Ferdinand Finne

I dagens verden har Ferdinand Finne fått enestående relevans, og blitt et tema av interesse for et bredt spekter av mennesker og disipliner. Enten det er Ferdinand Finne som en fremtredende figur i historien, som et nøkkelbegrep i et fagfelt, eller som en betydelig begivenhet i dag, er hans innvirkning ubestridelig. I denne artikkelen vil vi fordype oss i universet til Ferdinand Finne, utforske dets opprinnelse, evolusjon og dets innflytelse på ulike aspekter av samfunnet. Fra utseendet til dets moderne relevans har Ferdinand Finne vært gjenstand for analyse og debatt, og har generert et enormt vell av kunnskap som fortjener å bli utforsket i detalj.

Ferdinand Finne
Født12. okt. 1910[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Christiania
Død31. des. 1999[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (89 år)
Oslo[5]
BeskjeftigelseSkribent, kunstmaler, scenograf, grafiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedStatens håndverks- og kunstindustriskole
FarSeverin Finne
SøskenHans-Gabriel Finne
NasjonalitetNorge
UtmerkelserSt. Olavs Orden
Ferdinand Finne på Commons

Ferdinand Oscar Finne (født 12. oktober 1910 i Kristiania, død 31. desember 1999) var en norsk maler, grafiker, scenograf og forfatter.

Bakgrunn og arbeid

Ferdinand Finne var sønn av Esther Lucy Egeberg (1887–1962) som var sønnedatter av Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921), kammerherren som innstiftet Egebergs ærespris. Esther ble i 1908 gift med høyesterettsadvokat og fekter Severin Finne (1883–1953). De fikk fire barn før de ble skilt. Da foreldrene skilte seg var Ferdinand fortsatt barn. Ferdinand Finne var bror av arkitekten Hans-Gabriel (Tommy) Finne (1916–2012).

Moren giftet seg på nytt i England, og Ferdinand og to yngre søsken flyttet med moren dit. Etter noen år flyttet Ferdinand tilbake til Norge, på grunn av dårlige relasjoner til stefaren. Han reiste mye, først i England og i fjellet med sin gode venn Stein Grieg Halvorsen (født 1909). Som 20-åring studerte han silkefaget i Lyon og på den italienske øya Capri. Siden dro han til Paris for å lære om eksklusive klesmoter (haute couture). Dette ga ham deretter innpass som ekspeditør ved Kristianias ledende motehus Silkehuset.

Teateransettelse

Hans erfaring med tekstiler og hans skapende evner medvirket til at han i 1934 ble ansatt ved Nationaltheatret, der han etter hvert ble kostymesjef. Lenge etter at han sluttet i den stillingen hadde han igjen oppdrag for teateret med kostymer og sceneutstyr til forestillingen Kjære Løgnhals i 1995.[6]

Medvirkning i teateroppsettinger (utvalg)

År Tittel Forfatter Rolle Teater Ref.
1936 Peer Gynt Henrik Ibsen kostymedesigner Nationaltheatret [7]

Skribent

Forut for annen verdenskrig skrev Finne artikler for aviser og interiørmagasiner. Han utga boka Store motekonger i 1939. Under arbeidet med den befant han seg i Paris der han kom i kontakt med en rekke kjente personer innen motebransjen, blant andre Coco Chanel (1883–1971).

Krigsinnsats

Ved krigsutbruddet i 1940 oppholdt Finne seg i London. Der meldte han seg til tjeneste ved den norske ambassaden. Han ble tilknyttet velferdstjenesten i Flyvåpenet og var en tid stasjonert i Little Norway i Canada. Da krigen nærmet seg slutten ble han forfremmet til major for sin innsats.

Billedkunstner

I London fikk Finne sin første profesjonelle undervisning i billedkunst av Oskar Kokoschka (1886–1980). Etter krigen var han elev ved Statens kunstakademi i Oslo der han han ble undervist av Per Krohg og Jean Heiberg. Etter et opphold i Paris, hos Fernand Léger, hadde han sin kunstnerdebut i 1954. Ferdinand Finne hadde da flyttet til Sørlandet, der han først holdt til på Saltholmen fyr utenfor Lillesand. Der skrev han også boka Øya og huset. Fra omkring 1960 bodde han i 25 år på Ibiza. Der skrev han Den grønne lagune og erindringsboka Såvidt jeg husker, utgitt 1974.[8] Han ble også kjent med den ungarske svindleren Elmyr de Hory (1906–1976), og viet et kapittel i boka Vandrer mot en annen strand til De Hory, som via mellommenn[9] hadde fått solgt flere svindelverk til Sonja Henie (1912–1969), slik at de havnet på Henie-Onstad kunstsenter (innviet 1968).

I 1990 hadde Finne en svært vellykket separatutstilling på Henie-Onstad kunstsenter, med 74 000 besøkende. Samme kunstsenter ble i 1993 satt til å forvalte «Ferdinand Finnes gledespris» til unge kunstnere. Tre av hans Ibiza-malerier ble i 1996 innlemmet i Nasjonalgalleriets kunstsamling.

Ferdinand Finne ble syk i Marrakesh i 1999,[10] og døde på årtusenets siste dag.

Se også

Verv og utmerkelser

Utgivelser[8]

" class="mw-editsection-visualeditor">rediger | rediger kilde]
  • Online bøker av eller med Ferdinand Finne hos Nasjonalbiblioteket
  • Store motekonger, 1939
  • Øya og huset, 1956
  • Den grønne lagune. En pastorale, 1967
  • Såvidt jeg husker, 1974
  • En krans av greske øyer, 1977
  • Veien blir til mens du går, 1985
  • Så vidt jeg husker – og litt til, 1986
  • Vandrer mot en annen strand. En reise mellom øyer, en bok om tro og kunst, 1990
  • Ringer i et hav. En krans av greske øyer, 1991
  • Sangen om Sørlandet. Historien om en øy og et hus, 1993
  • Blå elefant – ekko fra India, 1998
  • Ferdinand Finne, under hans blomstrende mimosa, 2000. Med Ole Rikard Høisæther

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 128559071, besøkt 14. oktober 2015
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Ferdinand Oscar Finne, Norsk biografisk leksikon ID Ferdinand_Finne, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ a b Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Ferdinand_Finne, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ a b KulturNav, KulturNav-ID 951e4f22-4e89-4beb-8435-9026d4086d63, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014
  6. ^ Finnes oppsetninger på Nationaltheatret 1934–1995[død lenke]
  7. ^ «Peer Gynt». Sceneweb. Besøkt 2. mars 2021. 
  8. ^ a b Ole Rikard Høisæther. «Ferdinand Finne, utdypning». Store norske leksikon. 
  9. ^ Anders Grønneberg, Ville kjøpe falsk Picasso, Dagbladet
  10. ^ «Ferdinandfinne.no». Arkivert fra originalen 6. mars 2005. Besøkt 18. mars 2005. 

Eksterne lenker