Denne artikkelen vil ta for seg temaet Andre intifada, som har fått aktualitet de siste årene på grunn av dets innvirkning på ulike aspekter av samfunnet. Ulike perspektiver knyttet til Andre intifada vil bli utforsket, fra dens opprinnelse til dens innflytelse i dag. Betydningen av å forstå og analysere Andre intifada vil bli undersøkt for bedre å forstå dens betydning i dagens verden. I tillegg vil utfordringene og mulighetene som Andre intifada gir, diskuteres, samt mulige løsninger som dukker opp for å møte utfordringene den representerer. Kort fortalt søker denne artikkelen å tilby en bred og berikende visjon om Andre intifada, med sikte på å oppmuntre til refleksjon og debatt rundt dette temaet.
Andre intifada | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Midtøsten-konflikten | |||||||
![]() Israelske soldater i Nablus under Operasjon Forsvarsskjold | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
![]() | ![]() ![]() ![]() | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Ehud Barak Ariel Sharon Ehud Olmert | Yasir Arafat
Ahmed Yassin Ismail Haniyeh Mohammed Deif | ||||||
Styrker | |||||||
![]() | al-Aqsa-martyrenes brigader![]() ![]() | ||||||
Tap | |||||||
1 031 israelere totalt: -705 israelske sivile drept av palestinere; - 326 israelsk sikkerhetspersonell drept av palestinere[2] | 5 103 palestinere totalt: - 4 487 palestinere drept av israelske sikkerhetsstyrker; - 41 palestinere drept av israelske sivile; - 593 palestinere drept av palestinere[2] |
Andre intifada, også kjent som al-Aqsa-intifadaen (arabisk:انتفاضة الأقصى, Intifāḍat El Aqṣa eller Intifāḍat Al Aqṣa; hebraisk: אינתיפאדת אל אקצה, Intifādat El-Aqtzah) viser til det andre palestinske opprøret som begynte 28. september 2000.
Den andre intifadaen var mer enn den første organisert av PLO og utviklet seg til en krigstilstand mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel. Opprøret brøt ut i protest mot opposisjonsleder Ariel Sharons omstridte besøk på Tempelhøyden i Jerusalem, der al-Aqsa-moskeen ligger. Mens den første intifada sprang ut fra oppdemmet frustrasjon mot okkupasjon og undertrykking, var den andre intifada en reaksjon på de sterke begrensninger som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat – og følgelig langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Flere palestinske aktører tok del i opprøret, og særlig Hamas spilte en mer fremtredende rolle enn før, bl.a. med rakettangrep mot mål i Israel.[4]
Palestinsk taktikk varierte fra å utøve masseprotester og storstreiker, som ved første intifada, til store selvmordsbombeangrep og avfyring av Qassam-raketter mot israelske bosetningsområder. Israelsk taktikk varierte fra å lage grenseoverganger og å konstruere Vestbredden-barrieren, til og utføre ekstrajuridiske snikmord rettet mot militanter. Israel benyttet også utstrakt bruk av kollektiv avstraffelse overfor palestinerne.[5][6] Dette innbefattet drap på sivile og bruk av tunge våpen mot den palestinske sivilbefolkningen og humanitære mål. Andre kollektive straffemetoder innbefattet blokader, portforbud, massearrestasjoner, samt ødeleggelse av boliger, boligkvarter og infrastruktur.[7][8][9]