I dagens verden har Konklavet august 1978 blitt et tema med stor relevans og interesse for mange mennesker. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunnet, sin innflytelse på arbeidsplassen eller dens betydning for personlig utvikling, har Konklavet august 1978 fanget oppmerksomheten til et bredt publikum. Etter hvert som vi fortsetter å bevege oss inn i det 21. århundre, ser det ut til at interessen og nysgjerrigheten for Konklavet august 1978 bare øker, noe som fører til at vi utforsker og forstår alle aspekter knyttet til dette emnet ytterligere. I denne artikkelen vil vi fordype oss i de forskjellige aspektene ved Konklavet august 1978, analysere dens relevans i ulike kontekster og utforske dens innvirkning i dag.
| Åpnet | 25. august 1978 | ||
|---|---|---|---|
| Avsluttet | 26. august 1978 | ||
| Sted | Vatikanet | ||
| Tidl. pave | Paul VI | ||
| Ny pave | Johannes Paul I | ||
| ledet av | Jean Villot | ||
| Kardinaler - med stemmerett | 130 111 (+ 3 forfall) | ||
| Varighet | 2 dager | ||
| Valgomganger | 4 | ||
| Forrige konklave | Konklavet 1963 | ||
| Neste konklave | Oktober 1978 | ||
Etter pave Paul VIs død i Castel Gandolfo den 6. august 1978, ble det den 25. august samme år innledet et konklave for å velge en ny pave.
Det var ved pavens død 115 kardinalelektorer, og femten kardinaler over åtti år. En av elektorene, Paul Yü Pin, døde under sedesvakansen, mens tre ikke var i stand til å delta på grunn av sykdom. Med 111 kardinalelektorer samlet var dette det så langt største konklavet.
Allerede etter den fjerde avstemningen, på konklavets andre dag, ble Albino Luciani, patriark av Venezia, valgt. Han aksepterte, og tok navnet Johannes Paul I.
Blant de papabili, eller toppkandidatene, var Sergio Pignedoli, president for Det pavelige råd for de ikke-kristne; Giuseppe Siri, erkebiskop av Genova, and Corrado Ursi, erkebiskop av Napoli. Andre som ble nevnt var Giovanni Benelli av Firenze men til ikke lenge før det Vatikanets statssekretær; Sebastiano Baggio, prefekt for Bispekongregasjonen, og ikke-kardinalwb Anastasio Ballestrero, erkebiskop av Torino.[1] Den ikke-italiener som ble hyppigst nevnt var Johannes Willebrands, erkebiskop av erkebispedømmet Utrecht.[2]
Den brasilianske Aloísio Lorscheider som ledet CELAM, ønsket seg Albino Luciani, som var patriark av Venezia, mens Luciani antas å ha ønsket seg Lorscheider.[3] Time rapporterte senere at kardinalkollegiets dekan, Carlo Confalonieri, aom var ekskludert fra å delta ettersom han var over aldersgrensen, var den første kardinal som hadde åpent foreslått Luciani.[4]
Luciani ble på forhånd ikke ansett som papabile selv om han ble nevnt i noen aviser i forhåndsomtalen, men han fikk henvendelser fra noen kardinaler som mente han ville kunne bli en god pave. Det ble rapportert av kommentatorer at mange i valgkollegiet av kardinaler ønsket ikke en kurie-pave som pave Paul VI hadde vært, men en varm, medmenneskelig og pastoral skikkelse som pave Johannes XXIII.
Luciani ble spurt av kardinal Jean-Marie Villot om han tok imot valget; han var svært skeptisk da han ble valgt, og måtte overtales til å akseptere embetet. Han skal ha sagt til kardinalene: «Måtte Gud tilgi dere for det dere har gjort for min skyld»; bemerkningen skal ha blitt levert med det smil som ga ham tilnavnet «Den smilende pave». Hans motto var Humilitas, «ydmykhet».