I denne artikkelen vil vi ta opp problemstillingen Rypesnipefamilien, som har blitt stadig mer aktuelt de siste årene. Rypesnipefamilien er et tema som har vakt stor interesse både i vitenskapsmiljøet og samfunnet for øvrig, på grunn av sitt gjennomslag på ulike områder. Fra opprinnelsen til den nåværende utviklingen har Rypesnipefamilien vært gjenstand for flere undersøkelser og debatter som søker å forstå dens innflytelse på miljøet vårt. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Rypesnipefamilien, analysere betydningen, implikasjonene og mulige fremtidsperspektiver som dette emnet kan tilby.
Rypesnipefamilien | |||
---|---|---|---|
![]() Rustrypesnipe (A. gayi)
| |||
Nomenklatur | |||
Thinocoridae Gray, 1845 | |||
Populærnavn | |||
rypesnipefamilien, rypesniper | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyreriket | ||
Rekke | Ryggstrengdyr | ||
Klasse | Fugler | ||
Orden | Vade-, måse- og alkefugler | ||
Underorden | Snipefugler | ||
Økologi | |||
Antall arter: | 4 | ||
Habitat: | terrestrisk | ||
Utbredelse: | Sør-Amerika | ||
Inndelt i | |||
|
Rypesnipefamilien (Thinocoridae) er en liten familie som består av kun fire arter (ni taxa), som fordeler seg i to slekter. Alle er endemiske for Sør-Amerika. Familien inngår i gruppen snipefugler (Scolopaci), som er en underorden av ordenen vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Slektskapet til de andre snipefamiliene er usikkert, men rypesnipene er trolig de nærmeste nålevende slektningene til den unike slettevandreren (Pedionomus torquatus), som er mest basal blant snipefuglene.[1][2][3] Ifølge IUCNs rødliste er alle artene livskraftige.
Rypesniper er små til mellomstore fugler (16–30 cm) med korte undere ekstremiteter, kort nebb og kamuflasjefarget fjærdrakt. Fuglene kan på mange måter minne om vaktler, skoghøns og sandhøns, om det ikke var for de lange vingene og den snipe-lignende flukten.
Artene er endemiske for Sør-Amerika (spesielt Andes og Patagonia), der de trives i høyder fra havnivået og opp mot 5 500 moh. De lever i karrige omgivelser, som på gressletter, stepper, halvørken og i alpine områder.
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Fjeldså & Bonan (2018).[4]