Problemstillingen om Kanslihuset er en høyaktuell problemstilling i dag, da den berører et bredt spekter av mennesker i ulike sammenhenger. Gjennom historien har Kanslihuset vært gjenstand for debatt og kontrovers, og dens innvirkning strekker seg til flere samfunnsområder. Dette er grunnen til at det er viktig å analysere i detalj de forskjellige fasettene til Kanslihuset, fra opprinnelsen til dens nåværende situasjon, for fullt ut å forstå implikasjonene og finne mulige løsninger. I denne artikkelen vil vi ta for oss ulike aspekter knyttet til Kanslihuset, og tilby et omfattende og uttømmende syn på dette emnet som er så relevant i dag.
Kanslihuset | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Land | ![]() | ||
![]() Kanslihuset 59°19′28″N 17°53′16″Ø | |||
Kanslihuset er en bygning på Långa raden 5 på Drottningholmsmalmen, Ekerö kommune. Huset ble bygd i 1787 som kontorer og boliger for landshøvdingen og hans tjenestemenn, derav navnet. Bygningen eies og forvaltes av Statens fastighetsverk. Det er siden 1935 et bygningsminne og inngår i Drottningholms verdensarv.
Huset ble oppført i 1787 som en pusset teglbygning som inneholdt kontor og boliger for den nytiltrådte landshøvdingen og hans tjenestemenn for det da nyetablerte Drottningholm och Svartsjö län. Første landshøvding ble Gustav IIIs yndling; Adolf Fredrik Munck af Fulkila. I første etasje lå kontorer og den store kansellisalen, i overetasjen fantes boligrom.
Hvilken arkitekt som tegnet huset er ikke helt klarlagt, men det kan ha vært Olof Tempelmann eller Carl Fredrik Adelcrantz eller begge sammen, Adelcrantz var Tempelmanns sjef. Fasaden mot veien har en kraftig aksentuert frontespis med arkadegang som opprinnelig ble begrenset av fristående kolonner. I 1795 besøkte maleren Jonas Carl Linnerhielm plassen og noterte blant annet i sin reisdagbok: Bland desse utmärker sig i synnerhet Ståthållare-Cantzilies Hus, vars facade prydes af fristående Colonner och utgör en ganska vacker byggnad.
I årene 1847 til 1862 hadde slottsarkitekten Fredrik Wilhelm Scholander sin bolig i første etasje. Fram til 1919 var planløsningen stort sett uforandret, da ble det gjennomført en omdisponering av husets rom i sammenheng med en stor renovering. I 1950 ble det gjennomført ytterligere en renovering som resulterte i fire leiligheter.[1]