I dag skal vi analysere Philippe Van Parijs i dybden og dens innvirkning på dagens samfunn. Fra sin opprinnelse til i dag har Philippe Van Parijs spilt en grunnleggende rolle i ulike aspekter av dagliglivet, fra kultur til økonomi. Opp gjennom årene har Philippe Van Parijs vært gjenstand for debatt og kontrovers, og skapt motstridende meninger og ulike perspektiver. I denne artikkelen vil vi utforske de mange fasettene til Philippe Van Parijs og dens innflytelse på vår moderne verden, med mål om å bedre forstå dens betydning og rekkevidde. Uansett om du er en ekspert på området eller bare er nysgjerrig på å lære mer, vil denne artikkelen gi deg en omfattende oversikt over Philippe Van Parijs og dens virkning i dag.
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
Philippe Van Parijs | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 23. mai 1951[1]![]() Brussel | ||
Beskjeftigelse | Filosof, samfunnsøkonom, universitetslærer, forfatter ![]() | ||
Embete | |||
Utdannet ved | University of Oxford UCLouvain Université Saint-Louis - Bruxelles[2] | ||
Nasjonalitet | Belgia | ||
Medlem av | Det europeiske akademi for vitenskap og kunst | ||
Utmerkelser | Francqui-prisen (2001) Arkprijs van het Vrije Woord (2011) Æresdoktor ved université Laval (2008)[3] | ||
Philippe Van Parijs (født 23. mai 1951 i Brussel) er en belgisk filosof og politisk økonom, som hovedsakelig er kjent som akademisk talsmann for borgerlønn.
Van Parijs studerte filosofi, juss, politisk økonomi, sosiologi og lingvistikk ved Facultés Universitaires Saint-Louis (Brussel) og Université Catholique de Louvain, Oxford, Bielefeld og California (Berkeley).[trenger referanse] Han har doktorgrad i samfunnsvitenskap (Louvain, 1977) og i filosofi (Oxford, 1980).
Han er professor ved avdeling for økonomiske og sosialpolitiske vitenskaper ved Université Catholique de Louvain (UCL), hvor han leder Hoover Chair som ble etablert i 1991 og behandler områdene økonomi og politikk. Han har også vært gjesteprofessor ved Harvard Universitys Institutt for filosofi siden 2004, og ved Høyere Institutt for filosofi på Université Catholique de Louvain siden 2006.
Han har innehatt lærestillinger ved universitetene i Amsterdam, Manchester, Siena, Québec (Montréal), Wisconsin ( Madison), Maine (Orono) og Aix-Marseille, på European University Institute (Firenze), Russian Academy of Sciences (Moskva), det føderale universitetet i Rio de Janeiro, kinesisk Academy of Social Sciences (Beijing), de katolske fakulteter Kinshasa (Kongo), All Souls College (Oxford), Yale University, Sciences Po (Paris), Universidad Católica del Uruguay, det autonome universitetet i Barcelona og École normale supérieure (Paris).
Van Parijs er en av grunnleggerne av Basic Income European Network (BIEN), som i 2004 ble Basic Income Earth Network. Han er medlem av The Royal Academies for Science and the Arts of Belgium, International Institute of Philosophy, det europeiske akademi for vitenskap og kunst og fellow ved British Academy. I 2001 ble han tildelt Francqui-prisen i Belgia.
I verket Real Freedom for All: What (if anything) can justify capitalism?[4] (1995) argumenterer han for at det er både rettferdig og gjennomførbart å etablerer et system med en grunnleggende innkomst for enhver borger. Van Parijs fremhever at det å kunne foreta genuint egne valg fremmer en reell frihet. Han hevder for eksempel at man ikke egentlig kan velge å forbli i hjemmet for å oppdra barn eller å etablere en bedrift - hvis man ikke har råd. Van Parijs mener at en slik frihet blir muliggjort ved en viss beskatning av arbeid og dermed bidrar til en inntektsomfordeling.[5]
En annen del av Van Parijs' arbeide er linguistisk (språklig) rettferd. Han mener at engelsk priviligeres som et universelt lingua franca,[6]. For å bemøte den urett som er fremvoksende ved det at drøfter han en rekke tiltak som blant annet en språkskatt[7]. En slik skatt kan betales av engelsksråklige nasjoner, og omhandler for eksempel forbud mot dubbing av filmer, og håndhevelse av et linguistisk territorialitetsprinsipp for å verne om svakere språk.[8]