Direkte anvendelse

I dag skal vi snakke om Direkte anvendelse. Dette temaet er av stor relevans i dagens samfunn, siden det har skapt stor debatt og kontrovers i ulike sektorer. Det er viktig å forstå de ulike aspektene rundt Direkte anvendelse, fra opprinnelsen til dens virkning i dag. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske de ulike perspektivene og meningene om Direkte anvendelse, med mål om å tilby et helhetlig og balansert syn på dette emnet. Vi håper denne analysen bidrar til å kaste lys over Direkte anvendelse og generere større forståelse for dens betydning i den nåværende konteksten.

Må ikke forveksles med Direkte effekt.

Direkte anvendelse (engelsk: direct applicability) er et begrep i EU-retten som viser til at visse rettsakter trer i kraft straks de blir kunngjort av Europakommisjonen, og uten at medlemsstatene behøver vedta særskilte lover for gjennomføringen. Reglene sies med et engelsk uttrykk å være self-executing.[1]

Forordninger er rettsakter som er definert i artikel 288 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV).[2] De er almengyldige, bindende i alle enkeltheter og gjelder umiddelbart alle EUs medlemsstater.[3]

Begrepet direkte anvendelse må prinsipielt holdes atskilt fra begrepet direkte effekt, som viser til at en rettsakt kan påberopes av den enkelte unionsborger eller en bedrift i et medlemsland.[1]

Referanser

  1. ^ a b Gundersen, Fridtjof Frank (2002). «Direkte anvendelse og direkte effekt». Introduksjon til EU. Bergen. s. 70. ISBN 8290961197. 
  2. ^ «TEUV, konsolidert utgave» (PDF). Norges regjering. 2012. Besøkt 26. april 2023. 
  3. ^ «EUR-Lex - l14522 - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu (på engelsk). Besøkt 26. april 2023. 
Autoritetsdata