellom Irak og Iran.

De ulike religionene som har sin opprinnelse i Sør-Asia utgjør en egen gruppe som skiller seg markant fra de monoteistiske tros-systemene fra Midtøsten.

De ulike religionene som ble grunnlagt på det indiske subkontinentet kan klassifiseres som dharmiske religioner da alle inneholder et element av dharma, guddommelig plikt. ^{[trenger referanse]}

• Hinduisme er et konglomerat av religiøse grupper som er grunnlagt eller praktiseres på det indiske subkontinentet, og har sine røtter i forhistorisk tid.^[18] Hinduisme er ikke en monolittisk religion, men en religiøs kategori som inneholder dusinvis av forskjellige filosofier og rituelle tradisjoner. Tradisjoner som aksepterer de vediske skriftenes autoritet, og har felles konsepter som inkluderer karma, kaste, reinkarnasjon, mantraer og yantraer sammenfattes i dag under betegnelsen Sanatana Dharma. Hinduismen karakteriseres ofte som eldste religionen som fortsatt praktiseres,^[19][20] Man regner med fire hovedretninger:
  • Shaivisme basert på mytene rundt guden Shiva.
  • Vaishnavisme basert på mytene rundt de ulike inkarnasjoner av guden Vishnu (Krishna, Rama etc).
  • Smartisme som hevder alle guder er aspekter av Brahman, og
  • Shaktisme som forutsetter at de kvinnelige energier er de grunnleggende, og tilber kvinnelige guddommer som Kali og Durga.
• Jainismen en gammel indisk religion med utgangspunkt i Parshvas (9. århundre f.Kr.) og Mahaviras (6. århundre f.Kr.) lære. Blant doktrinene er et forbud mot all slags vold mot alle levende vesener. Jainer finnes særlig i India.
• Buddhismen ble grunnlagt av Siddharta Gautama i det 6. århundre f.Kr. De fleste buddhister er enige om at Buddhas lære tar sikte på å hjelpe sansende vesener å avslutte sin lidelse (dukkha) ved å forstå tilværelsens sanne natur, og dermed unnslippe syklusen av lidelse og gjenfødelse (samsara) og oppnå nirvana.
  • Theravada, som hovedsakelig praktiseres på Sri Lanka og i Sørøst-Asia i tillegg til folkereligioner, er en retning innen buddhismen som deler noen kjennetegn ved indiske religioner. Den er basert på en stor samling av tekster kalt Palikanonen.
  • Mahāyāna (eller Den store vogna) praktiseres i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Denne retningen innen buddhismen legger vekt på universell medfølelse og de altruistiske bodhisattva-idealene. Retninger innen mahayanabuddhismen omfatter Zen, Det rene land og Soka Gakkai.
  • Vajrayana dukket først opp som en buddhistisk retning i India i det tredje århundre e.Kr.^[21] Den er i dag mest utbredt i Himalayaregionen, men strekker seg over hele Asia.^[22]
  • To nye buddhistiske retninger som er verdt å nevne er Hoa Hao og Dalitbevegelsen, som har utviklet seg uavhengig av hverandre i det 20. århundre.
• Sikhismen er en monoteistisk religion grunnlagt på læren til Guru Nának og ti påfølgende Sikh-guruer i det 15. århundre i Punjab. Sikhene finnes særlig i India.

Nyreligiøse bevegelser, som kan være ny i opprinnelse eller en del av en bredere etablert religion, inkluderer:

• Shinshūkyō er en generell kategori for et bredt spekter av religiøse bevegelser grunnlagt i Japan siden det 19. århundre. Disse bevegelsene har nesten ingenting til felles bortsett fra opprinnelsestedet. De største religiøse bevegelser sentrert i Japan inkluderer Soka Gakkai, Tenrikyo og Seicho-no-ie blant hundrevis av mindre grupper.
• Cao Đài er en synkretistisk, monoteistisk religion, etablert i Vietnam i 1926.
• Raëlisme er en ny religiøs bevegelse grunnlagt i 1974 som forkynner at menneskene ble skapt av romvesener. Det er tallmessig verdens største UFO-religion.
• Hinduiske reformbevegelser, for eksempel Ayyavazhi, Swaminarayanhinduisme og Ananda Marga, er eksempler på nye religiøse bevegelser med utgangspunkt i hinduisk tradisjon.
• Unitariansk universalisme er en religion preget av støtte for en "fri og ansvarlig søken etter sannhet og mening", og har ingen akseptert trosbekjennelse eller teologi.
• Noahidisme er en bibelsk-talmudisk og monoteistisk ideologi for ikke-jøder basert på Noahs syv lover, og på de tradisjonelle tolkningene av disse innenfor jødedommen.
• Scientologi lærer at folk er udødelige vesener som har glemt sin sanne natur. Deres metode for åndelig rehabilitering er en type rådgivning som kalles «revisjon», hvor utøvere tar sikte på å bevisst gjenoppleve smertefulle eller traumatiske hendelser i fortiden for å frigjøre seg fra de begrensende effekter de har.
• Eckankar er en panteistisk religion med det formål å gjøre Gud en hverdagslig virkelighet i ens liv.
• Wicca er en nypaganistisk religion først popularisert i 1954 av den britiske embetsmannen Gerald Gardner, som involverer tilbedelse av en Gud og en Gudinne.
• Neodruidisme er en religion som ønsker å fremme harmoni med naturen. Religionen har hentet mye inspirasjon fra praksisen til druidene.
• Satanisme er en bred kategori av religioner som for eksempel tilber Satan som en guddom (teistisk satanisme) eller bruker Satan som et symbol på kjødelighet og jordiske verdier (LaVey-satanisme‬).
• Rastafarianerne som tilber Haile Selassie, springer ut av en kristen vekkelse på Jamaica) men finnes i dag over hele verden.
• Åsatru eller åsatro er en gren innenfor et mangfold av nyhedenske trosretninger, og betegner flere nyreligiøse og subkulturelle bevegelser som henter inspirasjon i norrøn mytologi.
• Enhetsbevegelsen grunnlagt av Sun Myung Moon (1920-2012) i Sør-Korea, lærer at idealet Gud vil realisere, dreier seg ikke bare om en individuell enhet mellom sinn og kropp, men også enhet mellom mann og kone, i våre familier, samfunn, land, globalt og både i den fysiske og den åndelige verden, samt enhet mellom Gud og menneske.

Tabellen gir en oversikt over hvor mange tilhengere de ulike verdensreligionene har i 2010, og hvor mange de vil forventes å ha i år 2050. Oversikten innbefatter også ikke-troende. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015. Undersøkelsen tar utgangspunkt i en befolkningsprognose utarbeidet av FNs i 2010 som forventer at verdens befolkning vil stige til 9,3 mrd i 2050 (medium variant).^[23]

Tabellen viser at muslimer er den eneste gruppen som forventes å øke rasker enn befolkningen på verdensbasis. Deres andel av verdens befolkning vil derfor forventes å bli noe større i 2050 og vil bli nesten jevnstore med gruppen kristne. Den muslimske delen av befolkningen hadde en årlig vekst på 1,8 % i perioden 2010-2015, mens den årlige veksten for verden forøvrig var på 1,1 %. Den årlige veksten for muslimer vil imidlertid synke og forventes være på 1 % i 2050. Gruppen kristne og hinduer vil ha en økning som er i takt med den globale befolkningsøkningen. Deres andel av verdens befolkning vil dermed forventes å være den omtrent den samme som i 2010. Også gruppene Andre religioner, Folkereligioner og ikke-troende vil ifølge prognosen øke, men likevel betydelig mindre enn befolkningen på verdensbasis. Dette gjør at deres andel av verdens befolkning vil bli noe mindre enn i 2010. Buddhistene er den eneste gruppen som forventes å gå litt tilbake i antall. Derfor vil deres andel av verdens befolkning få den største tilbakegangen. Gruppen ikke-troende forventes å øke med 100 millioner, fra 1,1 til 1,2 milliarder. Til tross for det vil dens andel av verdens befolkning reduseres fra 16 % til 13 %. Gruppen vil likevel øke sin andel betydelig i Europa og Nord-Amerika.

Afrika sør for Sahara (Sub-Sahara) forventes å få den største befolkningsøkningen av alle regionene i studien. Befolkningsandelen i denne regionen vil øke til 20 % i 2050 (mot 12 % i 2010). Andelen i regionen Midtøsten og Nord-Afrika vil forventes å øke fra 5 % til 6 %. Videre vil regionen Asia-Stillehavet forventes å ha en nedgang fra 59 % til 53 %, Latin-Amerika en nedgang fra 9 til 8 %, Nord-Amerika en nedgang fra 5 til litt under 5 % og Europa en nedgang fra 11 til 8 %.

Undersøkelsen prosjekterer videre med at antall muslimer vil passere antall kristne rundt 2070. Det forventes videre at de to religionene vil utgjøre over to tredjedeler (69 %) av verdens befolkning i år 2100 (mot 61 % i 2050 og 55 % i 2010).

Ifølge Pew Research Center vil fordelingen i all hovedsak styres av fertilitetsrate og aldersammensetning. Konverteringer vil bare utgjøre en liten del av endringene. Størst er konverteringen hos kristne og ikke-troende. Gruppen kristne vil ha et forvente nettotap på 66 millioner, mens gruppen ikke-troende vil få en forventet økning på over 61 millioner. Hos de andre religionene er det forventet at konverteringer vil utgjøre en langt mindre del. Gruppen folkereligioner vil etter prognosene få en tilvekst i form av konverteringer på 2,6 millioner, noe som er av en viss betydning siden den er en av de minste gruppene. Konverteringer vil få størst betydning i Europa og Nord-Amerika.

• Ateisme
• Religionsfilosofi
• Religionsfrihet
• Religionshistorie
• Religionskritikk
• Religionsvitenskap
• Overtro

• Digital bokkopi av Kunnskapsforlagets religionsleksikon – religion og religiøsitet i vår tid (1992)