François-René de Chateaubriand

I dag er François-René de Chateaubriand et tema med stor relevans og interesse for et stort antall mennesker rundt om i verden. Dens innvirkning og relevans dekker ulike aspekter av dagliglivet, fra teknologi til politikk, inkludert kultur og helse. I denne artikkelen skal vi utforske François-René de Chateaubriand grundig og analysere dens innflytelse på dagens samfunn. Vi vil fordype oss i årsakene, konsekvensene og mulige løsninger, med sikte på å gi en fullstendig og objektiv visjon av dette svært relevante temaet. Uten tvil er François-René de Chateaubriand et tema som ikke etterlater noen likegyldige og fortjener all vår oppmerksomhet og refleksjon.

François-René de Chateaubriand
FødtFrançois Auguste René de Chateaubriand
4. sep. 1768[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Saint-Malo (Kongeriket Frankrike)[5]
Død4. juli 1848[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
tidligere 10. arrondissement i Paris[6]
BeskjeftigelseOversetter, politiker, diplomat, historiker, lyriker, romanforfatter, journalist, essayist, militært personell, biograf, skribent[7]
Embete
  • Frankrikes ambassadør til Sverige
  • pair de France (1815–1830)
  • Frankrikes utenriksminister (1822–1824)
  • Minister of State (1815–1816)
  • Frankrikes ambassadør til Storbritannia
  • Frankrikes ambassadør ved Den hellige stol
  • seat 19 of the Académie française (1811–1848) Rediger på Wikidata
EktefelleCéleste de Chateaubriand (1792–)
Partner(e)Hortense Allart
FarRené-Auguste de Chateaubriand
MorApolline Jeanne Suzanne de Bédée
SøskenLucile de Chateaubriand
Jean Baptiste Auguste de Chateaubriand
PartiUltraroyaliste
NasjonalitetFrankrike
Gravlagttombeau de Chateaubriand
MorsmålFransk
SpråkFransk[8][9]
Medlem av
7 oppføringer
Comité philhellène de Paris
Académie française (1811–1848) (erstatter: Marie-Joseph Chénier, erstattet av: Paul de Noailles)[10]
Deutsches Archäologisches Institut
Bayerische Akademie der Wissenschaften
Towarzystwo Warszawskie Przyjaciół Nauk
American Antiquarian Society
Chevaliers de la Foi
Utmerkelser
12 oppføringer
Offiser av Æreslegionen (1823)
Ridder av Sankt Ludvigsordenen (1814)
Ridder av den Hellige Ånds orden (1824)
Ridder av Sankt Mikaels orden (1824)
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Ridder av Det gyldne skinns orden
Den sorte ørns orden
Ridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Andreasordenen (1821)
Storkorset av Kristusordenen (Portugal)
Storkorset av Karl IIIs orden
PeriodeRomantikken
SjangerEssay, memoar, selvbiografi
DebutEssai historique, politique et moral, 1797
Debuterte1797
Aktive år1797–
Viktige verkAtala, The Genius of Christianity, René, Mémoires d'Outre-Tombe
Signatur
François-René de Chateaubriands signatur
Våpenskjold
François-René de Chateaubriands våpenskjold
François-René de Chateaubriand på Commons
«Chateaubriand» omdirigeres hit. For matretten, se Chateaubriand (matrett).

François-René de Chateaubriand (1768–1848) var en fransk adelsmann, politiker, forfatter, diplomat og militær. Han var Frankrikes utenriksminister i perioden 1822–1824, men er i dag best kjent som forfatter. Sammen med Madame de Staël betraktes som grunnleggeren av romantikken i fransk litteratur.

Chateaubriand var høyadelig vicomte, nedstammet fra Bretagne, og var rojalist av politisk natur. Han tilhørte emigrantarmeen som bekjempet den franske revolusjonen. Han sluttet seg først til Napoléon Bonaparte, men ble senere en av Napoleons sterkeste kritikere. Sammen med Madame de Staël blir han regnet som grunnleggeren av den franske romantikken, samt en av dem som førte til at kristendommen ble gjeninnført i Frankrike under Napoléon. Han levde i en tidsalder hvor en betydelig del av intelligentsia vendte seg mot den katolske kirkens dogmer. Han forfattet et forsvar for troen i Génie du christianisme. Det var hans selvbiografi Mémoires d'outre-tombe (Minner fra hinsides graven, utgitt posthumt 1848–1850) som i dag betraktes som hans mest fullendte verk.

Innflytelse

Chateaubriand har blitt stående som en av grunnleggerne av den franske romantikken. Hans beskrivelser av naturen og hans analyser av følelser gjorde ham til et forbilde for en generasjon av romanistiske forfattere, ikke bare i Frankrike, men også i utlandet. Eksempelvis var engelske lord Byron dypt imponert av kortromanen René (1802) og som kan sammenlignes med Goethes Den unge Werthers lidelser (1774). Den unge Victor Hugo nedtegnet i en notatbok, «Å bli Chateaubriand eller ingenting».[11] Selv hans fiender fant det vanskelig å unngå hans innflytelse. Stendhal, som avskydde ham av politiske årsaker, gjorde bruk av hans psykologiske analyser i sin egen bok, De l'amour (1822) (Om kjærligheten).

Chateaubriand var den første som definerte vague des passions («tilkjennegivelse av sinnsbevegelse/ledelse») som ble vanlig i romantikken: «Vi bor, med et fylt hjerte, en tom verden» (Génie du Christianisme). Hans politiske tanker og handlinger synes å bestå av tallrike motsetninger: han ønsket å være venner både med det lovlige monarki og med frihet, forsvarte begge deler skiftesvis etter hva som til enhver tid syntes å være mest i fare: «Jeg er en bourbonist av ære, en monarkist av fornuft, og en republikaner av smak og lynne.» Han var den første i en rekke av franske litterater (Alphonse de Lamartine, Victor Hugo, André Malraux) som forsøkte å blande og forene politisk og litterær karriere.

Som en matentusiast ga han navnet til en matrett som er gjort av et stykke indrefilet, mørbradstek eller en chateaubriand.[12]

Bibliografi

  • Essai historique, politique et moral sur les révolutions anciennes et modernes, considérées dans leurs rapports avec la Révolution française (1797)
  • Atala (1801)
  • René (1802)
  • Génie du christianisme (1802)
  • Les Martyrs (1809)
  • Mémoires de ma vie (1809)
  • Itinéraire de Paris à Jérusalem (1811)
  • De Buonaparte et des Bourbons (1814)
  • Les Natchez (1826)
  • Voyage en Amérique (1827)
  • Études historiques sur la chute de l’Empire romain (1831)
  • Essai sur la littérature anglaise (1836)
  • Le Congrès de Vérone (1838)
  • La Vie de Rancé (1844)
  • Mémoires d'outre-tombe, utgitt posthumt (1848).

I tillegg er flere andre verk av Chateaubriand bevart: kritiske artikler, utrykte verk (Abencerrages, Moïse, tragedier, diverse lyrikk, politiske avhandlinger), samt oversettelsen Le Paradis perdu, av John Milton (Paradise Lost).

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Francois Auguste Rene vicomte de Chateaubriand, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Francois-Auguste-Rene-vicomte-de-Chateaubriand, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
  3. ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, «François-René vicomte de Chateaubriand», CTHS person-ID 107198
  4. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 61598, besøkt 1. april 2021
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014
  7. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  8. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 11896324t, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  9. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 27343203, Wikidata Q16744133 
  10. ^ Académie française, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID francois-rene-de-chateaubriand, besøkt 3. juni 2022
  11. ^ Christopher John Murray (2013): Encyclopedia of the Romantic Era, 1760-1850, Routledge, s. 169
  12. ^ Herter, George & Berthe (1969): Bull Cook and Authentic Historical Recipes and Practices (utgave fra 1995). Ecco Press. s. 20–21.

Eksterne lenker

Wikiquote: François-René de Chateaubriand – sitater