I Norsk misjon blant hjemløse-verdenen er det uendelige aspekter som fortjener å bli utforsket og analysert. Fra dens opprinnelse til dens innflytelse på det moderne samfunnet har Norsk misjon blant hjemløse satt et uutslettelig preg på menneskets historie. Dens innvirkning strekker seg til forskjellige felt, fra kultur og kunst til politikk og økonomi. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Norsk misjon blant hjemløse, og utforske dens mange fasetter og dens relevans i dag. Fra begynnelsen til utviklingen gjennom årene, fortsetter Norsk misjon blant hjemløse å være et tema for interesse og debatt, og fortjener vår oppmerksomhet og refleksjon.
Norsk misjon blant hjemløse (opprinnelig Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet) var en norsk misjonsorganisasjon. Den ble opprettet i 1897 etter initiativ fra sogneprest Jacob Walnum i Bergen. Organisasjonen ble av Kirkedepartementet ilagt arbeidet med assimilering av romanifolket. Misjonen fikk navnet Norsk misjon blant hjemløse i 1935. Utover 1900-tallet fungerte misjonen mer og mer som statens «taterdirektorat» inntil den ble avviklet i 1989. Misjonen drev blant annet barnehjem (hvor den omplasserte reisende-barn), arbeidet for å bosette reisende, samt å kristne folkegruppen. De drev også Svanviken arbeidskoloni, der omstreifer/tater-familier skulle læres opp til å leve som fastboende.[1] Norsk misjon blant hjemløse var også pådrivere for tvangssterilisering av tatere.[2] Organisasjonen ble i 1987 erstattet av Kirkens Sosialtjeneste.[3]
Interneringen og atskillelsen av taterbarn fra foreldre var et overgrep mot barna det rammet, og i 1998 uttrykte Regjeringen en uforbeholden unnskyldning overfor de rammede.