I denne artikkelen skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Marmorkatt, og utforske dens opprinnelse, mening og relevans i dagens samfunn. Marmorkatt har vært gjenstand for interesse og debatt gjennom årene, og vekket interessen til både akademikere, fagfolk og nysgjerrige. Fra dens innvirkning på populærkulturen til dens innflytelse på historien, har Marmorkatt satt et uutslettelig preg på samfunnet, og blitt et spennende og stadig utviklende studieemne. Gjennom denne artikkelen vil vi undersøke de ulike aspektene ved Marmorkatt, dens betydning og dens innflytelse på forskjellige områder, og tilby et omfattende syn på dette fenomenet som har fanget oppmerksomheten til så mange mennesker.
Marmorkatt | |||
---|---|---|---|
![]() Marmorkatt
| |||
Nomenklatur | |||
Pardofelis marmorata Martin, 1837 | |||
Synonymi | |||
Catopuma marmorata | |||
Populærnavn | |||
marmorkatt, marmorleopard | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyr | ||
Rekke | Ryggstrengdyr | ||
Klasse | Pattedyr | ||
Orden | Rovpattedyr | ||
Familie | Kattedyr | ||
Slekt | Pardofelis | ||
Miljøvern | |||
IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1 ![]() NT — Nær truet | |||
Økologi | |||
Habitat: | trelevende og terrestrisk, eviggrønn og tropisk lauvfellende skog | ||
Utbredelse: | |||
![]() Habitatet er fragmentert | |||
Inndelt i | |||
|
Marmorkatt (Pardofelis marmorata) er et relativt lite kattedyr i gruppen med asiatiske småkatter (baykattlinjen). Den er eneste art i slekten Pardofelis. Arten har 19 kromosompar.[2]
Marmorkatt holder til i Sørøst-Asia, fra de store skog- og fjellområdene i India og Nepal i nordvest til de tropiske regnskogene på øyene Borneo og Sumatra i sørøst. Arten finnes i: Bangladesh, Bhutan, Brunei, Kambodsja, Kina, India, Indonesia (Kalimantan, Sumatra), Laos, Malaysia (fastlandet Malaysia, Sabah, Sarawak), Myanmar, Nepal, Thailand og Vietnam.[1]
Marmorkatten har ofte blitt sammenlignet med treleoparden, siden pelsmønsteret er slående likt. Den er ikke stort større enn en vanlig huskatt og veier normalt kun 2–5 kg. Kroppslengden, målt fra snutespiss til halerot, på ca. 45–61 cm. I tillegg kommer en svært lang hale, som gjerne måler ca. 35–55 cm. Skulderhøyden ligger normalt på ca. 28 cm.
Pelsen er gulbrun i grunnfarge og dekket av store irregulære flekker, som blir blekere mot midten og har en mørk ytterkant. Langs flankene er mønsterflekkene brutte. Markeringene over ryggen og i nakke- og hoderegionen er gjerne mørkere, nærmest sorte. Disse markeringene ser ut til å være noe mindre enn hos treleoparden, og mer marmorlignende i sin struktur. i Ansiktet har denne katten et brutt båndmønster som løper fra øyekroken og over hodet. Hodet som sådan er forhodsvis rundt og lite, med en høy skalle og små runde stående ører. Marmorkatten har mellomhud mellom tærne og doble klokapper, som treleoparden.
Marmorkatten er en av de mest sky og mest vanskelige kattene å forske på, fordi den lever store deler av livet opp i trærne. Den er nattaktiv og jager bytte både i trærne og langs bakken (stedvise forskjeller). Den jakter blant annet på små pattedyr, reptiler, insekter og fugler.
I fangenskap har hunnen brunst hver måned, men man vet ikke hvordan dette er i vill tilstand. Drektighetstiden varer normalt i 66–82 dager og kullstørrelsen består for det meste av 2 unger, men 1–4 anses normalt. Ungene, som fødes blinde, veier gjerne mindre enn 100 gram ved fødselen og utvikler seg hurtig. Øynene åpnes etter ca. 12–16 dager. Ungene har spettet pels, men utvikler det karakteristiske marmormønstret senere.
Marmorkatten var tidligere systematisert sammen med de små kattedyrene i underfamilien Felinae, men den ble senere plassert i en egen slekt (Pardofelis) og flyttet til gruppen med store kattedyr (Pantherinae). Senere ble den omplassert til gruppen med asiatiske småkatter (baykattlinjen), som består av to slekter og tre arter.
To underarter aksepteres internasjonalt, men det gjenstår en rekke spørsmål om eventuelt flere eksisterer.
Den totale bestanden av marmorkatter har ikke blitt kartlagt. Den regnes derfor som middels spesielt truet art av IUCN, selv om den mange steder er svært utrydningstruet. Den står også på CITES Appendix I liste over truete arter.