Proteus (måne)

I denne artikkelen ønsker vi å gå dypere inn i temaet Proteus (måne), en problemstilling som har fått stor aktualitet i nyere tid. Proteus (måne) har blitt et grunnleggende aspekt på ulike områder, enten det er på det sosiale, politiske, vitenskapelige eller teknologiske feltet. Dens innvirkning er så transcendental at det er viktig å ta opp de forskjellige dimensjonene og reflektere over dens innflytelse på våre daglige liv. Gjennom denne analysen søker vi å utnytte de mange kantene til Proteus (måne) og fremheve dens betydning i konstruksjonen av kunnskap og beslutningstaking i vårt moderne samfunn.

Proteus

Oppdagelse
Oppdaget avVoyager 2
Stephen P. Synnott
Oppdaget16. juni 1989
Baneparametre[1]
Epoke 18. august 1989
Periapsis117 584 km
Apoapsis117 709 km
Store halvakse117 647 ± 1 km
0,00079 AE
Eksentrisitet0,00053 ± 0
Omløpstid1,12231477 ± 0 jorddøgn
Gjennomsnittsfart7,623 km/s
Inklinasjon0,524°[a]
ModerplanetNeptun
Fysiske egenskaper
Dimensjoner 424×390×396  km[2][b]
Gjennomsnittlig radius210 ± 7 km[5]
Volum34 000 000 ± 0.4E+7 km³[2]
Masse44 000 000 000 000 000 000 kg[c]
Middeltetthet1,3 g/cm³ (estimat)[5]
Gravitasjon ved ekvator0,07 m/s²
0,007 g[d]
Unnslipningshastighet0,17 km/s[e]
RotasjonBundet[2]
Aksehelning0°
Overflaterefleksjon0,096[5][6]
Temperatur51 K snitt (estimat)
Tilsynelatende størrelsesklasse19,7[5]

Proteus er den nest største av planeten Neptuns 14 kjente måner. Den ble oppdaget av romsonden Voyager 2 i juli 1989. Navnet kommer fra havguden Protevs i gresk mytologi.

Proteus er det største kjente objektet i Solsystemet som ikke er kuleformet. Man regner med at gravitasjonskreftene ville ha ført til at den ville blitt kuleformet om massen bare hadde vært litt større. Likevel ble den ikke oppdaget før i 1989. Hovedårsaken til det er månens mørke farge.

Fotnoter

Type nummerering
  1. ^ 0,524° mot Neptuns ekvator, 0,026 ± 0,007° mot det lokale Laplace-planet
  2. ^ I de tidlige papirene ble noe ulike dimensjoner rapportert. I 1991 rapporterte Thomas og Veverka 440×416×404 km,[2][3] mens Croft rapporterte 430×424×410 km i 1992.[4] Forskjellen kommer av bruk av ulike sett av bilder og det faktum at formen til Proteus ikke er godt beskrevet av en triaksial ellipsoide.[2]
  3. ^ Massen ble kalkulert ved å muliplisere volumet fra Stooke (1994)[2] med den estimerte tettheten på 1 300 kg/m³. Hvis man bruker noe større masser fra de tidligere papirene vil massen øke til 5×1019 kg.[5]
  4. ^ Overflategravitasjonen er avledet fra massen m, gravitasjonskonstanten G og radiusen r: Gm/r².
  5. ^ Unnslipningshastigheten er avledet fra massen m, gravitasjonskonstanten G og radiusen r: √2Gm/r.

Referanser

  1. ^ Jacobson, R. A.; Owen, W. M., Jr. (2004). «The orbits of the inner Neptunian satellites from Voyager, Earthbased, and Hubble Space Telescope observations». Astronomical Journal. 128 (3): 1412–1417. Bibcode:2004AJ....128.1412J. doi:10.1086/423037. 
  2. ^ a b c d e f Stooke, Philip J. (1994). «The surfaces of Larissa and Proteus». Earth, Moon, and Planets. 65 (1): 31–54. Bibcode:1994EM&P...65...31S. doi:10.1007/BF00572198. 
  3. ^ Williams, Dr. David R. (22. januar 2008). «Neptunian Satellite Fact Sheet». NASA (National Space Science Data Center). Besøkt 31. januar 2012. 
  4. ^ Croft, S. (1992). «Proteus: Geology, shape, and catastrophic destruction». Icarus. 99 (2): 402–408. Bibcode:1992Icar...99..402C. doi:10.1016/0019-1035(92)90156-2. 
  5. ^ a b c d e «Planetary Satellite Physical Parameters». JPL (Solar System Dynamics). 18. oktober 2010. Besøkt 31. januar 2012. 
  6. ^ Karkoschka, Erich (2003). «Sizes, shapes, and albedos of the inner satellites of Neptune». Icarus. 162 (2): 400–407. Bibcode:2003Icar..162..400K. doi:10.1016/S0019-1035(03)00002-2. 

Eksterne lenker

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.