Violeta Parra

Hvorfor er Violeta Parra så viktig i dag? Violeta Parra har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden, og har skapt kontrovers og debatt på alle områder. Siden opptredenen har Violeta Parra vært gjenstand for analyse og diskusjon på ulike felt, fra vitenskap og teknologi til politikk og populærkultur. I denne artikkelen vil vi utforske hvilken innvirkning Violeta Parra har hatt på dagens samfunn og hvordan dens tilstedeværelse har formet måten vi tenker og handler på. I tillegg vil vi undersøke relevansen av Violeta Parra i en verden i stadig endring og hvordan dens innflytelse fortsetter å være merkbar i hverdagen vår.

Violeta Parra
FødtVioleta del Carmen Parra Sandoval
4. okt. 1917[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
San Carlos (kildekvalitet: omstridt)
Død5. feb. 1967[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (49 år)
La Reina
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, lyriker, kunstmaler, billedhugger, brodør, keramiker, skribent, plateartist Rediger på Wikidata
Søsken
6 oppføringer
Nicanor Parra
Hilda Parra
Eduardo Parra
Roberto Parra Sandoval
Lautaro Parra
Óscar Parra
BarnIsabel Parra
Ángel Parra
PartiPartido Comunista de Chile
NasjonalitetChile
GravlagtCementerio General de Santiago
UtmerkelserLatin Songwriters Hall of Fame (2014)
Latin Grammy Hall of Fame (2013) (for verk: Gracias a la vida)
Musikalsk karriere
SjangerNueva canción, chilesk folkemusikk, protestsang
InstrumentGitar, charango, cuatro, harpe, trekkspill, slagverk, vokal
StemmetypeMezzosopran[6]
Aktive år1939–1967
PlateselskapEMI
IMDbIMDb
Notable verk
Gracias a la vida, El gavilán, Volver a los 17
Signatur
Violeta Parras signatur
Violeta Parra på Commons

Violeta del Carmen Parra Sandoval (født 4. oktober 1917 i San Carlos i Biobío-regionen i sørlige Chile, død 5. februar 1967 i Santiago) var en chilensk visesanger og kunstner. Hun anses å ha vært Chiles viktigste folklore-musiker og grunnlegger av Nueva Canción-bevegelsen. Hennes innflytelse var betydelig.

Liv og virke

Bakgrunn, barndom, ungdom

Violeta Parra var datter av Nicanor Parra og Clarisa Sandoval. Parra begynte å spille gitar som 9-åring, og som 12-åring komponerte hun sine første melodier. På grunn av økonomiske problemer og farens død flyttet hun som 15-åring til Santiago de Chile invitert av sin bror Nicanor.

Musikalsk karriere

Ved siden av skolegangen dannet hun en folkloreduo, «Las hermanas Parras», med søsteren Hilda, og opptrådte på barer og mindre steder.

På slutten av 1950-tallet spilte de inn «El Caleuche», «La cueca del payaso» og «La viudita» som fikk en viss fremgang. I1953 spilte Parra inn «Casamiento de negros» og «Qué pena siente el alma». Hun fikk pris som årets folklorist og ble innvitert til Verdensungdomsfestival i Warszawa i Polen i 1955. Violeta besøkte Sovjetunionen og andre land som Frankrike der hun spiller inn «Guitare et Chant: Chants et Danses du Chili», som var hennes første egne grammofonplate.

Hun fikk to barn, som også de var betydningsfulle for Nueva Canción Chilena: Isabel Parra, født 1939, og Ángel Parra, født 1943. De startet musikkcaféen Peña de los Parra med musikcaféene i Paris som forbilde.

I Europa

Mellom 1961 og 1965 bodde Parra i Frankrike og fortsatte med artistkarrieren. Sveitsisk fjernsyn laget en dokumentar om henne, som idag er en av de få filmede sekvenser av Violeta Parra som fortsatt finnes. Hennes produksjon fortsatte med «Miren cómo sonríen», «Qué dirá el santo padre», «Arauco tiene una pena» og «Según el favor del viento» som ble meget fremgangsrike og senere sammen med andre sanger skulle komme å utgjøre grunnen for Nueva Canción-bevegelsen.

I 1965 vendte Parra tilbake til Chile for sammen med Víctor Jara, Patricio Manns og sine barn å danne et folkloresentrum, Peña de los Parra. Mottagelsen av senteret ble ikke den fremgang hadde håpet på. Hun spilte kort deretter inn albumet kalt «Las últimas composiciones» som inneholder stykker som «Gracias a la vida» og «Run Run se fue pa'l Norte».

Den 5. februar 1967 begikk hun selvmord, 49 år gammel.

I Norden

Hennes mest kjente sang, både i Norden og internasjonalt, er Gracias a la vida, som i Sverige og Norge er blitt kjent som «Jag vill tacka livet» innspilt med Arja Saijonmaa. I Norge er den kjent som «Eg vil takke livet» med Hege Tunaal på plata «Under sol som brenn» som inneholder 11 sanger av Violeta Parra gjendikta på nynorsk av Åse-Marie Nesse.

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Violeta-Parra, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118789732, besøkt 14. august 2015
  3. ^ a b CineChile, CineChile filmmaker ID violeta-parra
  4. ^ Artists of the World Online, AOW kunstner-ID 00325790
  5. ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 21523, besøkt 9. oktober 2017
  6. ^ http://therangeplace.com/thread/2395/violeta-parra; besøksdato: 1. juli 2019.

Litteratur

  • Patricio Manns: Violeta Parra, Ediciones Jucar, 1978, ISBN 84-334-2034-8
  • Albrecht Moreno: „Violeta Parra and 'La Nueva Canción Chilena.'“ i: Studies in Latin American Popular Culture 5 (1986): 108—26.
  • Angél Parra: Violeta se fue a los cielos Verlag Catalonia, 2006, ISBN 978-9568303358.
  • Omar Saavedra Santis: Die Schönheit einer Hässlichen : Violeta Parra, 40 Jahre nach ihrem Tod; eine Verbeugung. I: ila. Zeitschrift der Informationsstelle Lateinamerika, 2007, Oktober, S. 49–53
  • Fernando Saez Garcia: La Vida Intranquila: Violeta Parra Biografia Esencial (Taschenbuch), Verlag Sudamericana, 2001, ISBN 956-262-092-1

Eksterne lenker