I dagens verden har Anastrangalia sanguinolenta blitt et tema av stor betydning og interesse for et bredt spekter av mennesker. Anastrangalia sanguinolenta vekker ofte debatt og kontrovers, og skaper bred interesse for forståelsen og analysen. Opp gjennom historien har Anastrangalia sanguinolenta spilt en grunnleggende rolle i samfunnet, og påvirket ulike sider ved det moderne livet. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden de forskjellige fasettene til Anastrangalia sanguinolenta, og analysere dens innvirkning i dag og dens relevans for fremtiden.
Anastrangalia sanguinolenta | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Nomenklatur | |||
Anastrangalia sanguinolenta (Linnaeus, 1761) | |||
Synonymi | |||
Anoplodera sanguinolenta Leptura sanguineolenta | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyreriket | ||
Rekke | Leddyr | ||
Klasse | Insekter | ||
Orden | Biller | ||
Familie | Trebukker | ||
Slekt | Anastrangalia | ||
Økologi | |||
Habitat: | barskog, larvene i død ved | ||
Utbredelse: | Europa I Norge over mye av landet |
Anastrangalia sanguinolenta er en av blomsterbukkene (Lepturinae), en billegruppe som tilhører trebukkene (Cerambycidae). Den er utbredt på over mye av Sør-Norge og finnes også lenger nord.
En middelsstor (9–13 mm), svart trebukk med røde eller gule dekkvinger. Den ligner sterkt på den beslektede arten Anastrangalia reyi men skiller seg fra denne på at dekkvingene er blodrøde hos hunnen og brungule hos hannen (hos A. reyi er de teglrøde hos begge kjønn) og mangler svart ytterkant. Antennene er mørke og litt over halvparten så lange som kroppen. Hodet er forholdsvis stort og bredt. Pronotum er tydelig lengre enn bredt, rundet, grovt punktert og matt svart. Dekkvingene er middels grovt punkterte. Hunnen har et eggleggingsrør som stikker litt ut bak dekkvingene. Beina er slanke og svarte.
Larvene utvikler seg i gammel, barkløs, død ved av bartrær. Veden bør være ganske uttørket. Larvene kan utnytte samme tørrtre i flere tiår. Utviklingen tar minst to år. De voksne billene kan finnes på åpne blomster i juni-juli.
Arten er utbredt i Europa og i Sibir. I Norge finnes den over det meste av Sør-Norge, men synes å mangle i noen sentrale strøk, og mer flekkvis i Trøndelag og Nord-Norge.