Jon Christensen

I det vide universet av emner som dagens samfunn tar opp, har Jon Christensen skilt seg ut som et emne av absolutt relevans. Enten på grunn av dens innvirkning på menneskers daglige liv, dens innflytelse på arbeidsplassen eller dens historiske betydning, har Jon Christensen fanget oppmerksomheten til et bredt publikum i ulike aldre og yrker. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Jon Christensen, fra dens opprinnelse til dens utvikling i dag, med sikte på å gi et globalt perspektiv på dette mye diskuterte emnet.

Jon Christensen
Jon Christensen på scenen i 2018
Foto: Tore Sætre
FødtJon Ivar Christensen
20. mars 1943[1][2]Rediger på Wikidata
Oslo[3]
Død18. feb. 2020[4]Rediger på Wikidata (76 år)
Sagene[4]
BeskjeftigelseJazzmusiker, perkusjonist, musiker Rediger på Wikidata
EktefelleEllen Horn (1988–)[4][5]
BarnEmilie Stoesen Christensen[4]
NasjonalitetNorge
Medlem avThe Dream
UtmerkelserSpellemannprisen i jazz (1977) (sammen med: Pål Thowsen)
Buddyprisen (1967)
Spellemannprisen i jazz (1992) (sammen med: Knut Riisnæs)
Musikalsk karriere
SjangerJazz[6][7]
InstrumentTrommesett[6][8]
PlateselskapECM
IMDbIMDb
Jon Christensen på Commons

Jon Ivar Christensen (1943–2020)[9][10] var en norsk jazzmusiker (slagverk, perkusjon).

Christensen var en av Europas fremste jazzmusikere på slutten av 1900-tallet.[11]

Han utga No Time for Time med Pål Thowsen, Arild Andersen og Terje Rypdal (Pan Records, 1976) som ga Spellemannprisen 1977. Med Knut Riisnæs utkom Riisnæs/Christensen featuring John Scofield/Palle Danielsson (Odin Records, 1992) hvilket ga Spellemannprisen 1992 i klassen jazz.[12]

Den autodidakte Christensen etablerte seg ellers tidlig i Oslos jazzmiljø, med Gunnar Brostigen orkester (1958), Arild Bjørk (1960), Finn Melbye kvintett (1960), Arild Wikstrøm kvartett (1961), Egil Kapstad trio (1962–64), Karin Krog kvartett (63-68), Terje Bjørklund trio (65-66), Einar Iversen, Bjørn Johansen, Frode Thingnæs sekstett, Radka Toneff, Knut Riisnæs kvartett, Jazzpunkensemblet, Arild Andersen, i Masqualero, Jon Balke's Etno Funk, Sidsel Endresen, Tore Brunborg, Oslo 13, Bjørn Alterhaug, Bendik Hofseth, Bugge Wesseltoft, Olga Konkova, Jacob Young og Bertine Zetlitz.

På tyske ECM medvirket han på et titall utgivelser med Jan Garbarek, Eberhard Weber (1975–76), Terje Rypdal og Jan Erik Vold. Han arbeidet med de svenske Jan Allan/Rune Gustafsson, Bobo Stenson/Palle Danielsson, Lars Danielsson kvartett, finske Iro Haarla, danske Alex Riel og Cæcilie Norby, og de amerikanske Steve Kuhn, Stan Getz, Sonny Rollins, Dexter Gordon, Keith Jarrett, George Russell og John Scofield.

Jon Christensen var gift med skuespiller og tidligere kulturminister Ellen Horn. Deres datter Emilie Stoesen Christensen (født 1986) er sanger og skuespiller.

Utmerkelser

Referanser

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014
  2. ^ filmportal.de, Filmportal-ID e57f3599596b4652ba46358b640b0f33, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014
  4. ^ a b c d VG, Atle Jørstad Wergeland, Stein Østbø, Stian Eisenträger, «Jazzmusiker Jon Christensen er død», utgitt 18. februar 2020, besøkt 18. februar 2020
  5. ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Jon_Christensen
  6. ^ a b http://tibemag.no/kongsbergjazz/program-2018//files/assets/common/downloads/Kongsberg%20Jazzfestival%20program%202018.pdf.
  7. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  8. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 350, Wikidata Q99181182 
  9. ^ «Jazzmusiker Jon Christensen er død». www.vg.no. Besøkt 18. februar 2020. 
  10. ^ Bjørn Stendahl: Minneord i Aftenposten 4. mars 2020
  11. ^ Jon Christensen - Norsk biografisk leksikon
  12. ^ a b «Årets Spellemenn». Aftenposten. 21. februar 1993. s. 30. 
  13. ^ Jon Christensen vant Ella-prisen[død lenke]

Eksterne lenker

Forrige mottaker:
Bjørn Stendahl 		Vinner av
Ella-prisen
Oslo Jazzfestival
 Neste mottaker:
Paolo Vinaccia