I den neste artikkelen skal vi snakke om Klaus Hansen, et tema av stor relevans i dag. Klaus Hansen er et tema som har fanget oppmerksomheten til mange mennesker rundt om i verden, enten det er på grunn av dets innvirkning på samfunnet, dets betydning på et personlig nivå eller dets innflytelse på ulike aspekter av dagliglivet. Siden fremveksten har Klaus Hansen skapt bred debatt og har utløst økende interesse blant både eksperter og hobbyfolk. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Klaus Hansen, analysere dens betydning, dens implikasjoner og dens utvikling over tid. Gjør deg klar til å dykke inn i den fascinerende verdenen til Klaus Hansen og oppdag alt dette temaet har å tilby!
Klaus Hansen | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 14. apr. 1895[1][2]![]() Christiania | ||
Død | 15. mars 1971[1][2]![]() Oslo | ||
Beskjeftigelse | Politiker, lege, farmakolog ![]() | ||
Parti | Høyre Nasjonal Samling | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | frimureri | ||
Klaus Gustav Hansen (født 14. april 1895 i Kristiania, død 15. mars 1971 i Oslo) var en norsk lege, farmakolog og professor i farmakologi ved Universitetet i Oslo.
Han arbeidet med farmakologiske virkninger av narkosegasser og alkoholer på hjernefunksjonen, og var den første som undersøkte blodprøver for å anslå alkoholpåvirkning. Han tok også opp alkoholpåvirkningens rolle i trafikksikkerhet. Hansens banebrytende forskningsarbeid førte til at Norge som første land i verden vedtok en promillegrense.
Hansen var også aktiv som universitetspolitiker og var formann i Norsk-Tysk Selskap fra 1936 til november 1944. Han var dessuten varaordfører i Oslo fra 1941 til 1943. Hansen hadde tidligere vært Høyre-politiker og medlem av Oslo bystyre for Høyre fra 1928, men meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1940. Han var kritisk til Quislings regjering og deltok i intrigespill mot Quisling høsten 1944. Han ble derfor ekskludert fra partiet 17. november 1944. Hansen var før krigen 8. grads frimurer.
I 1948 ble han i landssvikoppgjøret dømt til 8 års tvangsarbeid samt fradømt sitt professorat. Etter soning livnærte han seg som allmennpraktiserende lege og hudlege.[3]