Lester Young

I våre dager er Lester Young et tema som blir mer og mer aktuelt i samfunnet vårt. Siden den dukket opp har den skapt stor interesse og debatt blant eksperter og befolkningen generelt. Over tid har Lester Young blitt et sentralt element på ulike områder, fra politikk til populærkultur. Dens innflytelse har blitt tydelig i ulike manifestasjoner, noe som har forårsaket en betydelig innvirkning på måten vi forholder oss, kommuniserer og tar beslutninger på. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden implikasjonene av Lester Young og dens innvirkning på våre daglige liv.

Lester Young
FødtLester Willis Young
27. aug. 1909[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Woodville
Woodville[5]
Død15. mars 1959[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (49 år)
New York
BeskjeftigelseKlarinettist, saksofonist, komponist, jazzmusiker, musiker Rediger på Wikidata
FarWillis Young
NasjonalitetUSA
GravlagtCemetery of the Evergreens
UtmerkelserGrammy Hall of Fame Award (2004)
Musikalsk karriere
SjangerJazz[6][7]
InstrumentSaksofon, klarinett, tenorsaksofon
Aktive år1933–
PlateselskapVerve Records, Commodore, Savoy Records, Original Jazz Classics
IMDbIMDb
Lester Young på Commons

Lester «Prez» Young (født 27. august 1909 i Woodville i Mississippi, død 15. mars 1959 i New York) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon, klarinett), kjent som en av verdens ledende på 1930-, 1940- og 1950-tallet.

Etter å ha turnert vaudeville med familieorkesteret, spilte han med Art Bronson og hans Bostonians (-1930) og Walter Page's «Blue Devils; (1931). Han var en tid i Minneapolis, før han flyttet med bandet «The Thirteen Original Blue Devils» til Kansas City, og ble opptatt i Bennie Motens orkester (1933).

Young spilte med en rekke band, også i New York, der han tok over saksofon-pioneeren Coleman Hawkins' rolle i Fletcher Hendersons orkester (1934), gikk til Andy Kirk's orkester, og endelig Count Basies band (1934–40), der Young oppnådde nasjonal berømmelse. Med deler av Basiebandet ga han ut sin mest kjente solo, «Lady be Good» (1936), og komponerte selv Lester leaps in (1939). En til tider klarinettspillende Young fikk tilnavnet «Prezident» av Billie Holiday, som igjen av Young fikk tilnavnet «Lady Day» de to ga ut bestselgerne The man I love (1939) og All of me (1941).

Firevolum-serien Prez' hat utkom 1936-41.

På 1940-tallet ledet han egen trio ved Kelly's Stables, fulgt opp med en periode på vest-kysten med sin yngre bror, jazztrommeslageren Lee Young. Young medvirket ga ut Lester Young – Nat King Cole Trio (1946), samt fortsatte sitt virke i New York City med Basie (1943–44) og Dizzy Gillespie og tilbrakte et år i militæret. Etter dette spilte han inn sin kjente These foolish things (1946) og Coleman Hawkins & Lester Young (1946). Han figurerte i filmen Jammin' the blues (1944), spilte i Jazz at the Philharmonic (1946), ga ut Prez in Europe (1953) og Pres and Teddy (1956) før han døde. Komposisjonen Pork pie hat (1959) av Charles Mingus, er dedikert Young, likesom Wayne Shorter's Lester left town. Flere biografier er skrevet, deriblant Douglas H. Daniels, Lester leaps in: The life and times of Lester 'Pres' Young (2005).

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lester-Willis-Young, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014
  3. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0072969
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Lester Willis Young, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id young-lester-willis, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Biographical Dictionary of Afro-American and African Musicians
  6. ^ http://news.allaboutjazz.com/jazz-musician-of-the-day-lester-young__31658.php.
  7. ^ http://www.infoplease.com/biography/var/lesteryoung.html.

Eksterne lenker