Tvangssterilisering

I dagens verden er Tvangssterilisering et tema som har blitt spesielt aktuelt. Stadig flere er interessert i å lære mer om Tvangssterilisering, enten det er på grunn av dets innvirkning på samfunnet, dets betydning i dagliglivet eller dets relevans i det profesjonelle feltet. Tvangssterilisering har skapt stor interesse både lokalt og globalt, og har blitt et tema for konstant diskusjon på ulike områder. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden virkningen av Tvangssterilisering og dens innflytelse på ulike aspekter av det moderne livet, og tilby en fullstendig og detaljert visjon av dette emnet som er så relevant i dag.

Tvangssterilisering er når stat, organisasjon eller individer tvinger en person til sterilisering. Tvangssteriliseringer var vanlige foreteelser i et antall land fra 1930-tallet fram til 1970-tallet. Motivene bak kunne være såkalt rasehygiene, befolkningsbegrensning og kontroll av asosiale mennesker. Tvangssterilisering ble lenge ansett som en legitim teknikk innen sosial ingeniørkunst og som en del av en samfunnspreventiv virksomhet mot for eksempel forbrytelser eller degenerering av «folkestammen».

Tvangssterilisering regnes av Den internasjonale straffedomstolen som forbrytelse mot menneskeheten.

Historie

Steriliseringslovgivning, med fokus på «åndssvake og visse forbrytere etc» ble innført tidlig på 1900-tallet i deler av USA, fremfor alt i California. Det samme gjaldt Danmark (1929, se Christian Keller), Norge (1934), Sverige (1934) og Finland (1935).[1] Det samme gjaldt også i mange andre vestlige land, blant annet i Sveits og Nederland, Australia og Canada.

Noen steder ble tiltaket foreslått, men fikk ikke tilslutning. I Storbritannia fremla innenriksminister (Home Secretary) Winston Churchill et lovforslag som blant annet gikk inn for tvangssteriliseringer. Forfatteren G.K. Chesterton ledet en vellykket kampanje for å få fjernet den aktuelle klausulen fra The 1913 Mental Deficiency Act.

Norge

Steriliseringsloven av 1934

Før 1934 var det kun tillatt å sterilisere kvinner som av medisinske grunner ikke burde bli gravide. Den nye loven av 1934 (gjeldende helt til 1977) åpnet også for tvangssterilisering, ved at man ønsket «en øket kontroll av mindreverdige individers forplantning av slekten.»[2] Med «mindreverdige» mente man først og fremst sinnssyke og «åndssvake» (psykisk utviklingshemmede). Totalt 2123 «mindreverdige» ble sterilisert etter 1934-loven; av dem ble 922 personer begjært sterilisert av andre enn dem selv (foreldre eller verge). Formelt sett var inngrepet frivillig, men mange undertegnet for å bli utskrevet fra en institusjon, for ikke å bli fratatt barn de allerede hadde eller for å få utført abort. Flere av inngrepene var derfor i praksis tvangssterilisering.[2] En annen gruppe som ble utsatt for tvangssterilisering i Norge, var «omstreifere», altså tatere, sigøynere eller andre reisende eller hjemløse personer. 125 omstreifere ble sterilisert etter 1934-loven, og i tillegg kan ytterligere 230 blitt sterilisert utenom loven; ved såkalt medisinsk sterilisering, men uten at det forelå en medisinsk årsak. Spesielt foreningen Norsk misjon blant hjemløse og legen Johan Scharffenberg var pådriver for sterilisering av omstreifere.[3]

Steriliseringsloven av 1942

Under andre verdenskrig ble det laget en ny steriliseringslov, signert av Vidkun Quisling den 23. juli 1942. Den nye loven var blitt utarbeidet av en komité som blant annet bestod av Thorleif Østrem, Egil Rian og Klaus Hansen.[4] Steriliseringslovens mål var å hindre «defekte» individer i å formere seg, såkalt arvehygiene. Selv om tvangssterilisering hadde skjedd i praksis allerede med 1934-loven, ble tvangssterilisering utført i enda større grad etter 1942-loven. Etter 1942-loven måtte sterilisering alltid foreslås av andre; man kunne ikke selv søke om sterilisering. Fra januar 1943 til mai 1945 innkom det 570 «forslag» (egentlig begjæringer) om sterilisering med hjemmel i 1942-loven, og 502 ble utført. Sterilisering var en viktig del av NS-statens befolkningspolitikk, som et tiltak mot «arvemessig degenerasjon» av folket. På grunn av manglende samarbeid fra en stor del av norske leger og psykiatere ble det likevel ikke utført en massesterilisering i det omfanget NS-regimets planla.[5]

Kastrering

Flere nordmenn ble på 1900-tallet også kastrert, det vil si at de fikk eggstokker eller testikler fjernet. Dette gjaldt først og fremst seksualforbrytere og psykisk syke. Kastrering ble ansett som en behandlingsform som skulle gjøre forbryterne eller pasientene roligere og mindre utagerende. Man mente også at seksualforbrytelser var arvelige, slik at man ved kastrering av forbryterne håpet å redusere kriminaliteten hos neste generasjon. Mellom 1934 og 1970 ble 370 menn og 45 kvinner kastrert, de fleste mellom 1940 og 1955. Fra 1950-årene ble kastrering stadig sjeldnere. Man så at det ikke virket som behandlingsform, og dessuten ble troen på at seksualforbrytelser gikk i arv svekket.[6]

Det tredje rike

Reichsgesetzblatt av 25. juli 1933: Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses

Det tyske tredje rikes tvangssteriliseringer som ble innledet i 1933 var fokusert på rasehygiene. I juli 1933 innførte Tyskland en lov som skulle forhindre «arvesykt avkom» (Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses). Dermed kunne man tvangssterilisere arvelig syke, og loven rammet blinde, døve, misdannede, epileptikere, schizofrene og alkoholikere. Bare i 1934 ble det utført bortimot 56.000 tvangssteriliseringer, og alt i alt menes oppunder 400.000 personer, dvs 0,7% av den daværende tyske befolkningen, å være blitt tvangssterilisert. I oktober 1935 ble «Lov om beskyttelse av det tyske folkets arvesunnhet» vedtatt. Denne påla folk å gjennomgå en legeundersøkelse før de fikk gifte seg, slik at man fikk bekreftet om de kunne påregnes å få friske barn, og dermed tillatelse til å inngå ekteskap.[7]

Etterkrigstiden og nyere tid

På 1970-tallet ble det rettet sterkere kritisk oppmerksomhet mot tvangssterilisering i mange land, og kritikken førte til opphør av disse tiltakene de fleste steder.

India

Et unntak var India, der man helt siden staten ble grunnlagt har bedrevet frivillig familieplanlegging med blant andre økonomiske incitamenter for sterilisering. Under Indira Gandhis unntaksstyre 1975-1977 ble metodene skjerpet og førte til et stort antall tvangssteriliseringer av særlig menn - bare i løpet av 1976 ble det gjennomført 6,2 millioner vasektomier.[8]

Kina

Et annet markant unntak fra bortfall av tvangssteriliseringer er ettbarnspolitikken som ble introdusert mot slutten av 1970-årene i Folkerepublikken Kina. Tvangssteriliseringer av kvinner etter første barnefødsler, gjerne i forbindelse med tvangsaborter ved senere graviditeter, har fra tidlig av vært et virkemiddel i denne politikken. Etter hvert er slike tvangstiltak blitt forbudte, likeledes selektiv abort av jenter, noe som er en annen virkning av ettbarnspolitikken. Ikke desto mindre er det kommet fram at tvangssteriliseringskampanjer har pågått også etter at forbudet ble innført, som for eksempel i Puning i Guangdong i 2010 («jernnevekampanjen»).[trenger referanse]

Litteratur

  • Per Haave: «Sterilization under the Swastika : the case of Norway». International Journal of Mental Health (2007)
  • Per Haave: «NS-regimets ‘taterpolitikk’ – en minoritetspolitikk i utakt?» I: På siden av rettsoppgjøret. Per Ole Johansen (red.). Oslo : Unipub (2006)
  • Per Haave: «Dokumentasjon av tvangssterilisering i Norge – en orientering». I: St.meld. nr. 44 (2003–2004) Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolket/tatere og eldre utdanningslidende samer og kvener (Justis- og politidepartement) (2004)
  • Per Haave: «Sterilisering under tvang og frivillighet». Dagbladet (10. mars 2003)
  • Per Haave: «"Der er stadig mulighet for ny og mindreverdig besvangring" : steriliseringsarkivet som kilde til norsk steriliseringshistorie (1934–77)». Arkivmagasinet (2003)
  • Per Haave: «Zwangssterilisierung in Norwegen – eine wohlfahrtsstaatliche Politik in sozialdemokratischer Regie?». NORDEUROPAforum (2001)
  • Per Haave: «Tvangssterilisering i Norge : en velferdsstatlig politikk i sosialdemokratisk regi?». I: Frihed, lighed og tryghed : velfærdspolitik i Norden. Hilda Rømer Christensen, Urban Lundberg og Klaus Petersen (red.). Skrifter udgivet af Jysk Selskab for Historie nr. 48, Århus (2001)
  • Per Haave: «Sterilisering på medisinsk grunnlag» I: Haave, Per og Øyvind Giæver: Sterilisering på medisinsk grunnlag og sammenhengen mellom eugenikk og humangenetikk. Oslo : Norges forskningsråd (2000)
  • Per Haave: «Om Sentralkartoteket for åndssvake og arvelighetsregisteret ved Universitetet i Oslo» I: Haave, Per og Øyvind Giæver: Sterilisering på medisinsk grunnlag og sammenhengen mellom eugenikk og humangenetikk. Oslo : Norges forskningsråd (2000)
  • Per Haave: Sterilisering av tatere 1934-1977 : en historisk undersøkelse av lov og praksis. Oslo : Norges forskningsråd (2000)
  • Per Haave: «Sterilisering av tatere – kirurgi på ’rasemessig’ grunnlag?». I: Romanifolket og det norske samfunnet. Bjørn Hvinden (red.). Bergen : Fagbokforlaget (2000)
  • Nic Clarke: "Sacred Daemons: Exploring British Columbian Society's Perceptions of 'Mentally Deficient' Children, 1870-1930." BC Studies 144 (2004/2005): 61-89.
  • Ian Robert Dowbiggin: Keeping America Sane: Psychiatry and Eugenics in the United States and Canada 1880-1940. Ithaca: Cornell University Press, 2003.
  • Jana Grekul, H.Krahn, D. Odynak: "Sterilizing the 'Feeble-minded': Eugenics in Alberta, Canada, 1929-1972." J. Hist. Sociol. 17:4 (2004): 358-384.
  • Manitoba Law Reform Commission: Discussion Paper on Sterilization of Minors and Mentally Incompetent Adults. Winnipeg: 1990.
  • Manitoba Law Reform Commission: Report on Sterilization and Legal Incompetence. Winnipeg: 1993.
  • Angus McLaren: Our Own Master Race: Eugenics in Canada, 1885-1945. Toronto: McClelland & Stewart, 1990.
  • Douglas Wahlsten: "Leilani Muir versus the Philosopher Kings: Eugenics on trial in Alberta." Genetica 99 (1997): 195-198.
  • "B.C. faces forced sterilization lawsuit". CBC News. 7. februar 2003. Canadian Broadcasting Corporation. .
  • "Nine women sterilized in B.C. have lawsuits settled for $450,000". The Vancouver Sun'. 21. desember 2005.

Referanser

  1. ^ Artikkel "Sterilisera 2" i Tidens lexikon II (Stockholm 1935)
  2. ^ a b Norgeshistorie.no, Per Haave, «Sterilisering 1934–1977: tvang og frivillighet». Hentet 29. des. 2016.
  3. ^ Norgeshistorie.no, Per Haave, «Sterilisering av omstreifere». Hentet 29. des. 2016.
  4. ^ Sørensen, Øystein (1991). Solkors og solidaritet: høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930 - 1945. : Cappelen. s. 146. ISBN 8202129419. 
  5. ^ Norgeshistorie.no, Per Haave: «Sterilisering under hakekorset». Hentet 29. des. 2016.
  6. ^ Norgeshistorie.no, Per Haave: «Kastrering av seksualforbrytere og psykiatriske pasienter». Hentet 29. des. 2016.
  7. ^ Karl Chr. Lammers: Nazismens epoke (s. 284-5), forlaget Schønberg, 2003, ISBN 87-570-1646-1
  8. ^ Cohen: Vasectomy and National Family Planning Programs in Asia and Latin America, Center for Global Initiatives, 1996

Eksterne lenker