I dagens verden er Albedo en problemstilling som har fått betydelig relevans i samfunnet. Siden fremveksten har Albedo fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden, og skapt debatt og kontrovers rundt implikasjoner og konsekvenser. Dens innvirkning strekker seg til forskjellige aspekter av dagliglivet, og påvirker både et personlig og globalt nivå. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden de ulike fasettene til Albedo, analysere dens opprinnelse, dens utvikling over tid og dens innflytelse i dag. I tillegg vil vi undersøke hvordan Albedo har gjennomsyret ulike områder og hvordan det har formet våre oppfatninger og atferd.
| Objekt eller stoff | Refleksivitet |
|---|---|
| Tørr nysnø | 70–90 |
| Gammel våt snø | 35–65 |
| Ørkensand | 25–40 |
| Tørr vegetasjon | 20–30 |
| Løvskog | 15–25 |
| Gress | 15–25 |
| Hav (lav sol) | 10–70 |
| Bart jordsmonn | 10–25 |
| Barskog | 10–15 |
| Hav (høy sol) | <10 |
Albedo (fra latin albedo, 'hvithet', avledet av albus 'hvit') er et mål på refleksjonen til en flate eller et legeme. Det er forholdet mellom reflektert elektromagnetisk stråling og den innkommende stråling. Forholdet representeres vanligvis fra 0 % til 100 %, eller fra 0 til 1, og er viktig i klimatologi og astronomi. Forholdet avhenger av frekvensen på strålingen: uforbeholdent viser det til gjennomsnittet over et spektrum av synlig lys. Albedo avhenger også av innfallsvinkelen til strålingen: uforbeholdent normal innfallsvinkel. Nysnø har høy albedo: opp til 90 %. Havoverflaten har lav albedo. Jorda har en gjennomsnittlig albedo på 37–39 %, mens Månen har albedo på omtrent 12 %. I astronomi kan albedo til satellitter og asteroider brukes til å antyde sammensetningen av overflaten.
Snø, is og skyer har høy albedo og kaster tilbake mer av sollys og varme enn for eksempel skog, isfritt hav og asfalt. Menneskelig aktivitet har endret albedoen ved avskoging og jordbruk på ulike arealer på kloden. Det er vanskelig å beregne effekten av dette på global skala, og det er ikke klart i hvilken grad disse endringene har bidratt til å øke den globale oppvarmingen.[2]
Endringene av albedo er den viktigste grunnen til at IPCC predikerer at de polare temperaturene på den nordlige halvkule vil stige opp til dobbelt så mye som i resten av verden, en prosess kjent som polar forsterkning. I september 2007 var det arktiske området med sjøis nådd omtrent halvparten av det gjennomsnittlige sommerminimumarealet som var målt mellom 1979 og 2000.[3][4] På dette tidspunktet var sjøisen trukket seg så langt tilbake at Nordvestpassasjen var seilbar for skip, noe som aldri før er nedtegnet å ha skjedd i historien.[5] Det rekordstore tapet av sjøis i 2007 og 2008 kan imidlertid være forbigående.[6] Forskningslederen Mark Serreze (1960–) ved det amerikanske National Snow and Ice Data Center antar at 2030 vil være et «rimelig estimat» for når områder med Arktisk sommeris kan være helt fri for is.[7] Den polare forsterkningen av global oppvarming er ikke forutsatt å skje på den sørlige halvkule.[8] Den antarktiske isen nådde sin største utstrekning som er målt siden begynnelsen av observasjoner i 1979,[9] men økningen av isen i sør er overskredet av reduksjonen i nord. Trenden for global havis når utbredelsen på både den nordlige og sørlige halvkule summeres, er en tydelig nedgang.[10]