Wikipedia:Rettskrivning

Denne siden er en anbefaling på Wikipedia. Den er ikke vedtatt, men er regnet som en god praksis som alle brukere bør følge. Det er fritt frem for redigering av siden, men om anbefalingene endres, så bør det diskuteres og oppnås enighet om at den nye teksten også er god praksis.

De følgende ortografiske og grammatikalske reglene gjelder både for riksmål, bokmål og nynorsk der ikke noe annet er nevnt. Generelt følger vi Språkrådet som normerer bokmål og Det Norske Akademi for Språk og Litteratur som normerer riksmål på denne wikien – no.wikipedia.org per Wikipedia:Språkform.

På norsk dannes sammensatte eller komplekse ord som f.eks. flyreiser ved å kombinere to eller flere enkeltstående ord. I nevnte eksempel kombineres ordet 'fly' med 'reiser', og i dette tilfellet gjøres det for å spesifisere hvilken type reise det dreier seg om.

Et stadig mer utbredt fenomen i det norske skriftspråket er det vi kaller særskriving. Særskriving eller orddelingsfeil oppstår når ord som etter norske rettskrivingsregler skal være sammensatte skrives med mellomrom, f.eks. fly reiser. Flyreiser er et substantiv mens fly reiser er en substantivfrase bestående av et substantiv og et verb. Det siste alternativet har altså en helt annen betydning enn den første, noe som blir tydelig om man setter eksemplene inn i en setning: Billige flyreiser til hele verden er en setning som annonserer billige reiser med fly til destinasjoner over hele verden. Billige fly reiser til hele verden forteller oss at fly som er billige reiser til destinasjoner over hele verden. Orddelingsfeil kan være morsomme, men kan i mange tilfeller også føre til misforståelser (jf. forskjell på ekstraordinært møte og ekstra ordinært møte).

Mange vil gjerne påstå at feilen skyldes påvirkning fra engelsk skriftspråk. Dette er en noe grunn påstand, da problemer med rettskriving ofte bunner i mangelfull opplæring/dårlige kunnskaper hva gjelder eget morsmål. Norske rettskrivingsregler er rimelig enkle å forholde seg til, og kan man dem godt nok vil man ikke la seg forvirre av at engelsk har andre regler enn vi har på norsk.

I mange tilfeller er det vanskelig å avgjøre om det skal være stor eller liten forbokstav. I utgangspunktet følger vi disse grunnleggende reglene (adaptert fra Språkrådet i 2018):

Grunnregler

• Egennavn skal ha stor forbokstav:

Sjøfartsmuseet, Vorma, Morgenbladet, Venstre (partiet), Per Persen

• Fellesnavn skal ha liten forbokstav:

museet, elven, avisen, venstre (retningen), mannen

• Setningsstart skal ha stor forbokstav:

Snart er det jul. Det er lenge til påske. Jeg velger meg april. Vi bruker liten forbokstav dersom det ikke er en særlig grunn til å skrive stor.

Man bør imidlertid her være tilbakeholdende med bruken av stor bokstav; la tvilen slå ut til fordel for liten.

For unntak og diverse spesifiseringer se

• Språkrådet https://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriveregler/Stor_eller_liten_forbokstav/
• Riksmålsforbundet https://www.riksmalsforbundet.no/qa_faqs/stor-eller-liten-forbokstav/

Å eller og?

«Å» (som også kalles infinitivsmerke) forteller alltid at det følger en infinitiv etter. «Og» tilhører ordklassen konjunksjoner (bindeord) og anvendes for å binde sammen sideordnede ordgrupper. Problemet med å/og oppstår når det er to (eller flere) infinitiver i setningen. Hvis infinitivene er to separate handlinger som skal bindes sammen, skal man bruke «og». Ellers skal man bruke «å». En løsning på problemet er å bruke «fortidsprøven»: Prøv å gjøre infinitivene om til fortid (preteritum), og se hva som skjer. Hvis bare den første av dem forandrer seg, skal det være «å» foran den neste (som da står uendret). Hvis begge går over til fortid, skal det stå «og» mellom dem.

Om man behersker engelsk, kan man prøve å oversette setningen til engelsk og prøve se hvilke av «to» («å») og «and» («og») som passer.

Da og når

Huskeregel: Den gang da, hver gang når:

Eksempel 1: Da jeg gikk av bussen, så jeg henne. (Noe som skjedde én gang i fortid.)

Eksempel 2: Når jeg går av bussen, ser jeg henne. (Noe som skjer hver gang i nåtid.)

Derfor: Hver gang jeg gikk av bussen, så jeg henne. (Noe som skjedde hver gang i fortid.)

Én av/ett av

En feil som man ofte ser i avisartikler eller hører i kåserier og foredrag, er feil bruk av artikkel foran "av". Den vanligste feilen er konsekvent bruk av hankjønnsartikkelen "en", selv om det kommer et intetkjønns- eller hunkjønnsord etterpå. Det korrekte er altså:

Risør er én av kystbyene på Sørlandet - fordi «by» er et hankjønnsord.

NN er ett av de største friidrettstalentene vi har for tiden - fordi «talent» er et intetkjønnsord.

Garpegenitiv

Garpegenitiv brukes i nynorsk, men ikke i riksmål.

Eksempel: Arnes lue, ikke Arne sin lue!

I forhold til

Feil bruk av i forhold til kalles gjerne forholdisme, og blir ofte brukt i stedet for hva angår, når det gjelder og med hensyn til. Uttrykket skal brukes for å sammenlikne to ting, feks at Holmenkollen ligger høyt over havet i forhold til Oslo sentrum (altså: sammenlignet med).

Lang(t) og lenge

Legg merke til hvordan disse ordene bøyes i positiv, komparativ og superlativ:

Adjektiv: Lang(t) bøyes: lang(t) – lengre – lengst.

Eksempel: A fikk en lang reisevei, mens B fikk en lengre reisevei og C fikk lengst reisevei.

Adverb: Lenge bøyes: lenge – lenger – lengst.

Adverb: Langt bøyes: langt – lenger – lengst.

Eksempel: A reiste lenge, mens B reiste lenger og C reiste lengst.

Eksempel: A reiste langt, mens B reiste lenger og C reiste lengst.

Tidobling o.l.

Tidobling betyr at noe har doblet seg ti ganger altså 2 × 2 × 2 × 2 × 2 × 2 × 2 × 2 × 2 × 2 = 1024 ganger.

Dette er altså ikke det samme som ti ganger! Hvis noe er blitt større, så skriv for eksempel:

X vokste fem ganger i løpet av tyve år.

Y er blitt syv ganger større enn den var i 1950. osv.

Ordet en har minst tre forskjellige betydninger:

– en kan være synonymt med man

– en er ubestemt artikkel for hankjønnsord og felleskjønnsord

– én er et tallord (blir ofte feilaktig skrevet uten aksent).

Når to eller alle tre betydningene kommer i en og samme setning, kan leseren lett bli forvirret. Ved å bruke man istedenfor en kan setningen bli lettere å oppfatte. En setning som:

En bruker en hammer når en skal lage en pall eller to.

Det blir mindre forvirrende hvis det står:

Man bruker en hammer når man skal lage én pall eller to.

Norsk har tre ulike aksenttegn: ´ (akutt aksent), ` (grav aksent) og ^ (cirkumfleks). Aksenttegnet skal stå rett over den vokalen som skal ha aksent, enten det er stor eller liten bokstav. Alle aksenttegnene er lite brukt i norsk, og det er alltid tillatt å sløyfe dem, bortsett fra i egennavn (eksempel: Côte d'Or, Bogotá).

• Man bruker akutt aksent i ord som idé, kaféen, moskéer. Selv om du velger å bruke aksent i grunnformen av slike ord, har du lov å sløyfe den i bøyningsformene.

• Man bruker grav aksent i ord som vis-à-vis, Genève, à la.

• Man bruker cirkumfleks i ord som crème fraîche, entrecôte. Fôr er enten mat for dyr eller innsiden av f.eks. en kåpe eller frakk.

På bokmål er det ikke aksent i imperativ av verb som slutter på -ere i infinitiv, mens riksmål bruker aksent, f.eks. vurder/vurdér og lever/levér.

Før i tiden var det vanlig å benytte tegnene „…“ ved sitering. Nå for tiden er det helst i håndskrift. I trykt skrift bruker man idag bare «…», og dessuten ‘…’ for å indikere sitat i sitat. På datamaskiner bruker man ofte "…" (etter modell av amerikanernes sitattegn “…”), men dette er en arv fra skrivemaskinens tid – skrivemaskinene hadde ikke sitattegnene «…». På datamaskiner bør man benytte de korrekte sitattegnene «…».

Tegnene « og » lages i HTML med « og ». I Microsoft Windows kan man også lage dem med Alt+0171 og Alt+0187 (dvs hold Alt-tasten inne mens du på det numeriske tastatur taster hhv 0171 og 0187 for deretter å slippe Alt), mens man i Linux ofte finner dem på AltGr+z og AltGr+x. På Mac OS X lages tegnene ved hjelp av alt+shift+v og alt+shift+b. Tegnene ‘ og ’ (for sitat i sitat) lages i HTML med ‘ og ’, på Mac OS X med alt+n og alt+m.

I Visual Editor får man disse, som andre spesialtegn, ved å klikke på Ω-tegnet og deretter i første rad.

• Bokmålsordboka – Ordboken er utarbeidet ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) ved Universitetet i Oslo i samarbeid med Språkrådet.

• Riksmålsforbundets ordliste – Ordliste med ca. 40 000 oppslagsord. Den opplyser om ordenes stavemåte og bøyning på riksmål.

• Det Norske Akademis ordbok (NAOB) er et digitalt ordboksverk over norsk bokmål og riksmål som består av 225 000 artikler eksemplifisert med 300 000 sitater. Verket utgis av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og Kunnskapsforlaget i fellesskap. Ordboken dekker «alt norsk språk som etter sin intensjon ikke er landsmål/nynorsk». Riksmålsformer som avviker fra bokmål er merket.

• Norsk Ordbok (betalt tjeneste) – Ordbok med ca. 81 000 oppslagsord, utarbeidet av Tor Guttu ved Universitetet i Oslo. I ordboken finner du skrivemåte og bøyningsformer i moderat bokmål og moderne riksmål. Riksmålsformer som ikke er en del av den offisielle bokmålsrettskrivningen, er merket med en trekant (△). En egen ordbok for bokmål er også tilgjengelig, og denne omfatter samtlige bøyingsformer innen bokmål (ikke bare de moderate), men har ikke med riksmålsformer.

• Skriveregler (uoffiselle) finnes på Korrekturavdelingen.no

• Wikipedia:Liste over alminnelige stavefeil
• Wikipedia:Navnekonvensjoner